For 48 år siden skrev Kenneth Minogue — professor emeritus i statsvitenskap ved London School of Economics — en bok med tittelen The Liberal Mind, hvor han tok et oppgjør med troen på at en politikk basert på gode intensjoner kan realisere det perfekte samfunn. Hans lite moteriktige advarsel lød at et folk som overlater sin moralske orden til staten og styresmaktene, ender opp med å bli uselvstendig, servilt og avhengig.

I fjor sommer tok Minogue opp igjen tråden fra 1963 i sin nye bok The Servile Mind, hvor han konstaterer at de moderne demokratiene er kommet dithen at de forlanger borgernes lydighet mot den byråkratiske moralordenen de er pådyttet.

Sist mandag var den nå 80 år gamle professoren i Milano, hvor han holdt et foredrag med tittelen «Hvorfor den politiske idealismen truer vår sivilisasjon» etter invitasjon fra Bruno Leoni-instituttet, en tenketank som arbeider for en økonomisk politikk som legger bedre til rette for det private initiativ. Før foredraget hadde Minogue et møte med Paolo Valentino fra Corriere, hvor førstnevnte oppsummerte problemene som venter de fleste av oss europeere med tre d-er: demokrati, demografi og gjeld (debt).

De to sistnevnte d-ene forklarer seg selv: Europeerne får ikke mange nok barn, de importerer lite kvalifiserte mennesker som øker forsørgelsesbyrden, og de tar opp for mye gjeld for å betale for de sosiale utgiftene som følger av rettighetssamfunnet. Det oppstår dermed et misforhold som stadig forverres mellom pengene som skal betales både på kort og lang sikt, og antall produktive unge som skal dele denne byrden.

Men hva består det demokratiske problemet i?

Kanskje ville det vært rettere, dog mindre stilistisk fiffig, å kalle det et moralsk problem. For en av Minogues sentrale teser er at den moralske overbevisningen som følger av den politiske idealismen, medfører en skadelig oppblåsing av staten generelt og velferdsstaten spesielt. En hovedgrunn til dette er den økende mengden grupper definert som «svake», og som dermed har rett til særlige ytelser fra den godhjertede staten, en mengde som med tiden har kommet til å utgjøre flertallet av befolkningen. Når et flertall av borgerne har behov for en særlig håndsrekning fra staten, tas de ikke lenger på alvor som moralske aktører, men blir definert som «ofre» for uheldige omstendigheter. Statsgodheten består dermed i å la det sosiale, moralske byråkratiet ordne opp i problemene som rammer en enorm inkompetent andel av befolkningen, så inkompetent at den ikke kan styre seg selv, og dermed ikke kan gjøre seg forventninger om å ha et ord med i laget om styringen av samfunnet. Den overlates til en politisk elite som kan bruke disse hærskarene av ofre til å vise frem sin egen godhet.

Den fremste karrieremessige aspirasjonen blir dermed å etterstrebe inntreden i denne eliten. For å oppnå dens anerkjennelse må man delta i bestemte moralske ritualer, som f.eks. å være med i ideelle organisasjoner, eller i det minste la seg fotografere under konserter eller andre arrangementer hvor det samles inn penger til «gode formål». Minogue observerer at livsstilen denne klassen fører, som oftest er lite forenlig med den pliktfølelsen, de forsakelser og den prioriteringen av de nære ting i livet som kreves f.eks. for det å stifte familie, oppdra barn eller ha et alminnelig yrke — alt sammen ting som fordrer en praktisk moral på liten skala, snarere enn moralske betraktninger over storslagne problemer eller konflikter som ikke angår ens eget liv, gjerne på den andre siden av jordkloden.

Den oppvoksende slekt får dermed både som forbilde og som siste utvei en levemåte som kansellerer den moralske dømmekraften og pulveriserer det personlige ansvar, hvilket i lengden ikke er forenlig med å opprettholde et velfungerende samfunn. Mellom disse to skvises barnefamiliene og den produktive klassen, og prisen for dette er de to andre d-ene: Gjelden går opp og barnefødslene ned.

Minogue bemerker at denne formen for parasittisme er vanskeligere å opprettholde på mindre skala, hvor makten står ansvarlig overfor sine nære omgivelser, og ikke befinner seg i en politisk ghetto som ligger en lang flyreise unna. Hans fremste håp er derfor at de overnasjonale organene ikke lykkes i å realisere sine maktambisjoner. Et overnasjonalt demokrati er etter hans oppfatning en umulighet, for det er ikke forenlig med eksistensen av et demos, et folk. For det å utslette folkenes identitet er totalitært, hvilket er den eksakte motsatsen til det vi forstår med demokratiet.

Når den nåværende politiske ordenen ikke lenger lar seg lånefinansiere og folkenes selvoppholdelsesdrift igjen manifesterer seg, vil man etter Minogues oppfatning faderlig fort lære av gårsdagens feil på den harde måten. Da vil den uholdbare moralske ordenen forsvinne, og den politiske med den. Spørsmålet er bare hvor ryddig, eller hvor blodig, det vil bli.

For nordmenns vedkommende kunne man være fristet til å legge til at spørsmålet også er hvorvidt de blir tilskuere eller deltagere i alt dette.

Kanskje noen skulle invitere Minogue til Norge for å snakke om det? Hmm, han får noen og førti treff på norsk Google, og for det globaliseringsvennlige, liberale segmentet fra Clemet og i retning venstre, må Minogue fortone seg som en reaksjonær nasjonalist fra helvete — en helt vanlig mann, med andre ord. Hvilket skulle plassere ham omtrent i sentrum av amerikansk eller italiensk politikk. Eller dansk for den del. Kanskje han stikker innom København en dag?

Bestill bøkene hos amazon via document. og støtt samtidig document.