Oslo tingrett har avsagt en dom som oser av omtanke og bekymring for de dømte. Dommen i gruppevoldtektssaken er både et slag i ansiktet på «Beate» og en trussel mot rettssikkerheten.

15-årige Beate (ikke hennes virkelige navn) ble ifølge dommen gruppevoldtatt flere ganger av seks gutter for to år siden.

Med stigende undring har jeg de siste dagene finlest tingrettens dom. Den fikk meg til å tenke på statsministerens svar i Stortingets spørretime i 2017. Venstres Trine Skei Grande hadde stilt et spørsmål om ungdomskriminaliteten i bydel Gamle Oslo og Tøyen. Solberg svarte saklig at «alle virkemidler må tas i bruk», men så kom det:

«Samtidig vil jeg aldri si at fordi man er fattig, eller har utfordringer, er kriminalitet akseptabelt – eller «sosionomisere» det vekk, som jeg pleier å si.»

Dommen henger ikke sammen

Tingretten prøver ikke å unnskylde de dømtes handlinger med fattigdom og trangboddhet. Det er når det kommer til straffeutmålingen at det sklir ut i sosionomisering, det er da det blir vanskelig å få dommen til å henge sammen.

Retten påpeker nemlig en rekke svært skjerpende forhold, og knapt noen formildende, utover de dømtes alder. Likevel havner retten på en dom for tre av de unge mennene på noen promille av strafferammen. Åtte, for å være nøyaktig.

De seks var gutter på 15 og 16 år i 2019. Tre har nå fylt 18 og resten blir myndige i løpet av året.

Tre av de dømte fikk kun samfunnsstraff, to fikk 360 timer, én fikk 420. En av dem er dømt for voldtekt, to for medvirkning. Tingrettsdommer Siv K. Kvåli skriver at det «kan ikke være tvil» om at samfunnsstraffen hun utmåler utgjør «en meget følbar og høyst reell reaksjon», og «ikke etterlater noen tvil» om at de to har medvirket til «et svært alvorlig og meget krenkende lovbrudd».

Amundsen i Stortinget om straffene i gruppe­voldtektssaken: – Man tror knapt det er mulig

Her står tingrettsdommeren og hennes meddommere Audhild Harkestad og Sigurjon Einarsson (dommen er enstemmig) i en umulig spagat. Samfunnsstraff, uansett om det er lovens maksimum på 420 timer, etterlater så definitivt tvil om hvor alvorlig samfunnet ser på gruppevoldtekt mot et barn.

Retten er svært opptatt av mennenes livssituasjon og fremtid, om «Ibrahim» heter det:

Rettens oppfatning er at han har tatt tak i livet sitt, er i en stabil og god utvikling hvor han har støtte fra familien og OT [Oppfølgingstjenesten i bydelen, red. anm.]. Ut fra dette vil det bli et sterkt inngrep i hans personlige livssituasjonen hvis han må sone en lengre fengselsstraff.

Likelydende formuleringer står å lese om flere av mennene – komplett med skrivefeil. Det vil bli «et sterkt inngrep i hans personlige livssituasjonen hvis han må sone en lengre fengselsstraff». Klipp og lim.

Nevrotisk-hysterisk hemmelighold

Et eget kapittel i dommen beskriver en rekke ting og forhold det ikke er lov å gjengi offentlig. Ikke overraskende, siden Kvåli helt fra før rettssaken startet har kjørt et ekstremt hemmelighold, noe Document har omtalt flere ganger. Vi har også trukket to artikler etter press fra ikke minst Kvåli, men også forsvarerne i saken.

I medhold av domstolloven § 130 første ledd bokstav a forbyr retten delvis offentlig gjengivelse av dommen, for så vidt gjelder identifiserende opplysninger om fornærmede [Beate]. Forbudet gjelder opplysninger om henne, herunder navn, fødselsdato, nåværende og tidligere bosted, hva hun driver med, utdannelsesinstitusjon, hennes tidligere relasjon til de tiltalte, samt alt som fremgår ovenfor under dommens post 1.3, samt all annen sensitiv og belastende informasjon om fornærmede.

