Kommentar

Theodor Severin Kittelsen Nøkken som hvit hest

Moderne eventyr er Superman, Star Wars og senere fantasy-produkter. Trengs spektakulær teknologi for å puste  liv i gamle historier? Det kan se slik ut. Men sansen for folkeeventyr er knyttet til sansen for språket, eventyrstilen. Hvis den blir uviktig, er sansen for eventyret tapt.    

Jørgen Moe var en dyktig gjenforteller og dermed viktig for utvikling av norsk skriftspråk. Og få andre nordmenn, om noen, har hatt en slik innsikt i folkeeventyrets verden. Jeg tror mange kan ha glede av hans tanker.

Moe skrev Indledning til Folkeeventyrene til den tredje utgaven, den siste han og Asbjørnsen var sammen om. Det er en liten avhandling forfattet i datidens akademiske språk, snirklete og kompakt, svært forskjellig fra eventyrstilen. Jeg skal forsøke en utdypning.

Svenskene bruker en «Krønikestil» i eventyrene sine, skriver Moe, mens de norske står «… i en inderligere og mer organisk Forbindelse med Sagaernes Fortællemaade.” Så følger avsnittet som går til kjernen i eventyrets verden. (Fortellermåten kalles nå “Foredrag”):

“Vi gjenfinde saaledes overalt den sagamæssig ligefremme og hensynsløse Betegnelse af enhver Gjenstand, en Udtrykksmaade, som har sit Udspring ikke af Raahed, men af Naivitet og Enfoldighed; vi gjenfinde den samme uforfærdede, storartede Humor, der — ligesom Helten i et tydsk Eventyr — synes at være ‘dragen ud for at lære Frygt at kjende;’ vi gjenfinde overhoved hint ren-episke Foredrag, hvis Maal alene er Beskuelsens Glæde, som derfor med lige Deltagelse dvæler ved det sørgelige og fryktelige som ved det lyse og muntre, men som sjælden eller aldrig forraader Beretterens Stemning ved Begivenhedernes Gang. Vore Eventyr kan altid sige som Gutten, der sad og græd: ‘Jeg er lige glad’, sagde han.” (Moes egne fremhevinger)

Dette mer enn antyder hva Jørgen Moe fant særlig verdifullt ved eventyrene. Han var melankolsk i ungdommen, noe han han selv forklarer med et overmål av refleksjon. Jeg er «gjennomreflecteret» skriver han til Asbjørnsen, «jeg ved hverken ud eller ind». Da trengs det umiddelbare, det likefremme og uforferdede, som ble en ledetråd for gjenfortellingen. De ble jo ikke publisert i informantenes egne dialekter. Eventyrstilen ble formulert av Moe, ikke oppfunnet av ham. Riktigere å si at han oppdaget den ved det fortalte.  Det er helten selv Moe kom på sporet av ved ånden i det fortalte. Han er uforferdet, storartet, like-glad.

At et tysk eventyr nevnes, er et vink om den viktige inspirasjonen fra samlingen til Wilhelm og Jacob Grimm. 

Dette eventyret har velkjente trekk, som kontrasten mellom en sønn som er tilpasset og dyktig og en som er udugelig. Men udugeligheten er påfallende her, denne helten lider av en eneste betont mangel. Han fører folk si de er redde, men fatter ikke hva de snakker om. Når faren oppfordrer ham til å lære noe, slik at han kan tjene til livets opphold, da er det frykt han ønsker å lære. Frykt lærer du fort nok å kjenne, sier den forstandige faren, det kan du ikke leve av. Begge påstander viser seg å være feil.

De døde skal være fryktens læremestere. Omgangen med de døde beskrives med flere groteske detaljer. Helten har ingen anelse om døden. Han vet ikke at han omgås døde. Han påtar seg til slutt å rense et slott som er hjemsøkt av urene ånder.  Stikk i strid med farens advarsel skaper sønnen seg en eventyrlig lykke på sin fryktløshet; slottet befris for åndene og prinsessen og halve kongeriket er hans.

