Forfatterne Thomas Espedal og Helga Flatland møter kronprinsparet under åpningen av bokmessen i Frankfurt 13. oktober 2019. Bølgen av svada som «løfter» som mange yrker – et av moteordene – er med å degradere eller sett ordentlig litteratur i skyggen. Det er selvsagt ikke første gang i historien. Foto: Heiko Junge/Scanpix

Overskriften kan lyde som en av disse reglene man får krøll på tunga av å si fort flere ganger etter hverandre (eksempel: «Ibsens ripsbusker og andre buskevekster» eller «Reven sprang opp og ned bakken med en rød lærlapp i baken»), og visst er det meningen at den skal lede oss inn i humoristisk farvann. Skjønt mest er det vel galgenhumor som preger formuleringen, for det er ikke lett å kommentere dagsaktuelle spørsmål uten at man kjenner en bitter smak i munnen.

Det hadde seg nemlig så at Resett for noen uker siden publiserte en kritisk kommentar til kronprins Haakons bruk av FNs fargerike pin (eller heter det en pins i dag, slik noen sier en caps i betydningen skyggelue?) med organisasjonens bærekraftmål for 2030: «Kronpris Haakons Agenda 2030-pin vekker reaksjoner: – Respekten for kongehuset er dalende»Artikkelen var grei nok den og selv merket jeg ikke noe galt med tittelformuleringen heller før en av document-kretsens skarpeste språkrøktere påpekte følgende, fritt gjengitt etter hukommelsen: «De kunne knapt ha skrevet en verre trykkfeil, det måtte i så fall være om mannen var blitt omtalt som kronpins Haakon!». Da falt omsider mynten ned også hos meg og latteren boblet frem. Vi skal altså inn i en drøftelse av den norske samfunnselitens kroniske diskrepans mellom adferd og argumentasjon, praksis og retorikk, kort sagt deres Orwellske nyspråk når de forsøker å «selge inn» sitt verdenssyn til oss plebeiere. Deres opptreden i sakens anledning er preget ikke av luftsnappende kols, men kronisk pins («poserende i neonlysbestrålt selvovervurdering»). Det er slett ikke urimelig å dvele litt ved rollen til våre unge kongelige hva dette angår, skjønt eksemplene står i kø også innen lavere sjefssjikt i det nye Norge.

Når jeg gir meg inn i dette lendet, så er ambisjonen at det skal skje med humor mer enn en dødssaklig undertone; jeg er for gammel og tematikken for viktig til revisorbehandling etter på den ene siden/på den andre siden-prinsippet. Dessuten vet jeg at mange av de viktigste tingene i livet, særlig motgangene, bør man prøve å le av; humor og latter er de viktigste våpen vi har mot håpløshet, maktmenneskers ynkryggete posering og allmenn forvirring. Med dette som rettesnor tar vi så for oss «tilfellet kronprins Haakon». Siden han er en viktig institusjon, ikke først og fremst en uheldig enkeltperson, må han tåle å bli omtalt etter fortjeneste.

I stedet for i ord og gjerning å følge opp forfedrenes slagord «Alt for Norge», har vår kronprins med frue profilert seg som begeistrede globalister. De deltar gjerne på møter organisert av World Economic Forum og lignende der de lar seg intervjue og kanskje leser opp en eller annen tale som noen har skrevet for dem; alltid er ordstrømmen så friksjonsfri glætt at man skulle tro de befant seg i et absolutt nullpunkt egnet til å demonstrere superledning. Strømmen av velmenende floskler er tilsynelatende ustoppelig fra slike Young Global Leaders. Johnny fra Stovner er blitt verbalt voksen, i alle fall benytter han seg frikostig av språket og metodene til «unge menn som vil opp og frem i verden».

Trolig ligger det ingen innadrettet tvang i dette fra Haakons eller andre i kongefamiliens side. Det er ikke spesielt anstrengende for dem å opptre som alle andre unge ledere gjør, for slik er de blitt takket være NRKs, Aftenpostens og det øvrige miljøets møysommelige og langvarige «droppen urholkar stenen»-kondisjonering. Det finnes ikke grenser for hva folk etter hvert oppfatter som normalt, hvor selvdestruktivt det enn måtte være, dersom de bare er blitt systematisk nok indoktrinert. Man får inntrykk av at Norges kronprins er genuint stolt over å bære FN-merket med bærekraftmålene for 2030, at han finner dette vide mer naturlig enn å ha for eksempel det norske flagget på jakkeslaget.

Kent Andersen  har utmerket gjennomgått disse FNs bærekraftmål som hedres med den fargesprakende nålen kronprinsen og flere andre store, inklusive ministre i Erna Solbergs regjering, bærer på sitt bryst. Jeg vet ikke om det er berettiget å si med Andersen at et «monster» ligger bak, men at fronten utgjør et «glansbilde», må være åpenbart for selv profesjonelle tvilere. Meg minner alt det fine som ifølge bærekraftmålene skal oppnås under neste tiår, mest om den gamle kirkebønnens ønske om godt og lagelig vær; kort sagt stiller man seg bak alt som er bra og fint i verden, for hvem kan vel være mot slikt? Derved markerer man sin tilhørighet til det poserende samfunnssjiktet, de velvillige som hele tiden skal «gjøre en forskjell» og derfor ved enhver anledning signaliserer sin overlegne etikk, men som først og fremst lykkes med å ødelegge morsmålet gjennom ukritisk bruk av nyspråklige munnhell som den nettopp nevnte, hermetegnsbegrensede ambisjonen. De vil bli sett, posørene, for ikke å snakke om hvor gjerne de vil at andre skal legge merke til hvor gode de er. Konsekvensene av adferden er det liksom ikke så viktig med, for det underliggende premisset er alltid at bare hensikten er framifrå, så blir nok følgene det også.