Da retten mener at identifisering av de tiltalte også kan lede til identifisering av fornærmede i denne saken, beslutter retten at tiltaltes navn, fødselsdato, alder, bosted og utdanningssted, kun kan angis i anonymisert form, jf. domstolloven § 130 første ledd bokstav a).

Også alt som er gjengitt fra de tiltaltes personundersøkelser er unntatt offentlig gjengivelse jf. straffeprosessloven § 161 a fierde ledd og domstolloven § 130 første ledd bokstav a. Det samme gjelder sensitiv informasjon fra legeerklæringer. Idet informasjonen i personundersøkelsene er taushetsbelagt, vil den enkelte tiltalte kun få innsyn i referat fra egen personundersøkelse.

For øvrig er dommen ikke undergitt begrensninger når det gjelder offentlig gjengivelse, men retten forutsetter at det på vanlig måte utvises varsomhet når det gjelder identifiserende opplysninger i en sak av denne art. Det understrekes igjen at de domfelte var mindreårige da de straffbare forhold ble begått, at flere av de tiltalte fortsatt er mindreårige og at det derfor er grunn til å utvise særskilt varsomhet.

Jeg har dekket flere saker og lest mange dommer fra tilsvarende saker, voldtektssaker hvor både gjerningsmenn og ofre har vært 14-16 år, men jeg har aldri sett noe lignende. Alt som er sitert fra personundersøkelsene er svartsladdet i presseutgaven av dommen, likevel presiserer Kvåli at de er unntatt offentlighet. Altså: de svarte firkantene er forbudt å vise frem. Forøvrig er det fastsatt i lov at personundersøkelser er taushetsbelagt, og det er dermed dobbelt overflødig å nevne.

Kvåli er svært opptatt av de tiltalte og Beate ikke må bli identifisert. Er hun helt uvitende om at norsk presse aldri identifiserer mindreårige? Det er noe farseaktig over dette nevrotisk-hysteriske hemmeligholdet. Men også tragisk: Lukkede dører og referatforbud i denne saken har skapt mistro og mistillit til rettsvesenet generelt og Oslo tingrett spesielt.

Døren inn til skuret hvor den alvorligste voldtekten skal ha skjedd 22. september 2019. Foto: Øyvind Thuestad

En sårbar jente

Beate omtales innledningsvis over et par sider i den 80 sider lange dommen. Hun fremstilles som en snill og god, men sårbar jente som ikke er flink til å sette grenser.

Hun bodde sammen med mor og far inntil de ble skilt i 2011. Familien var i barneverntjenesten søkelys første gang i 2007. Mor har selv
hatt en vanskelig oppvekst, heter det, med belastende familieforhold, omsorgssvikt, vold og flere seksuelle overgrep.

Frem til 2013 bodde Beate annenhver uke hos mor og far.

Far jobbet mye, og jenta ble mye overlatt til utenlandske au pairer. Kontakten med far ble brutt i 2013, og siden har det nesten ikke vært kontakt. I 2014 mottok barneverntjenesten ny bekymring, igjen relatert til mors psykiske helse, at jenta fremstod understimulert og far var lite til stede. Det ble iverksatt foreldreveiledning, barnegruppe og samarbeidsmøter. Saken ble avsluttet da det ble vurdert at mor ivaretok jenta godt nok.

I 2017 giftet moren seg på nytt i et nordafrikansk land.

Mors ektefelle kom til Norge på familiegjenforening i januar 2019, og flyttet da inn sammen med [Beate] og mor i [adresse]. Venninner av [Beate] har forklart at hun ikke hadde en god relasjon til sin nye stefar, blant annet på grunn av språkproblemer. Mor syntes lite vár for denne problemstillingen.

Beate har over flere år hatt behov for omfattende tilrettelegging på skolen, og har vært underlagt flere sakkyndige vurderinger, heter det videre. Hun har hatt vansker i alle teoretiske fag og har fått støtte- og spesialundervisning.

Her inne skal fire av de dømte ha voldtatt Beate ved bruk av trusler og vold. Foto: Øyvind Thuestad.

