Kommentar

Paris og Berlins kategoriske motstand mot Irak-engasjementet, gjør at det pågår en stille maktkamp. Man vil derfor uvegerlige se på hverandres seire og tap. Herrene Chirac og Schröder tapte så det sang i Brussel lørdag. USA seiret stort omtrent på samme tid.

Lese IHTs John Vinocurs rapport fra toppmøtet: Europeans Stress the Positive in Breakdwon of Talks

Det er ikke først gang EU befinner seg i krise. Men konstellasjonen er en annen: Før første gang befinner deler av et splittet Europa seg i mer eller mindre åpen konfrontasjon med USA.

Det interessante er at det er Frankrike som har skiftet politikk: Som man vil huske var Mitterrand skeptisk til tysk gjenforening og fryktet europeisk hegemoni. Under toppmøtet i Nice i desember 2000 var Frankrikes linje at man måtte unngå at Tyskland fikk for mye å si: Da var Chirac mot de samme prinsippene som han nå hyller. Han utropte Nice-traktaten som den beste EU hadde forfattet siden grunnleggelsen. Traktaten ble ratifisert i alle medlemsland. Den var forfattet nettopp med tanke på utvidelsen som nå står for døren.

Så vinger Frankrike 180 grader og søker allianse med Tyskland, høsten 2002 og vinter 2003, og grunnlaget er motstanden mot Irak. Som det ble sagt på BBC ikveld: Frankrike forsikret Saddam at det ikke kom til å bli noen krig, for de ville legge ned veto i Sikkerhetsrådet. Hvilke løfter Frankrike fikk av Saddam om oljerettigheter og industri/militær/ordre kan bli pinlig.

Chirac går nå inn for nettopp de stemmerettsregler han tidligere har vært imot fordi det vil gi Tyskland så sterk posisjon.

Det avslører en meget dårlig Fingerspitsgefühl å presse Polen og Spania til å gi opp noe de nettopp har vedtatt. Polakkene lar seg ikke tråkke på. Vinocur mener polakkene senser at tyskerne ønsker å legge mye større vekt på egne interesser i fremtiden. Det lover ikke godt for EU-samarbeidet.

Det som nå er begravet er tanken om et føderalt Europa. Et Europas forente stater. Det er nasjonstatene som blir værende det primære. Den britiske visjonen altså. Blair fikk gjennomslag for at hvert medlemsland skal ha vetorett på områdene forsvar, utenrikspolitikk og skatt. Det betyr i realiteten at EU fryses på sitt nåværende nå, eller tar et skritt tilbake, til et mer beskjedent nivå. Det vil fremdeles ikke være noe telefonnummer å ringe til, hvis USA ønsker å ringe presidenten for Europa.