Mennesket er utstyrt med ratio, fornuft. Det er helt avhengig av å kunne bruke fornuften for å kunne være menneske.

Forstand er noe litt annet. Forstand er evnen til å tilpasse seg omgivelsene og avveie omkostningene underveis; hvor mye er jeg villig til å risikere? I vår moderne tid, ganske lite, ser det ut til.

Hans Holbein: Erasmus av Rotterdam

Fornuft derimot er noe annet. Det går på hva det vil si å være menneske. Hvis fornuften stanses er det som om åndedrettet opphører.

Et demokrati skal ha opprettholdelse og utfoldelse av fornuften som sitt adelsmerke. Det er ikke bare det som adskiller oss fra dyr, det adskiller oss fra diktaturer. Fornuft og frihet er uløselig forbundet. Den som gir avkall på fornuften blir slave.

Charlie

Massakren på Charlie Hebdo var ikke bare et angrep på ytringsfriheten. Det  var også et angrep på fornuften. Fornuft og satire er intimt forbundet. Kun den som bekjenner seg til fornuften er i stand til å forstå humor.

Humor er grenseoverskridende.

I våre dager krever en slik bekjennelse en anstrengelse.

Umiddelbart etter at Charlie Hebdo var skutt, kom kontrabevegelsen. I minuttene der fornuft og hjerte banket sammen for republikken – som Robert Redeker sier – det var et angrep på Frankrike – kom motangrepet: vil ikke dette gjøre muslimer i Frankrike utsatt? Nå er det dem vi må slå ring rundt! Francois Hollande sa angrepene ikke hadde noe med islam å gjøre.

Flukt

Det er ikke disse utsagnene i seg selv som er ille. Det er tidspunktet, koblingene. De representerer en flukt vekk fra fornuften. De representerer den disassosiative impuls: å flykte vekk fra realitetene og inn i noe som må betegnes som nevrotisk-hysterisk.

Mennesket lever på erfaring. Til å bygge hukommelse benytter vi assosiasjoner.

Verden vet etterhvert mye om islamsk terror. Når terroristene slår til har vi en hel databank å hente informasjon fra. Ikke noe gjør et større inntrykk på meg enn å gå inn i billedbasen. Der ligger ansiktene på hundrevis av bødler og ofre og jeg må erkjenne at også jeg undertrykker kunnskapen om dette, for å kunne leve i et slags skinn av normalitet.

Men vi har alle bildene lagret et sted, og nyheter som dem fra Paris aktiverer dem. Vi vet. Men ikke før inntrykkene og erkjennelsen skyller inn over oss, før våre ledere sier «Nei, det er ikke sant. De assosiasjonene dere fremkaller er uekte, de er umoralske, de stemmer ikke».

Men hvordan kan assosisasjoner være gale? Når man merker at en hel verden drar pusten, kommer våre ledere og sier «nei, det dere føler og tenker, stemmer ikke».

Her kommer det første klare bevis på at noe er fundamentalt galt, for assosiasjoner og fornuft går sammen. Fornuften overprøver assosiasjonene. Det er slik vi har lært å overleve. Vi har måttet gjenkjenne farefulle situasjoner, også de abstrakte, de som kunne ligge langt borte. Feilvurderinger kunne koste dyrt.

Feilkoblet

Riker har gått under fordi herskeren misforsto eller feiltolket signalene.

Her er vi en situasjon hvor maskerte styrter inn og dreper en haug redaksjonelle medarbeidere, slakter en politimann, alt til guden og profetens ære, og straks sier lederen for nasjonen: dette har ingenting med det de hevder å representere å gjøre.

Vel handler dette om ideologi, hva Hollande ikke får seg til å si. Han vil ikke utnytte en situasjon til å slå politisk mynt, noe politikere ellers gjør. Det er en del av håndverket. I stedet reagerer han motsatt. Han frykter for å bli mistenkt for å gjøre det alle tror en politiker skal gjøre. Han forstår heller ikke at han blir gjennomskuet. Han kunne holdt munn. I stedet sier han noe som strider mot all menneskelig fornuft.

En selvdestruktiv tilstand

Da snakker vi om en psykologisk tilstand. Hollande hadde aldri sagt dette hvis han hadde bevart sin fornuft og kritiske sans. Han har vinket farvel til fornuften. Når jihad slår til i hans egen hovedstad går han bokstavelig talt fra forstanden. Han er i en tilstand. Han undergraver moralen til de som skal forsvare republikken. Han er et eksempel på de ledere opp igjennom historien som ettertiden ikke har kunnet forstå: de måtte forstå, tegnene var massive, likevel ignorerte de dem.

Europas vei inn i annen verdenskrig var en slik benektelse. Appeasement var en tilstand. Ikke alle var fellow travellers.

Refleks

Hollande var ikke alene. De fleste medier var umiddelbart opptatt av backlash mot muslimene i Europa. Dette var et relevant spørsmål, men ikke mens blodet i Charlie Hebdos lokaler ennå var friskt.

