Kommentar

Frankrikes krig mot USA

Det er hva Thomas L. Friedman kaller det i dagens essay: Krig. Frankrike vil at USA skal gå på et nederlag i Irak. De siste utspillene om overgangsregjering innen en måned kan ikke tolkes annerledes.

Først var det motstanden før krigen, hvor det forhåndsannonserte vetoet blokkerte for en resolusjon som kunne tvunget Saddam til å back down. Krig kunne vært unngått.

Under krigen nektet utenriksminister Dominique Villepin å svare på hvem han ville skulle vinne: USA eller Saddam. I mine øyne fremstår Villepin som noe av en fanatiker. Han var Chiracs stabsjef da Chirac var Paris borgermester og trikset med byggeoppdrag over en lav sko. Korrupsjon kalles det.

Bush-adminstrasjonen har selv bidratt til å provosere med sin høye sigarføring. Det er mulig de kunne fått Frankrike på gli ved å komme med en utstrakt hånd like etter 9. april. Men Friedman tror ikke det. Neither do I.

Frankrike er obsessed. Ifølge Dagens Nyheters korrespondent begynner den antiamerikanske linje også å vekke reaksjoner innad i Frankrike. -Arroganse, forkynte en overskrift i Liberation. Politikken forklares med at så lenge Lionel Jospin var statsminister var det en viss balanse. Da Chirac og sosialistene tapte, kunne han ta fatt på å styre utenrikspolitikken etter eget hode. Reultatet har vi sett i Irak-politikken.

Det rare er at Frankrike har fått EU med på det. Alle vet at utfallet i Irak vil få konsekvenser for hele Midtøsten. Ikke bare det, skriver Friedman. Frankrike har minst 6 millioner muslimer. Hvis en ekstremist-allianse skulle greie å jage USA ut av Irak, hvordan vil det påvirke holdningene blant Europas muslimer. Fundamentalistene vinner allerede 40 prosent av stemmene til selvstyreorganer i Frankrike.

Friedmans essay var long overdue. Man kan undre seg på hvilken pris Frankrike vil måtte betale for sin obstruksjon.

Our War With France