Kommentar

Bilde: Raphael: Skolen i Athen (1511). Platon og Aristoteles er i sentrum, Platon peker oppover og Aristoteles utover (Stanze i Vatikanet)

Forsvarsminister Donald Rumsfeld, den ene av de to frontfigurene i George W. Bush-administrasjonen som ble demonisert,  (den andre var visepresident Dick Cheney) – laget et uttrykk som er blitt stående: – Vi har «the known unknown», det vi ikke vet, men som vi vet finnes, men så har vi også «the unknown unknown», det vi ikke kan bestemme om finnes, men som er så alvorlig at vi ikke tør unnlate å forberede oss på at det finnes.

Rumsfeld ble latterliggjort for dette utsagnet.

Vitenskapsmennene kunne teoretisk påvise sannsynligheten for at det fantes dark matter, men de har ikke kunnet levere endelig bevis, selv om partikkelakselleratoren til CERN, Large Hadron Collider, gir muligheten.

Politiske korrekthet forvandler store deler av virkeligheten til dark matter. Den kutter opplagte forbindelser mellom fenomener, lammer den kognitive evne, og tvinger oss inn i en tilstand der vi må gi avkall på vår fornuft og vår samvittighet. Samvittigheten blir dessuten spent for den politiske vogna som vi alle må trekke.

Slavenatur

Mennesker som blir utsatt for denne prosessen blir over tid forvandlet. De mister noe. De mister korrespondansen mellom øye og tanke, og etterhvert også hånd.

Når mennesker spør: Men hvorfor finner de seg i det? Hvorfor stemmer de år etter år på de samme partiene, hvis de er misfornøyd med den veien utviklingen går? De som spør har ikke noe fullgodt svar. Det gjør seg ikke å svare at det er menneskets slavenatur som slår inn. Men denne har man kjent til og analysert opp gjennom århundrene: Menneskets ufattelige evne til å finne seg i urettferdighet, undertrykkelse.

Kanskje noe av nøkkelen til å forstå vår tid er at det er de blant oss som roper høyest om og mot undertrykkelse som er pådrivere for den nye slavetilstanden og underkastelsen? hvis viktigste kjennetegn er å forvirre mennesker og frata dem muligheten til egne holdepunkter. («Du skal ikke ha andre guder enn meg»)

Det enorme maktmaskineriet som kjører 24/7 satser først og fremst på at du ikke skal ha noe eget standpunkt, et fast punkt du kan vurdere ting ut fra. Derfor hater de per definisjon opposisjonen, hvis denne representerer et ståsted helt uavhengig av dem selv.

De hellliges leir

Romanen De helliges leir av Jean Raspail provoserer enormt, fordi den beskriver det som har foregått i Europa de siste 30 år: En invasjon/kolonisering og demontering av våre egne samfunn, som våre egne makthavere står for. Det er dette siste som sprenger alle grenser for hva vi kan ta inn over oss. Dette er i seg selv med på å sette folk i en zombie-tilstand.

Men det har skjedd før. Da Øst-Europa ble kolonisert/invadert av kommunismen etter 1945 var det samme prosess, fremragende beskrevet av Czeslaw Milosz i boken Det trellbundne sinn.

Det finnes knapt noe problem som ikke grekerne definerte. Ett av dem het aporia; Sokrates bruker det som metode: Mennesket tror det kjenner et fenomen, men Sokrates innleder en dialog som gjør at samtalepartneren må innrømme at han egentlig ikke vet. Han trodde han visste. Nå har han mistet uskylden. Det er vanskelig å gjenvinne den hvis man først har nådd en ny erkjennelse.

Dyd – vane/uvitenhet?

Mange mennesker forveksler dyd med uvitenhet, det er nærliggende. Denne tilstanden dekkes av det norske ordet enfold. Som kjent kan det også ha «hellig» foran seg.

Aporia betyr «en ikke farbar passasje», man blir «stuck», kommer hverken bakover eller «gjennom». Dette er dypt menneskelig, både følelsesmessig og intellektuelt.

Men hva hvis aporia kan bli «induced», utløst, påført menneskene, enten bevisst eller ubevisst som ledd i en politisk-religiøs omvendelse?

Det var dette som skjedde med eliten i Polen og Tsjekkoslovakia etter 1945.  De som hadde overlevd nazistene og Josef Stalin som sto og så på at polakkene forblødde i Warszawa i 1944. De intellektuelle gjennomgikk en prosess og ble annerledes.