Da endelig, i intimsfæren en natt, når noen fandenivoldske kvinnfolk, blant annet prinsessen, overøser ham med en bøtte vann med småfisk i, da er det fryktelig. Da, endelig, lærer han frykten å kjenne. Han ender som et litt latterlig figur; helten er blitt et alminnelig menneske.

Det er humor Moe fremhever, og det er galgenhumor i bokstaveligste forstand. Dessuten fremhever han den rent rent episke stil, som tilsvarer «Beskuelsens Glæde”. Rent episk: slik er det. Ingen evaluering, ingen moralisering. Helten er blitt alminnelig og slik ble det.

Noen år senere, i en artikkel knyttet til Tidemands maleri «Eventyrfortællersken» kan Moe by på en observasjon. Man kan undres hva kjønnstenkere i dag vil tenke om dette: «De gamle Kvinder – thi gamle maa de oftest være, skal de due noget – har jeg lagt Mærke til, gjerne holde sig til Eventyr af et dybt, hemmelighedsfuldt eller gruvækkende Indhold. De gamle Gubber holde mest af og fortælle bedst overgivne, djærvt-humoristiske Eventyr.»  I så fall er det omtalte Grimm-eventyret klart gubbeaktig.    

Askeladden er den norske eventyrhelten fremfor noen. Han er uinteressert i det meste, fremfor alt bestrebelser på å gjøre seg gjeldende i verden og bli til noe. Tafattheten fører til ringeakt hos de nærmeste. Brødrene gjør narr av ham. Selv mor og far har mistet troen på Askeladden. Selvsagt er det han som står for det eventyrlige i tilværelsen. Moe skriver at Askeladden er “en Ligegyldighed, der har antaget en følesløs Taabeligheds Udseende, men som hviler paa en dyb Erkjendelse af egen Kraft. » 

Men det er ensidig. Noen ganger blir vågal virketrang — eventyrlyst! — fremhevet fra starten av. Ingen likegyldighet. Askeladden møter som regel oppgaver som han umulig kan mestre. Sterke krefter står ham bi. Noen ganger har han først vist sitt hjertelag ved å hjelpe i nød, f.eks. en gammel kone med nesegrevet fastklemt i en stubbe. I andre eventyr rekker det med nysgjerrighet og samletrang, som da han målbandt prinsessen. Men det Moe skrev om Askeladden, er blitt et kjennetegn ved den norske eventyrhelten. Har nordmenn gjenkjent seg i brå overgang fra uvirksomhet til handling, med dyp erkjennelse av egen kraft?

Til forskjell fra andre øvrighetspersoner er kongen en respektert figur. Han rår over godene. Men det hender at helten heter Peik, en hensynsløs bedrager som avslører hvor ufattelig dum kongen er. Trollene er også dumme. De mektiges makt hviler på frykt. Helten frykter ikke. Dermed blir enhver fiendtlig makt underminert, og hjelpere kommer til. 

Et tilbakevendende tema er forbudet som ikke overholdes. Historien kommer ikke riktig i gang før helten har gått inn i rom han er nektet adgang til. Ulydighet er blant eventyrets eldgamle elementer. En moderne verden er åpen for revisjon av mange slags forbud, men eventyret vil ikke ha noe forbud opphevet. Helten skal jo aktiveres ved dem.

Selv en liten vennlighet gjort av godt hjerte, kan gi en veldig uttelling. Askeladden er en velsignet skikkelse. Først velsignet med mot og et godt hjerte, som så tiltrekker seg hjelpere med overnaturlige evner. Men beskuelsens glede er den samme enten det gjelder noe fryktelig eller noe komisk. Denne tanken hos Moe stammer fra 1700-tallets estetikk, som ble utdypet i romantikken. Man oppdager det estetiske blikket, det som ikke er praktisk orientert og ikke tar sikte på moralske vurderinger. «Beskuelsens Glæde» er et viktig tema i kunstfilosofien.     

Jørgen Moes egen diktning ble preget av oppbyggelige motiver. Han gikk dypere inn i sin kristne tro og ble biskop.    

