I Nordahl Griegs ”Til ungdommen” lyder to av strofene: ”Hva skal jeg kjempe med? Hva er mitt våpen?” Det er betimelige, kloke spørsmål som sømmer seg en stor dikter. Ulike strider krever ulik bevæpning både defensivt og offensivt – noen ganger av det fysiske slaget, andre ganger åndelig. Sannheten er et formidabelt våpen. Jeg vil her si noe om et annet som heller ikke skal undervurderes: Latteren.

En roman som beredte meg mye glede på 1980-tallet, var Umberto Ecos ”Rosens navn”. Man laget jo også en ytterst severdig film basert på den, med Sean Connery i helterollen og flere fantastiske figurer i biroller; bare slikt gir grunn til å sukke nostalgisk. Jeg skal prøve å ikke avsløre for mye av plottet, men det dreier seg om en middelaldersk ”whodunnit” der uforklarlige og groteske mord skjer i et kloster. Etter hvert kommer det fram at i mysteriets kjerne ligger et eksemplar av Aristoteles’ tapte avhandling om komedien, det siste gjenværende i verden, som klosteret er i besittelse av. For noen av de rettroende brødrene er dette – at latter og humor kan innrømmes en viktig plass i menneskenes verden, til fortrengning for ensidig fokus på det hellige – en krenkelse så alvorlig at den ikke er til å holde ut. Dette tar man konsekvensen av, og mennesker begynner å dø.

En annen som tenkte dypt om ”liv og død og sånt”, og som i blant kunne komme med de mest overraskende innsikter, var Søren Kierkegaard. ”Om jeg ble innvilget kun ett ønske”, sa han, ”skulle det være at latteren alltid forble ved min side”. Han visste noe om angsten, den gode Søren, både den som kommer innenfra og den som bunner i ytre forhold.

For humor er mer enn glasur på kaken, den er en del av det daglige åndelige brød som gjør livet utholdelig. Slik sett er det galgenhumoren som er den egentlige, den grunnleggende humoren, den som holder repet unna. Tilhørende latter kan være ulik for ulike mennesker, men livsbevarende er den. Franz Kafka skal etter sigende ha ledd så han hikstet da han leste fra ”Prosessen” til et selskap av sine venner. Selv mente han å ha skrevet komikk, en oppfatning bare de færreste av hans senere lesere (boken kom ut først etter hans død og mot hans vilje) deler.

I Jens Bjørneboes ”Under en hårdere himmel”, en av 1950-tallets mest argsint omdiskuterte romaner, møter i innledningskapittelet den anonyme fortelleren ungdomsvennen Jan som nettopp tar farvel med en ung dame, deres felles ungdomsvenninne Fransiska. Krigen har fart ille med Fransiska. ”Hvor er det blitt av latteren hennes?”, spør fortelleren, ”å bevare mig vel hvor glade vi blev når vi hørte latteren hennes!”. ”Problemet er nettop at latteren hennes er borte”, svarer Jan.

I møtet med en undertrykkende ytre verden er humor og latter uvurderlige: Ikke bare hjelper de enkeltmennesker å holde ut, men de har også et betydelig iboende revolusjonspotensiale, de er genuine offensive så vel som defensive våpen. Selv kjenner jeg dette best fra Sovjetunionen og det kommunistiske Østeuropa der de dryppende ironiske Radio Yerevan-vitsene nøt betydelig popularitet i andre halvdel av forrige århundrede. Av gamle folk med erfaring fra denslags har jeg hørt at noen av vitsene var de samme som man fortalte i Norge under krigen. Humorkampen mot undertrykkelsen følger de samme prinsipielle akser enten diktaturet er brunt eller rødt.

Makthaverne selv var ikke alltid oppmerksom på den store kraften som bor i ikke-materielle våpen. Stalin spurte engang foraktelig hvor mange divisjoner Vatikanet kunne mønstre, og han kunne sikkert stilt et lignende spørsmål ved humoristenes makt. Hans etterfølgere fikk lære leksen; så vel religion som latter var elementer i kommunismens og Sovjetunionens fall.

I langt mer beskjeden målestokk er latter brukt i kamp mot politisk rettroende også i Norge, inklusive i norsk radikal studentpolitikk. Edvard Bull forteller om en slik episode fra før krigen i erindringsboken ”Mot Dag og Erling Falch”, og endatil på 1970-tallet – definitivt ikke det mest lattermilde tiåret etter krigen – kunne det skje (om enn akk så sjelden!) at de alvorlige og revolusjonære fikk salens latter mot seg. Den taler som blir ledd ut, har tapt, slik er det bare.

For få år siden gikk en bølge av orkestrerte så vel som spontane opptøyer gjennom de muslimske samfunn fordi Kurt Westergaard hadde tegnet profeten Muhammed som en litt latterlig figur med bombe i turbanen: Karikaturstriden. Raseriet mot både tegneren og de danske og norske aviser som publiserte tegningene, var og er voldsomt og voldelig.

Det er neppe tilfeldig at det nettopp var en karikatur, en tegning som er ment å vekke smil og latter, som skapte slik aggresjon. Reaksjonen avslører islamismens totale og uakseptable mangel på skille mellom det verdslige og det guddommelige (ingen toregimentslære der i gården, nei). I deres verden er det ingen tvil om at krenkelsen trumfer latteren med den videste av marginer, alltid. Vi har vært der også i det kristne Europa, men det er etter hvert veldig, veldig lenge siden og vi vil aldri tilbake dit, ikke for alt i verden. Blasfemiparagrafen skal ikke gjeninnføres, ikke i noen form.

Det latterlige skal man kunne le av, fritt og uten fare. Dette betyr ikke at man skal gå rundt og uten foranledning provosere og såre enkeltpersoner – slikt er ikke god folkeskikk og ingenlunde det jeg mener – men den institusjonaliserte tåpeligheten må tåle å få behandling som fortjent, enten den er sekulær eller religiøs. De som måtte føle seg krenket av latteren, får lære seg å leve med det om de vil bo i samfunn med oss.

Humor og latter er vesentlige deler av ytringsfriheten, en frihet som nå står under sterkt press fra krenkelseshegemoniet. Vi må verne om dem med all vår kraft; de er mer enn betydningsfulle for oss, de er umistelige, livsviktige. Gode ting forsvinner om man ikke passer på dem, om man ikke bruker dem.