Etter voldtekten 22. september 2019 ble det konstatert at Beate hadde symptomer på PTSD. Hun fikk ikke noen PTSD-diagnose fordi hun ikke ville la seg utrede av BUP. Hun hadde kraftige reaksjoner etter overgrepene, som varierte i styrke og omfang.

Av innhentede komparentopplysninger fra skolen fremgår det at jenta ikke hevder seg i samspill med jevnaldrende, hun er svært passiv, klarer ikke delta i samarbeid med andre, klarer ikke si nei hvis hun blir utnyttet eller behandlet dårlig. Skolen beskrev også at jenta ikke viser noen følelser når hun blir lei seg, redd eller såret i samspill med andre. I sin vurdering ga psykolog Slotnes uttrykk for at jenta trenger rammer og støtte i alle hverdagssituasjoner på alle livsarenaer, hjemme, skole og fritid. Hun vurderte at risikoen for at [Beate] kunne komme i situasjoner som kan føre til nye overgrep som høy da jenta kan synes å ha en redusert kognitiv kapasitet til å få oversikt i komplekse situasjoner, forstå konsekvenser og kunne beskytte seg selv, og sette tydelige grenser overfor jevnaldrende.

I retten utdypet psykolog Slotnes:

[Beate] har vanskeligheter med å forstå det usagte og hva som foregår i det sosiale samspillet, få oversikt og forstå konsekvenser, og hun har vanskelig for å planlegge og organisere seg. Hun er derfor prisgitt at konteksten hun er i er trygg, at hun har gode rammer, at folkene hun omgås forstår henne og legger til rette for at det ikke skjer noe galt. Hun er en jente som er lett å utnytte.

Beate hadde «et betydelig funksjonsfall etter overgrepet, og har hatt kraftige reaksjoner i form av blant annet oppkast, nummenhet, sinne, mareritt og søvnløshet.»

Det har vært vanskelig for jenta å sovne på kvelden, stå opp om morgenen, komme seg på skolen og gjennomføre en skoledag. Jenta hadde omfattende fravær fra skolen skoleåret 2019/2020 til tross for flere forsøk på å tilrettelegge og støtte jenta i skolehverdagen.

Beate beskrives som sårbar for ytre påvirkning og utnyttelse, og med behov for støtte i sosiale relasjoner med jevnaldrende. Men etter at familien flyttet fra Furuset, mottar familien ingen oppfølgning fra barneverntjenesten. De som stod Beate nærmest før overgrepene, moren, en sosiallærer og tre venninner, beskriver henne som en snill, blid, glad, litt sjenert, omsorgsfull jente som det var morsomt å være sammen med. Sosiallæreren sammenfattet det som at Beate var «klassens snille».

«En jente de ikke hadde noe respekt for»

Sårbar og lett å utnytte. På Furuset ble det oversatt til at hun var «løs på tråden» og lett tilgjengelig for «seksuelle opplevelser». Som jeg påpekte i forrige uke:

Holdningene i dette «miljøet» på Furuset kom tydelig frem i et avhør politiet gjennomførte med moren til en av de tiltalte, og som retten refererer fra:

Retten finner [N.N.]s (mor til [Ensar]) beskrivelse til politiet 23. september 2019 som oppsummerende for både guttenes og miljøets oppfatning av og holdning til [Beate] på denne tiden: «Datteren hennes [N.N.] har fortalt henne at [Beate] er dramajente som bor med en mor som er alkoholiker… at [Beate] er en gatejente. Alle kjenner [Beate]. Hun bor på Trosterud.»

«Miljøet» på Furuset hadde ingen respekt for Beate. Hun var en de kunne bruke akkurat som de ville.

Kontakt med [Beate] var relatert til ønsker om seksuelle opplevelser fra en jente de ikke hadde noe respekt for, som hadde store vansker med å forstå situasjoner og vurdere konsekvenser samt med å sette tydelige grenser. Hun var med andre ord lett å lure og et lett bytte, hvis oppfatning bare forsterket seg utover sommeren/tidlig høst og som medførte en eskalering i hva hun ble utsatt for.

