MEMO er dyrt og dårlig. Hovedartiklene er enten overflatiske (forsideartikkelen om innvandring) eller ufokuserte – den om kappestriden mellom Hydro og Statoil.

Jeg leste først siste nummer av the Atlantic, og sammenligningen blir en raw deal. Et norsk blad har ikke samme ressurser og kildetilgang. Men det er noe med prioriteringen, som MEMO ikke slipper unna: Man skal ha med så mye, i stedet for å satse på et par hovedtemaer og drite i alt det andre småpreiket, som man får nok av i alle andre blader og aviser.

Skal et blad som MEMO ha noen eksistensberettigelse, må det ha en dybde og seriøsitet som går utenpå det du finner andre steder. Intervjuet med Bjarne Håkon Hanssen, Anfindsen, Thorbjørnsrud og mini-reportasjen fra Rosengård skiller seg ikke ut fra det du finner i en vanlig avisreportasje. Spørsmålene spriker i alle retninger, og journalisten hører ikke en gang etter hva intervjuobjektet sier, jfr. svaret til Walid al-Kubaisi om et islamsk Holocaust.

Artikkelen reflekterer et synkende presisjonsnivå i norsk journalistikk. Men hva annet kan man vente når journalistenes hovedområder er blitt kjendiser, underholdning, livsstil og forbrukerstoff.

Det var et ord jeg i sin tid lærte av dekanus på Historisk-filosofisk fakultet, Bjørnskau. Jeg hadde datteren som elev på Forsøksgym i Oslo. På et foreldremøte ble det snakk om at elevene hadde peiling på mye, hvorpå Bjørnskau sa: -Men hva med presisjonsnivået?

Det er en replikk jeg aldri glemte, for han lærte meg betydningen av et ord i et «flash». Det var en erfaring jeg selv hadde: Elevene pleide å vifte læreren av med at «dette vet vi». Men når det kom til stykket visste de ikke så mye likevel.

Slik er journalistikken idag: Man vet noe fordi man kan karakterisere et fenomen utfra visse klisjeord. Man forveksler det med kunnskap. Overflatiskhet er smittsomt. Nå har vel MEMO «gjort» innvandring? En sammenligning med Weekendavisens grundige artikler blir pinlig. Du blir klokere, mer reflektert av å lese den danske avisen.

Ett opplagt tema for et nytt blad måtte være: Hvorfor leser vi så sjelden artikler med en sympatisk holdning til Danmark? Reflekterer dette folkemeningen, eller er det som med Israel-boikotten, at folket mener noe helt annet enn eliten? Hvem har egentlig lest en empatisk fremstilling av Danmark? Debatten i Danmark ligger mange år foran den i Norge. Norske journalister griner på nesen og synes danskene er blitt håpløse. Er det riktig?

Artikkelen om Shtokman og nordområdene er en oppramsing av hva sjefene i Hydro og Statoil mener om hverandre, forskjellene i bedriftskultur og erfaringer fra Ormen Lange og Snøhvit. Hva er poenget? Hva vil man frem til, at de slåss om beinet? Hvem som skal sitte hvor rundt bordet når Gahr Støre er på besøk i Murmansk?

Statoil og Hydro er vårt Big Oil. Det er gradsforskjeller på norske og utenlandske oljeselskaper. Eller tror noen at Iran-korrupsjonen var et engangstilfelle? I MEMO kritiserer en Hydro-topp Statoil for å vaske skittentøyet offentlig. I Hydro vet man å holde oppvasken på kammerset!

Fokus for artikkelen burde enten vært en gransking av Hydro/Statoil, med anonyme kilder, eller mer interessant: Hva er sikkerhetsdimensjonen ved satsingen i nord? Det hører vi aldri noe om. Russland beskrives i amerikanske strategirapporter som å være på vei mot et stadig mer autoritært styre, senest sist uke. Likevel gis det aldri en sikkerhetspolitisk vurdering av det å inngå slike partnerskap. Til tross for at Russland har gjort energi til et strategisk våpen! Det er nesten ikke til å tro.

Betegnelsen på norsk mentalitet må være «korrupt enfold».