Tragedie: Bush’ og Blairs kamp begynner å anta karakter av en tragedie. Jo, mer de strever for å komme seg løs, jo hardere sitter de i saksa. Hvem er det som har vevd nettet? noen av deres nærmeste allierte, med Frankrike i spissen. Svikefulle gallere, som forkler seg i høytflyvende prinsipper. Kynisme par excellance. Hvem vet mer om politikkens renkespill enn Jacques Chirac. Skal vi tro Frankrike på dets ord om at det er til sakens beste at inspeksjonene fortsetter. Det er vanskelig. Tar en seg bryet med å se på Saddams rulleblad er det hevet over tvil at han har vært dødelig for sitt folk, som nå hater ham over alt, og vil bli kvitt ham, nærmest for enhver pris. Men det betyr ikke nødvendigvis at de vil ha amerikanerne inn. I hvert fall må det skje fort. Chirac vet alt om Saddams morderiskhet og løgnaktighet. Det er derfor påtagelig med hvilken kraft han går inn for å splitte det internasjonale samfunn. I realiteten beskytter han Saddam. Det gjør krigen uunngåelig. For Bush vet at utsettelser bare vil styrke Saddam i troen på at han kan fortsette spillet. Ved å gå ut med veto på forhånd, har Chirac lovet å beskytte Saddam mot krig. Da må USA gå til krig, hvis ikke har Saddam vunnet denne maktkampen. Det vet franskmennene godt. Derfor er det Chirac nå leggrer for dagen, toppen av kynisme. Det tar kun sikte på å innkassere goodwill, prestisje og ære for Frankrike. Men vil det gå slik? Vi tviler. Dette er litt for gjennomskuelig, tror vi, for folk som er drevne i det diplomatiske spill.
Tvilen på om det er klokt å gå til krig, er til stede. Lese Avishai Margalit i siste New York Review of Books. The Wrong War, kaller han den. Margalit er en klok mann. Liberal, vidsynt. Han tror Saddam har kjemiske og biologiske våpen, men tror krigen kommer på feil tidspunkt. Den arabiske verden er i en førrevolusjonær tilstand. USA risikererer mye, mer enn godt er, og særlig er faren stor for å nøre opp under bin Laden-terrorister.
Men prøv å se det hele fra Wolfowitz synspunkt: I 1998 konstaterte de at Saddam hadde greid å vri seg ut av inspektørenes kontroll. USA forsøkte å ta det opp med FN, men «nobody cared», som det het i Frontline-dokumentaren som gikk på TV. Det er ingen som bryr seg om slike lange prosesser i dagens verden. Derfor også den store uviljen mot å ta den siste resolusjonen på alvor. Det er ikke bare selfserving motives, når Powell og andre viser til at Saddam ikke holder seg til teksten. Ta bare ett lite punkt: intervjuer med vitenskapsmenn utenfor Irak. Friedman gjorde et stort nummer at det da resolusjonen ble inngått. Men det har altså ennå ikke skjedd. Og nå er det snakk om å gjøre det til benchmark i en ny resolusjon. Ikke rart Bush er fed up.