Valget i Hellas gav to sjokk. At Syriza vant var sannsynlig, men ikke at det skulle danne regjering med et nasjonalistisk høyreparti, Alena. Det ødelegger den tradisjonelle venstre-høyre-aksen.

Nå er det antiestablishment som gjelder og partiene som er mot en bestemt politisk elite finner sammen.

Sentrumsjokk

Politikken i de fleste land har vært orientert mot sentrum. Alle har søkt inn mot sentrum for å vinne, og dermed har partiene blitt vanskelig å skille fra hverandre.

Syrizas valgseier kan ha åpnet døren inn til en ny æra, med usikkerhet, hvor konsensus i sentrum utfordres.

Ingen gratis lunsj allikevel?

Lørdagsrevyen viste bilder fra megademonstrasjonen i Madrid arrangert av Podemos. NRK er åpenbart positiv til den nye venstrepopulismen. SV er på sotteseng, og hva skal fylle seilene til et nytt Arbeiderparti om ikke en venstrevind? Globaliseringen har skapt større forskjeller og nå kan man gi inntrykk av at private og kommersielle interesser har fått for stor del av kaka. Slik kan man skjule at problemene er strukturelle: de åpne grensene man hyller og forsvarer er det som skaper de større ulikehetene, og de har man ikke tenkt å gjøre noe med. Grensene er selvsagt åpne også for kommersielle interesser, som sjonglerer med skatter og importerer billig arbeidskraft. Det snakker man ikke så mye om. Politikk blir symbolpolitikk.

Da finanskrisen inntraff og bankene kom under press, ble de reddet med offentlige penger. Regningen ble sendt til skattebetalerne. Dette står det lite om i norske medier.

Det har skapt et sinne i europeiske land hvor man i tillegg sliter med korrupsjon, nepotisme og skatteflukt. Verst er det i Hellas. Det er forståelig at grekerne sa nok er nok. Samfunnet var ved å bli ødelagt.

Venstrefellen

Men Syriza går i den gamle venstrefellen: Lover gull og grønne skoger, løfter som de umulig kan innfri. En gresk nobelprisvinner i økonomi var på BBC og sa Tsipras må velge: enten betale ned på gjelden eller bruke pengene på løfter om økte pensjoner og minstelønn. Det er ikke i nærheten av nok til begge deler.

Det valget kommer ikke Angela Merkel til å la ham slippe unna. Merkel begynner å bli en hatfigur for den nye populismen. Men hun er selv ikke uten skyld, det er heller ikke de store partiene som har dannet en storkoalisjon. Storkoalisjoner tærer på tilliten til det politiske systemet. Partiene er så store at de greier seg uten velgerne, som kan ende med å snu dem ryggen.

Flørt

Venstresiden slutter aldri å flørte med samfunnsomveltning. Selvfølgelig hadde NRK funnet en eldre mann i folkemengden i Madrid som sa at nå måtte alle forstå at kapitalismen var ferdig.

BBC liker også venstrepopulister, men ikke høyrepopulister. At de har innledet samarbeid i Hellas er en strek i regningen. Det gjør delegitimeringen av høyresiden vanskeligere. Hvordan holde styr på hvilke høyregrupper som er stuerene og hvem som fortsatt skal holdes nede og ute?

Hvis alle samles om en antiestablishment-agenda, uten front mot høyre, får man en dikotomi som mediene er ubekvemme med.

Nye spørsmål

At noe er på gang er åpenbart. EU skal ha valg i åtte medlemsland i år. Reuters analyserer at sentrum er kommet under press. Uforutsigbarheten er blitt større.

Mainstream centre-right and centre-left parties that have dominated European politics since the end of World War Two are bleeding support to populists at both ends of the spectrum, and to mavericks like Italian comic-turned-politician Beppe Grillo.

This theme will be prominent during Reuters’ annual eurozone summit this week which will interview a host of policymakers from Brussels and key EU capitals.

Mot kasten

Demonstrantene i Madrid og Athen snakker om kasten, det gjelder deres egen, Brussel og Berlin. At mange på venstresiden tilhører dette kaviarvenstre, snakkes det lite om. Jonas Gahr Støre påsto i et intervju at det var et nytt ord for ham.

What unites many of the new forces is hostility to the EU and to policies of austerity driven from Brussels and Berlin.

«We’ve reached the end of a 30-year cycle of liberal individualism and wealth accumulation that began with Ronald Reagan and Margaret Thatcher,» former British Europe minister Denis MacShane said in an interview.

«We’re in for at least half a decade of turbulence and uncertainty in Europe.»

Er Storbritannia på vei ut?

Hvis Hellas skulle velge å forlate euroen vil de øke sannsynligheten for at Storbritannia forlater EU. Flere kontinentale ledere, med kommisjonsleder Jean-Claude Juncker i spissen, snakker som om de ikke vil bli så veldig lei seg.

MacShane, whose latest book «Brexit: how Britain will leave Europe» is due out in February, says the last such period of flux was in the 1970s, when a post-war consensus on the welfare state, a mixed economy with a big government role and collective bargaining crumbled, at least in Britain and the United States.

http://www.reuters.com/article/2015/02/01/us-eu-politics-kaleidoscope-analysis-idUSKBN0L516Q20150201