Slakter de dømtes troverdighet

De seks unge mennene har hele tiden nektet enhver straffskyld. Bortsett fra at en av dem innrømte besittelse av en video som viste en gutt i barneskolealder som blir holdt fast og penetrert av flere eldre gutter.

Mennenes troverdighet sables ned i dommen.

Ovennevnte gjennomgang viser at det er stor utvikling i flere av de tiltaltes forklaringer fra avhør til avhør frem til deres forklaringer i retten. Videre er det betydelig motstrid innad i det de selv har forklart, og det de andre har forklart. Forklaringene bærer også preg av fornektelse, bortforklaring og minimering av egen rolle samt at forklaringene på flere punkter fremstår tilpasset og koordinert med de andre tiltaltes forklaringer og sakens beviser etter avklausuleringen. De tiltaltes hukommelse fremstår også påfallende selektiv. Dessuten fremstår mye av det de tiltalte og vennevitnene har forklart, som uforståelig sett hen til deres benektelse av at noe (ufrivillig) har skjedd. […] Av sentral betydning for retten er videre at de tiltaltes forklaringer også i sterk motstrid med sakens øvrigc bevis.

På denne bakgrunn finner ikke retten de tiltaltes forklaringer troverdige og ser i den videre bevisvurderingen bort fra deres forklaringer om at ingenting har skjedd, at de ikke har vært med på det og/eller at det som skjedde var frivillig.

Ingen innrømmelse – ingen anger

Utover de dømtes alder finner retten ingen formildende omstendigheter, bortsett fra at det har gått lang tid siden lovbruddet.

Dommen slår fast at ingen av de seks har innrømmet skyld, og at ingen har vist noen form for anger.

Skjerpende har retten vektlagt at den verste voldtekten i stor grad var planlagt og krevde et «betydelig forarbeid»:

«[…] voldtekten 22. september 2019 var et planlagt og koordinert handlingsforløp hvor deltagerne hadde ulike oppgaver, til dels på ulike steder og til ulik tid.»

Retten har også vektlagt som skjerpende at Beate var mindreårig. Men dette utlignes til en viss grad av at også gjerningsmennene var mindreårige, skriver Kvåli:

Imidlertid oppveies dette noe av at også de tiltalte var mindreårige og tilnærmet på samme alder på gjerningstidspunktet.

Hva slags relativisering av overgrep mot et barn er dette? Blir det mindre belastende for Beate at gjerningsmennene var under 18?

Retten slår fast at det er snakk om «svært alvorlige» og «meget krenkende lovbrudd». Man finner knapt noen formildende omstendigheter, bortsett fra alder, men flere skjerpende.

Og likevel blir den «hardeste» straffen 60 dager. Det er 0,8 prosent av strafferammen for grov voldtekt, som er 21 år. Pluss 420 timers samfunnsstraff.

Hvorfor?

Flere av de dømte har «tatt tak i livet sitt» og er i «en positiv utvikling», får vi vite. Og at samfunnsstraff vil bidra til «personlig modning».

«Ibrahim» er dømt for både gruppevoldtekt og medvirkning:

Ut fra dette vil det bli et sterkt inngrep i hans personlige livssituasjonen hvis han må sone en lengre fengselsstraff, og etter rettens syn vil en lengre ubetinget fengselsstraff for [«Ibrahim»] medføre en betydelig risiko for at den positive utvikling som nå er i gang, vil opphøre. Det er heller ikke tvilsomt for retten at de individualpreventive hensyn i dette tilfellet best ivaretas ved en dom på samfunnsstraff; den oppfølgning en slik reaksjon forutsetter, vil kunne bidra til ytterligere struktur i [«Ibrahim»]s hverdag og støtte opp om hans personlige modning.

