SV-staten

Vår samtid er historisk*, i den forstand at den er fylt av dype motsetninger. All historie er fortellingen om konflikt. Den konfliktløse er Arkadia, der løven ligger ved siden av lammet. SV-staten bygger på en slik forestilling. Derfor skyter den budbringere som sier noe annet.

Verden trodde en kort stund etter Murens fall at vi var på vei inn i en slik tidsalder. Francis Fukuyama og hans End of history-teori virket overbevisende: Demokratiet hadde seiret. En stor koalisjon av kristne og muslimske land fordrev Saddam Hussein fra Kuwait. Det var et bevis på at den internasjonale rettsorden virket.

Da Saddams fordrev kurderne og de måtte flykte barbent over fjellene til Tyrkia, utløste det en hjelpeinnsats som ble symbolet på humanitære intervensjoner. Igjen en manifestasjon av en ny tidsalder. Liberale fant tilfredsstillelse i at USAs store krigsmakt kunne brukes til noe godt. De gamle skrankene var der ikke lenger.

Illevarslende

Men så startet krigen i Slovenia, Kroatia og Bosnia. EU satt som lammet, og heller ikke USA fikk samlet seg. -Vi har ingen «dog in this fight», sa utenriksminister Jams Baker III. Krigen ble Bill Clintons bord, og han så først og fremst på hva som lønte seg politisk. Det var mediene som gjorde at krigen ikke ble glemt. Dette var tross alt Europa.

Til slutt ble USA tvunget til å gripe inn. Men skaden var allerede skjedd, ikke bare i form av 100.000 drepte og et ødelagt land. Man hadde ventet så lenge at bosniakenes lidelser ble en vervingssak for islamistene. Både mens krigen pågikk og i ettertid.

Hvorfor er dette så viktig? Fordi uskyldige menneskers død alltid er viktig, spesielt for land som kaller seg demokratier, og i kulturell kontekst: fordi dette var Europas muslimer. Behandlingen de fikk var illevarslende.

Paradoks

De mest likegyldige var sosialdemokratene, de som senere ble flerkulturens ivrigste forsvarere. Det tunge flertall som danner den kompakte majoritet i politikken. Det har ikke vært gjort noe forsøk på å forstå krigen og lære av de 10.000 bosniakene som kom til Norge. Mange av dem har stille og rolig glidd inn i det norske samfunnet. Men de er ikke blitt gitt noen røst, man har ikke gjort noe forsøk på å forstå hva som skjedde med dem og landet. Man har lagt det på en trefjøl og latt det seile ned tidens elv.

Richard Holbrooke døde nettopp. Han hylles som en av de største diplomatene USA har hatt i nyere tid. CNNs Fareed Zakaria hadde tre gjester i studio i helgen som snakket om Holbrooke: Vali Nasr, Joe Klein og Leslie Gelb.

Holbrooke hadde som prinsipp at USA aldri kunne sitte stille og se på at folk ble drept. Han representerte denne unike blanding av makt og idealisme som er det store ved USA. Amerikanerne greide ikke se på hva Milosevic og serberne gjorde mot bosniakene. Men den europeiske eliten, Brussel, hovedstedene, de greide det. Denne likegyldigheten og opportunismen forkledd som måtehold ser ut til å være et europeisk særtrekk. Det er en skrikende diskrepans mellom godhetsregimets idealer og de forbrytelser man makelig snudde ryggen til.

Baller

For å kunne forsvare de svake må man ha baller. Holbrooke var pågående, gikk rett på sak. Direktheten er amerikanernes force. Er det ikke typisk at europeerne fremstiller dette som brautende? Vi liker det i populærkulturen, i musikken og på lerret, men ikke i politikken. Men det er dette som gjør at amerikanerne oppnår resultater.

Thorvald Stoltenberg var mekler samtidig med Holbrooke, og hans rake motsetning: full av store ord, selvopptatt, selvmedlidende og helt uten ryggerad. Stoltenberg kom derfor til å mislike Holbrooke, slik hans etterfølger Kai Eide gjorde det, både i Bosnia og i Afghanistan. Eides motspiller og rival, Peter Galbraith, hadde for øvrig Holbrooke som mentor.

Slik var det mange tråder og skjebner som krysset hverandre, og innad i State Department må dette være kunnskap som er overlevert. Norge var aktør i Bosnia, og nå i Afghanistan, på en måte som tiltrakk seg oppmerksomhet. Negativt.

Dette er en stor og spennende historie. Peter Galbraith var den som sørget for at Washington lukket øynene for at Iran fløy våpenlaster inn til bosniakene. Flyene landet i Kroatia, som fikk sin del. Mens Kai Eide satt som representant for FN-systemet, som var begravd i moralsk unnfallenhet og derfor måtte vifte ekstra høyt med prinsippene.

Disse våpenlastene ble hengt ut i norske medier, blant annet i Aftenposten. Det gjaldt flylastene til Tuzla. I disse eksemplene røper den europeiske og norske godheten seg i sin groteskhet: Bedre å la de forsvarsløse dø enn at man skal bidra til krig.

Det går en rød tråd fra denne opportunismen til maskepien med OIC og Hamas: En tom idealisme orienterer seg etter den sterkestes rett.

Det er viktig å skjønne denne dynamikken. Godhet som ikke er forankret i realiteter, blir til noe annet. Pascals ord: Den som vil være engel, blir en djevel.

* NUPI-direktør Jan Egeland på NRK radio idag om Norge, «verdens fredeligste land».

Leder av Europarådet og Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland i sin tale ved fredsprisseremonien 10. desember 2010:

In the past 100 to 150 years, human rights and democracy have gained an ever-stronger position in the world. And with them, peace. This can be clearly seen in Europe, where so many wars were fought, and whose colonial powers started so many wars around the world. Europe today is on the whole a continent of «peace». Decolonization after the Second World War gave a number of countries, first in Asia and then in Africa , the chance to govern themselves with respect for basic human rights. With India in the lead, many of them seized the opportunity. Over the latest decades, we have seen how democracy has consolidated its position in Latin America and in Central and Eastern Europe. Many countries in the Muslim part of the world are treading the same path: Turkey, Indonesia, Malaysia. Several other countries are in the process of opening up their political systems.

Jagland er en skarp kritiker av Kina, og sier at landet kun kan få velstand hvis det tillater ytringsfrihet og demokrati, men han ser ikke at reformene i land som Tyrkia har to sider, og i Europa er det nye spenninger.

Presentation speech

Speech given by The Chairman of the Norwegian Nobel Committee Thorbjørn Jagland (Oslo, December 10, 2010)