Før vi runder av disse betraktningene, vil jeg gjerne ta en tur nedover i hierarkiet fra kongehus- og regjeringsnivået og atter en gang avlegge den omfattende ledelsen for gigantsykehuset i Oslo et besøk. Også i disse kretser er dyktig til å spekke en på alle vis von oben herab målstyringsideologi med retorisk svada. Som visstnok alle viktige nåtidige bedrifter, smykker også OUS seg med visjoner. Graver du litt på «foretakets» hjemmeside, finner du at man ser for seg følgende: «Sammen med pasientene utvikler vi morgendagens behandling». Ja vel, nei, dette lyder kanskje bra i noens ører (ikke mine, riktignok, men det får så være), men hva betyr egentlig en slik Wesenlundsk «på klippens grunn»-setning? Eller når man lenger ned, altså under visjonen, finner følgende såkalte verdier: «Vårt felles verdigrunnlag er de nasjonale verdiene for helsetjenesten: Kvalitet, trygghet og respekt». Og videre: «Vår kultur skal være: Åpen, lærende og helhetstenkende». Hvoretter det dukker opp enda et svadalag, målene, slik at absolutt alle skal få noe riktig velsmakende å sutte på. Disse er, og jeg siterer: «Oslo universitetssykehus tar utgangspunkt i pasientenes perspektiv; er en attraktiv arbeidsplass og har et arbeidsmiljø preget av tillit, åpenhet og respekt; er et lærende og skapende universitetssykehus; og er en god samarbeidspartner som tar samfunnsansvar». Først deretter kommer strategiene som jeg kan garantere ikke er fri for svada, de heller. Ingen skal kunne beskylde Norges suverent størst og viktigste sykehus for ikke å følge med i timen når det gjelder å skvette om seg med fine ord og vendinger, det er iallfall sikkert.

Nøkkelordet ovenfor er selvfølgelig svada, og dét av uhemmet slag. Honnørord stables oppå hverandre, eventuelt ved hjelp av en dertil egnet generator, i en salig blanding ment å skulle vekke godtfolks velvilje og tillit. Tenk da over noe som alle med vett og erfaring egentlig vet: Det er ikke alltid at den vakrest sminkede purka besitter størst indre skjønnhet. Ofte er det lureri som skjuler seg bak fjonge fasader.

Også på andre språk har man forbilledlig krasse betegnelser på slikt. Bullshit er langt på vei glidd inn i norsk talespråk for å dekke den stadig viktigere rollen fenomenet eller metoden har innen «post-truth politics». Harry Frankfurts  navn fortjener å nevnes i sammenhengen oftere enn det skjer.

Når innpakningen blir viktigere enn innholdet, er det ikke underlig at de høye og fine ansetter flere og flere innpakkere, eller kommunikasjonsrådgivere som de ofte kalles nå til dags. Både kronprinser, regjeringsmedlemmer og lederskapet innen store sykehus og andre organisasjoner holder seg med et storvokst hoff av slike hvis hovedoppgave det er å «make their boss look good». I kjølvannet av Frankfurts terminologiske oppfinnelse som vi så vidt refererte til ovenfor, har en annen samtidstenker, David Graeber, lansert begrepet

bullshit jobs  om dem som formulerer alle visjonene og målene, setter ord på planene og strategiene og skriver talene til de store; kort sagt, hjelper dem til å overbevise undersåttene om å følge lydig med inn i solnedgangen. Jeg tror ikke noen yrkesgruppe i vår del av verden har gjennomgått så massiv vekst under de siste tiårene. De gjør ikke nyttig arbeid, derav navnet, men stillingene er vel avlønnet og innen deres eget verdensbilde befinner de seg høyt oppe i respekthierarkiet.

Pin-sen som står for døren, var for to tusen år siden preget av at den hellige ånd kom ned til menneskene og blant annet lærte dem å forstå og snakke fremmede språk; de innvidde kunne fra nå av tale i tunger. Hva dette egentlig innebar da det begav seg, vet jeg ikke, men åpenbart er det at en form for tungetale rammer oss også i dag, men nå fra bullshitternes side enten her hjemme eller på topp internasjonalt nivå. Både deres språk, bullshit-sjiktets glassperler, pins og andre kommunikasjonsartefakter er pin-lige så vel som pin-aktige, og det gjør vondt å se at mange anstendige, men sørgelig godtroende, mennesker lar seg dupere av slikt.

Det er ingen som helst grunn til å late som om det ligger mer substans i det svadaprodusentene kommer med, enn faktisk er tilfellet. Riv sminken av dem og la solen belyse virkeligheten slik den faktisk er, da vil også folket bedre kunne ta stilling til hvorvidt dette er mennesker de ønsker å la seg representere og lede av!

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her