Jeg har i dag ved flere anledninger hørt omtalt den nær forestående fangeutvekslingen i Midtøsten der den israelske korporalen Gilad Shalit, som i 5 år har vært Hamas’ fange, skal utveksles med over 1000 palestinere fra israelske fengsler; i en sending ble tallet 1027 nevnt. Kanskje er Shalit i skrivende stund allerede i Egypt i påvente av den endelige overleveringen.

Utvekslingen fremstilles i NRK (Sidsel Wold) som en seier for Hamas, men samtidig først og fremst som en gledelig begivenhet for alle parter i Midtøsten, selv om noen på begge sider er misfornøyd. Det skal visstnok være tyske mellommenn som har formidlet kontakten mellom Hamas og Israel, mens Egypt anses som et i alle fall halvnøytralt land der den fysiske overgivelsen av Shalit til israelske myndighetspersoner kan finne sted. Frigivelsen av de 1027 er selvsagt mer komplisert og det vites ennå ikke i detalj hvem den skal omfatte eller hvordan den skal skje, etter det norske medier melder.

Noen tanker melder seg når man lytter til slike nyheter:

Selvsagt skjønner jeg gleden over å skulle få Shalit hjem igjen, og til og med fysisk uskadd, later det til. Denne gleden deles av alle med familie og/eller venner i forsvaret. Om det amerikanske marinekorpset heter det at de tar hånd om sine egne, og en tilsvarende innstilling finnes sikkert også i det israelske forsvaret. Nesten intet er viktigere for soldater enn å vite at ingen vil bli etterlatt, død eller levende.

Samtidig er tanken om at den svært asymmetriske utvekslingen kan sees som en oppmuntring til fremtidig terrorisme, ytterst nærliggende. Terrorofre i Israel advarer mot nettopp dette og synes Israel har gitt for mye, at for mange med blod på hendene nå vil bli frigitt.

Disse to hensynene er begge legitime og verdifulle, og prinsipielt er det umulig å balansere dem. Hensynet til egne soldater, egne landsmenn, SKAL av og til telle mer enn prinsipielle overveielser, samtidig som det også er de kommanderendes forbaskede plikt å tenke kaldt og langsiktig også når de nære og menneskelige krav er brennende. Jeg er glad jeg selv aldri har vært i den situasjonen at jeg har måttet velge slik, og jeg kan bare håpe at valget nå er klokt.

Et siste poeng som ikke er nevnt i nyhetssendingene jeg har fulgt i dag, er den åpenbare og himmelropende kvantitative ulikevekten ved fangeutvekslingen (1027 mot 1). Hvorfor problematiseres ikke dette overhodet av Sidsel Wold, eller for den saks skyld av andre av NRKs meningsytrere? Man skal selvsagt vokte seg for å lese for mye ut av eller inn i tallene, men de er tross alt harde endepunkter som formelig roper ”unnlatelsessynd” til journalistene når disse overhodet ikke nevner dem. Er grunnen at tallforholdet sier noe viktig om hvordan enkeltmennesker settes pris på av de respektive myndigheter, Hamas og Israel? Avsløres noe om menneskesyn som kanskje ikke passer så godt inn i den allmenne dekningen av Midtøsten-konflikten NRK og andre norske hovedmedier byr oss?