I eventyrene nevnes kristendom en gang i blant. Trollet lukter “kristenmannsblod”. Han vet sikkert ikke hva det betyr, antakelig ikke Askeladden heller. Vekt på den gode gjerning kan ses som et kristent innslag. (Har det gått Askeladden i blodet?)

Eventyret er likevel nesten alltid konsentrert om hans lykke.  Lykke er mulig, men ikke for alle. For godene er knappe: gods og gull og den deiligste jenta, prinsessen. Sexprat forekommer, noe som  skapte et problem for utgiverne. Umulig å tilby publikum noe slikt. Har man en prinsesse som ingen kan målbinde, overrasker det ikke at hun må sensureres. “Det er da godt og varmt her,” sier Askeladden. “Det er varmere i glohaugen”, skriver Asbjørnsen. Av notatene fremgår at han har hørt prinsessen si noe annet: “Det er varmere i ræva mi.” Usensurerte versjoner, Erotiske folkeeventyr, ble utgitt i 1977.

Noen ganger må all moral legges til side. Da må også den psykologiske interessen forsvinne. Ingen forskjønnelse, ingen motivering. Om den grusomme humoren i Store-Per og Vesle-Per skriver Moe: «Det svageste Forsøg paa at mildne eller motivere Handlingen vilde gjøre den utaalelig.» Det må med andre ord være uforferdet. Ved mangt et eventyr finnes både noe uhyggelig usentimentalt og en rørende tro på at det går den gode godt. 

Askeladden er en underdog som kommer seg opp. Kan det bli et politisk motiv? Er helten folket, som triumferer over sine undertrykkere? Eller den sterke mann som redder folket fra en dødelig trussel og fører nasjonen mot en lysende fremtid? Vi kan se bort fra det. Askeladden har vært en kjent og kjær skikkelse i mer enn 150 år, men såvidt jeg vet har hverken kommunister, fascister eller andre forsøkt å  bruke ham. Askeladden er den ultimate individualist, umulig å se ham i noe politisk parti. 

Enkelte vellykte gründere er blitt kalt Askeladder. Det gir  mening, for helten må ikke nedlegge et troll. Han kan være den eneste som får kongsdatteren til å le, eller vise sin kløkt ved å velge riktig. Da har trylleønsket dukket opp. Hvis du kan få ett ønske oppfylt, hva velger du? Askeladden ønsker at alle kvinnfolk skal bli glad i ham. Da går det bra. (Sikkert for gründere også.) Det som alltid hører med, viktigere enn trollet, er andres anerkjennelse og beundring. Hvis helten er en løgner og bedrager, vil eventyret demonstrere hvilken beundringsverdig løgner og bedrager han er. 

Helten lykkes der andre har kommet til kort, men det skjemaet blir ikke alltid fulgt. I Risen som ikke hadde noe hjerte på seg finnes flere avvik. Ingen har forsøkt dåden tidligere, og motivet er ikke heltens lykke. Han vil frelse sine brødre, og her er det ikke 2 men 6 av dem. Helten er en kongssønn som likevel kalles Askeladden og som sier han er redd. Men det magiske 3-tallet er på plass, det er 3 hjelpere (alle dyr), 3 forsøk. I andre eventyr er det enda flere 3-ere.

Det er visst mannens verden. Prinsessen blir ikke spurt hva hun synes om å være en utlovt belønning. Men én gang vil hun vil ha ham fra første stund, fordi han er så vakker. Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er glad i. Så enten må man prestere noe enestående, eller man må ha utseende med seg. For helten gjelder survival of the fittest.

Hos Grimm blir det ofte tegnet i svart/hvitt: Heksen og Snøhvit. Det mest berømte kvinnfolket hos Asbjørnsen og Moe faller utenfor det skjemaet, for det er hun som aldri gir seg. Kjerringa mot strømmen. Mannen har rett når de krangler, men ikke rett til å drukne henne. Spørsmål om moralsk rett og urett er fjernt fra eventyret, som heller ikke viser kjerringa noen medlidenhet.    