Verden har smertelig fått lære at islam har blodige grenser og innvoller, når vestlige medier og politikeres første reaksjon er å si at et blodig angrep ikke har noe med islam å gjøre, er det derfor snakk om et psykologisk fenomen. En benektelse av realitetene. At de dermed undergraver sin egen autoritet og øker usikkerheten og avstanden til vanlige folk, synes ikke å ha gått opp for dem. Ellers ville de opptrådt smartere.

Bekreftelse

På ett hold får de respons. Fra arabiske TV-kanaler som al-Jazeera kom med en gang spørsmålet i en mer aggressiv variant: Ville ikke dette øke muslimthatet i Europa?

Douglas Murray var forbilledlig da han på direkten arresterte programlederen fra Doha: – Hvordan våger du å snu situasjonen rundt og utnytte ofrene på den måten?

Programlederen insisterte på spørsmålet, men Murray ga seg ikke og fikk demonstrert at vi har vennet oss til reflekser som er selvdestruktive. Vår første tanke når vi blir angrepet er å skulle tenke på og ha omsorg for den andre siden.

Avkall på seg selv

Det har ikke noe med moral å gjøre i dens egentlig betydning. Det vitner snarere om at man har gitt avkall på seg selv.

Vestlig elite er livredd for at deres borgere skal begynne å røre på seg. For å forhindre det går de umiddelbart på offensiven og slår fast at det alle kan se, likevel ikke stemmer.

Det er en form for underkastelse. En forebyggende underkastelse. En holdning som sier: – Vi vil ikke ha bråk.

Men ledere som ber om unnskyldning for at deres egne borgere blir angrepet, har mistet sin legitmitet.

Det er den politiske konsekvens.

Kognitivt nederlag

Men verst er den kognitive. At fornuften kobles ut. Når en elite på denne måten forbyr folk å bruke fornuften, inntrer en lammelse. Offentligheten opphører i den opplyste betydningen av ordet. Det er den kritiske gjennomlysning som gjør at vi kan forstå et fenomen. Denne erkjennelsen som da oppstår er det som gjør oss i stand til å hente styrke og moral til å løse problemene.

Når fornuften abdiserer gir våre ledere avkall på det viktigste og mest dyrebare vi har.

Et samfunn uten fornuft er et begynnende anarki. Det overtas av krefter som følger helt andre regler og hensyn. Demokrati blir bare et ord. Rosetog blir en tom gestus.

Derfor er ytringsfriheten så viktig. Uten fornuft dør den. Hvis den blir brukt til å trykke artikler som de Aftenposten har produsert på rekke og rad, om at vestlig ytringsfrihet er en form for aggresjon, bruker man ytringsfriheten til å avlive den.

Islamisering betyr diktatur. Derom er det ingen tvil. Den som anno 2015, etter Charlie Hebdo, forsøker å innbille oss noe annet, handler ikke i god tro. Jeg sier ikke at de alle vet hva de gjør. De har trådt inn i en tilstand der de ikke lenger er i stand til å vurdere hva som er hva. De befinner seg i en sone de tror er normal.

Omvendelse

Det minner om en omvendelse. Den viktigste boken etter 1945 er Czeslaw Milosz Det trellbundne sinn, som handler om hvordan intellektuelle i Øst-Europa ble omvendt til kommunismen. Idag foregår en lignede omvendelse til islamismen.

De som nekter å oppgi sin kritiske fornuft henges ut som farlige. Det kan kjennes ut som vi lever i en slags Walking Dead-tilstand.

Mismotet kommer sigende. Sist uke følte jeg for første gang det samme som kolleger i Sverige og Danmark har ytret lenge: en følelse av uavvendelighet, at utviklingen ikke lar seg snu.

Både Marie Krarups artikkel Befolkningsudskiftning og Karl-Olov Arnstbergs Vargen kommer, sier det samme.

En skjør plante

De to siste ukene har norske medier kappes om å forsvare mullah Krekar og torpedere alle forsøk på å begrense asylstrømmen. Det er fordi vi etterhvert har mye kunnskap at vi hører dissonansen og galskapen i medienes ordstrøm. Det er alt de ikke sier som gjør at vi hører at fornuften har forsvunnet.

Jeg vet ikke noe mer alvorlig. Document.no har i 12 år arbeidet for en opplyst samtale. Det ser ikke ut til å hjelpe. Vi styres av medier som sammen med politikere og eksperter vil låse oss til en utvikling hvor motsetninger maksimeres.

Uten frihet ingen fornuft, uten fornuft ingen frihet.

Det er neppe første gang i historien at menneskene må velge indre eksil. Men i en tid hvor alt skal være «åpent» er det en uvant tilvenning. Fornuften er et skjørt vesen, den krever næring og en viss trygghet for å kunne utfolde seg. Hvis det blir for mye frykt, får den dårlige vilkår. Da overtar instinktene.