Hans Rustad Det later ikke til å være noen nedre grense for hvor langt Knut Olav Åmås lar Aftenpostens debattspalter synke. Noen dager før premieren på filmen om Max Manus lar han breikjeften Erling Fossen «henrette» norsk motstandsbevegelse.
Det er visse karakteristika som går igjen i Aftenpostens debattspalter. Det gjelder ikke om å stille tingene under debatt, men å provosere. Denne gang er det motstandsbevegelsens tur. Nå har ikke Erling Fossens ord spesielt injurierende kraft. Man må heller se på hvor det står på trykk. Hva er hensikten?
Et typisk trekk for Åmås’ språklige sabotørgjeng er den upresise, skjødesløse omgangen med ordene: Fossen påstår at han vemmes over at «glorifiseringen av motstandsbevegelsen har nådd stadig nye høyder.» Det er pur svada. Språket er så slapt at klisjeene renner nedover siden.
Det motstandsfolkene gjorde var egentlig krigsforbrytelser! De bar ikke uniform. Fossen later som om han forteller oss noe nytt. Det visste motstandsfolkene allerede under krigen: de kunne bli skutt på flekken.
Guttungen med fliret, Fossen, sier motstanden i tillegg til forbrytersk var «bedrøvelig». Den var nærmest for «guttestreker» å regne.
Hovedgrunnen til at vi glorifiserer motstandsbevegelsen er for å dekke over den bedrøvelige norske krigsinnsatsen. Norges konvensjonelle krigføring var rett og slett latterlig svak. Forsvaret var i en bedrøvelig tilstand etter mange år med nedrustning, og besto i realiteten av skrapjern, tøyfiller og soldater som knapt visste foran og bak på et gevær.
Legg merke til hvordan Fossen svinger 180 grader: først er motstandsfolkene krigsforbytere, så er de norske soldatene 9. april latterlige. Det gjelder å rakke ned på den norske innsatsen.
Soldatene på Oscarsborg kunne truffet «en låvedør», og regjeringen flyktet «med halen mellom bena».
Fossens skriblerier minner om unger som skriver stygge ord på doveggen.
Glorifiseringen av motstandsbevegelsen har fått altfor store proporsjoner, enda mesteparten av deres aksjoner egentlig er i klassen for vellykkede guttestreker å regne.
Motstandsbevegelsen gjorde som de fikk beskjed om, med til dels betydelig hell, og kan ikke lastes for hva de gjorde. Det sykelige oppstår først idet ettertiden skal juge på seg et ettermæle om at Norge ved hjelp av Oslo-gjengen og andre gjenger, som Pelle-gruppen og Osvald-gjengen, nærmest vant krigen på egen hånd.
Mot slutten tipper det helt over i slapstick. Det gjelder også Aftenpostens oppfordring om å delta i «debatten».
Vår besettelse av denne krigen må få sin slutt. Norge må akseptere at noen vellykkede rampestreker utført av unge menn ikke veier opp for en bedrøvelig krigsinnsats.
Kronikken føyer seg inn i rekken av provokasjoner. Jostein Gaarder ville neppe gått til Åmås hvis han hadde visst hva det ville gjort med hans renommé. Fossen vil nok også ha problemer med å bli tatt alvorlig etter denne kronikken.
Kanskje Åmås har flere agendaer samtidig. Han lar provokatørene skjende noe som betyr noe, og kan senere godte seg over at provokatørene blir tatt.