Et øyeblikk virker det nesten som om retten vurderer fengselsstraff for Ibrahim:

Det er imidlertid en alvorlig straffbar handling han domfelles for, og det er betenkelig at han ikke har erkjent straffeskyld eller vist noen form for anger. Etter en samlet skjønnsmessig helhetsvurdering, sett hen til ovennevnte momentene, men også hensyntatt [«Ibrahim»]s unge alder på handlingstidspunktet, at det nå har gått nærmere to år siden handlingen fant sted og de prinsipielle vurderingene og føringene om bruk av samfunnsstraff overfor mindreårige […], har retten under noe tvil likevel kommet til at det i denne saken overfor [«Ibrahim»] er forsvarlig å reagere med samfunnsstraff.

At det har gått «nærmere to år siden handlingen» har tingrettsdommer Kvåli selv bidratt til gjennom å bruke nesten tre måneder på å skrive dommen.

– Støtte opp om personlig modning

Om to av dem som fikk 60 dagers fengsel heter det:

Begge går nå på videregående skoler og får gode skussmål fra læreme. [Ensar] har planer om å starte som lærling til høsten. Begge har tatt tak i livet sitt, følger opp skole, er i en god og stabil utvikling med støtte fra sine nære. Ingen av dem har pådratt seg nye forhold etter tiltalens forhold (foruten en påtaleunnlatelse for [Mergim]s del), og det er ikke bekymringer relatert til rusmidler. Ut fra dette vil det bli et sterkt inngrep i deres personlige livssituasjonen hvis de må sone en lengre fengselsstraff, og etter rettens syn vil en lengre ubetinget fengselsstraff for både [Ensar] og [Mergim] medføre en betydelig risiko for at den positive utvikling som nå er i gang, vil opphøre. Det er heller ikke tvilsomt for retten at de individualpreventive hensyn i dette tilfellet best ivaretas ved en dom på samfunnsstraff; den oppfølgning en slik reaksjon forutsetter, vil kunne bidra til ytterligere struktur i [Ensar] og [Mergim]s hverdag og støtte opp om deres personlige modning.

Men alvoret i de straffbare handlingene – at det er gjentatte handlinger over en lengre periode, de skjerpende omstendighetene, og det faktum at ingen av dem har erkjent straffeskyld og ikke vist noen form for anger – gjør at det «med atskillig styrke kan argumenteres for at det foreligger særlig tungtveiende allmennpreventive hensyn som taler mot en reaksjon i frihet.»

Det samme tilsier hensynet til straffens mentalhygieniske virkning og at det kan være formålstjenlig å vise den krenkede og andre at det blir reagert med tilstrekkelig styrke mot lovbruddet.

Beate – «den krenkede» – er nok umåtelig imponert over styrken i reaksjonen. 60 dagers fengsel må svi noe skikkelig.

«Det kan ikke være tvil»

Om alle tre som får fengsel, heter det:

Det kan ikke være tvil om at en samfunnsstraff av det omfang som her er aktuelt, kumulert med en kort ubetinget fengselsstraff, vil utgjøre en meget følbar og høyst reell reaksjon, som ikke etterlater noen tvil om at hver av [Ömer], [Ensar] og [Mergim] har giort seg skyldig i et svært alvorlig og meget krenkende lovbrudd.

Det påfallende behovet for å banke inn at «Det kan ikke være tvil», «som ikke etterlater noen tvil» antyder usikkerhet. Kvåli og hennes meddommere forstår at de er på tynn is.

Hos publikum vokser imidlertid tvilen og vantroen: Hva er det som skjer i norske rettssaler?

Kvåli og Oslo tingrett står i en kognitiv spagat: Ifølge dommen står vi overfor et svært alvorlig og meget krenkende lovbrudd. Som bør føre til samfunnsstraff. Og kanskje noen dagers fengsel.

60 dager.

«Ut fra dette vil det bli et sterkt inngrep i hans personlige livssituasjonen hvis han må sone en lengre fengselsstraff.»

Hva med «inngrepet» i Beates liv?

Hva med allmennheten? Folks rettsfølelse?

Man skulle trodd dommen var skreddersydd av sosionomer med fokus på at den ikke må virke forstyrrende på overgripernes liv og skolegang.

60 dager.

Hvor lang er skoleferien nå igjen?

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.