Men det er hun som huskes for sitt kompromissløse opprør.  Mannen blir ikke fordømt, bare glemt. Denne kjerringa er like ved å bli en heltinne. Ikke bare finnes dårskap og fravær av frykt, her er også en kullsviertro på egen styrke. Men en triumf som den Askeladden erfarer, uteblir. Druknet driver kjerringa oppstrøms, en martyr for standhaftighetens sak.

I et eventyr dominert av kvinner, med en triumferende heltinne, blir også et forbud overtrådt. Da må elskeren dra bort og hun må slite hardt for å finne ham igjen Østenfor sol og vestenfor måne. Dette er en bearbeidelse av den greske myten om Amor og Psyke, Elskoven og Sjelen.             

Hva forteller myter og eventyr om folkets sjel? Freud, Jung og deres elever oppdaget fortrengninger eller vink fra det kollektivt ubevisste. Etterprøvbare hypoteser er det ikke, til gjengjeld er mye tankevekkende. Det gir også grunn til ettertanke at så mange eventyrmotiver er internasjonale.

Moe nevner at motiver i flere norske eventyr gjenfinnes så langt herfra som i India. I likhet med brødrene Grimm antok han et “Folkenes Urfællesskab”, det som i dag kalles det indo-europeiske. Dette ble lenge avvist som en vill spekulasjon, i dag finnes en tendens til å gi spekulasjonen rett. Noen folklorister antar at de eldste eventyr kan være opp mot 6000 år. Svimlende å tenke på at de kan ha vært overlevert i språk som for lengst er døde. Askeladden er selvsagt ikke med i gruppen av de eldste. 

Mye av det særegne ved Askeladden kommer klart frem i Følgesvennen. “Det var en gang en bondegutt som drømte at han skulle få en kongsdatter langt borti landene … “  Legg merke til de 3 siste ordene. Eventyret gir et vink om sitt rike. Det er her på jorden, men så annerledes, hvem vet hva som kanskje skje der. Vel, han reiste ut for å lete henne opp. Utenfor en kirke i det fjerne lå en isklump med et lik inni. En illgjerningsmann, forteller presten. Henrettet, og ligger nå til spott og spe. En vintapper som blandet vann i vinen. En streng straff, mente gutten. Umulig for ham å komme i viet jord, forklarer presten, siden ingen vil betale for graver, klokker og prest. Ikke for en slik synder. Gutten betaler, og blir nesten blakk. Unødvendig å betone følelse, det er handling som teller. “Han ga seg på veien igjen; men han var ikke kommet langt før det kom en mann etter ham, som spurte om han ikke syntes det var ødslig å gå så alene.”

Den uunnværlige hjelperen har ankommet, motivert av en god gjerning. Han er den henrettede i isen, som nå er i viet jord, og som heretter, en inkarnert ånd, vil hjelpe gutten i alle håpløse situasjoner, til å løse alle umulig oppgaver, til han når målet. Denne prinsessen viser seg å være livsfarlig fortrollet og må igjennom en hardhendt kur før hun igjen er seg selv. Eventyret fremhever brutalitet, som så ofte, liksom for blygt til å innrømme at i sentrum står det gode hjertet, noe som blir avklart til slutt. 

Kommer det kaotisk ubevisste til overflaten i eventyrets skrekk og gru? Hva skal vi tro når bryllupsnattens mørke har falt på og kongsdatteren trekker frem en slaktekniv? Hvorfor er barn så fascinert av det  skremmende ukjente? Selvsagt stilles slike spørsmål i dag. Hadde Moe vært opptatt av dem, kunne eventyret ha tapt den likefremme stilen. Fortellingen må holde på sine gåter.      

Jeg har inntrykk av at annen hver film i dag imøtekommer behovet for helter og heltinner. Disse må stadig redde verden. Askeladden er ikke Superman. Han redder ikke verden. Det finnes helter med overnaturlige krefter, men Askeladden er ikke en av dem. Han er et menneske som tiltrekker seg slike krefter, for slike er med ham.