En setning som «kreterne sier at alle kretere er løgnere» er beskrivelsen av aporia, en tilstand. For hvis kreterne er løgnere så vil også sannhetsgehalten til den som sier det være høyst tvilsom. Der hvor aporia er norm blir sannhet noe helt annet. Bruken av ordet demokrati og ytringsfrihet begynner å få helt andre betydninger enn det hadde før.

De holdninger og meninger som vi bombarderes med hver eneste dag av medier, samfunnsvitere – såkalte eksperter – politikere og andre, er innbyrdes usammenhengende. De er meningsløse. Hvis likhet betyr at vi skal bli ulike i en grad som vi aldri før har opplevd, og den «gamle» likheten var ulikhet, fordi den nå måles i forhold til hva den kunne og skulle ha vært, nemlig inkluderende, hvilket er helt anakronistisk – for hvem måler en nåtid ut fra fortiden i moralsk forstand, og fordømmer fortiden, for å skape enn strålende fremtid? Dette er som Xerxes I, i følge Herodot pisket havet som straff for at stormen ødela hans pontongbroer over Hellesponten.

Det er å blande kategorier som grekerne oppfant for å forstå og holde styr på verden. Både den indre og ytre.

Resultatet av denne oppløsning av tankens kategorier er at sinnet over tid utsettes for et voldsomt trykk. Du kan velge to strategier for å lette trykket: Du kan enten gjennomskue hva som skjer og forstå hva prosessen forsøker å gjøre med deg, eller du kan svelge «pillen» og omvende deg. Da vil du etterhvert ikke se noen problemer, men bli en av dem som sier: – Hva er problemet?

Du blir hele tiden stilt overfor alternativet, for ikke å si ultimatumet: Du var en hvit selvgod nordmann som hadde trukket vinnerloddet fordi skjebnen lot deg bli født her langt mot nord. Hva med de som ikke var så heldig. Skylder du dem ikke noe?

På femtitallet var det kvinner på bygdene som strikket selbu-votter til misjonen i Afrika. De hørte du om, du så dem på lokale basarer. I dag er hele Norge forvandlet til en misjonsmark, og det er vi som skal omvendes. Ungdommene vet ikke hva de skal si. Det finnes ingen voksne til å fortelle dem: Det var en gang et annet land. Det er helt normalt å være norsk. Vi har vår egen historie. Den bør du kjenne.

-Hvorfor det?

– Fordi det ikke er noen andre som bryr seg om å ta vare på norsk historie. Det er ikke deres. Hvis ingen gjør noe for det vil den forfalle.

Norge er noe du bærer inne i deg.

Naturen ligger der, og for nordmenn ligger det mye identitet i landskapet, de fleste av oss kan ikke tenke oss å leve uten.

Men det finnes noe som betyr enda mer: Frihet og det å være menneske.

Hver gang jeg kommer på sporet av den greske og latinske kulturen oppstår noe, et eureka. Det er knapt en problemstilling de ikke har tenkt på. Alt det vi reiser her har de analysert ved å plukke fenomen fra hverandre. Gjennom ord.

De ligger heller ikke langt unna. Antikkens tanker ligger der, like duggfriske som da de ble formulert. Det er en stor hall du kan gå inn i. Det er de som kan gi deg liv, hvis du er søkende og mottakelig.

Etter å ha observert norsk offentlighet i 40-45 år tør jeg uten omsvøp si: Nivået er fallende. Det er ikke bare i skolen. Det som går for å være tanker er på et så troskyldig/naivt selvrefererende nivå at maskineriet går på tomgang.

Det er med en viss sorg og et visst vemod at jeg er kommet frem til at jeg må si opp Aftenposten på papir og Dagens Næringsliv også på papir. Det er ikke bare et spørsmål om penger – A. koster 4.500 og DN over 7.000 – men et spørsmål om å bli heftet. Det står ikke noe der som får meg til så oppdage små eureka’er! Det er snarere det motsatte, hvilket ord man enn skal sette på det. Det er som en hjernelammelse.

Det er også et annet moment: Vanemennesket og samleren. Hvis jeg først åpner en avis, leser jeg alt. Med Aftenposten spør jeg meg hver gang: Var det verdt det? Og svaret faller stadig oftere negativt ut. Dvs. Det står titt noe der som blir gjenstand for kritikk etter å ha blitt dissekert på Document. Men selv dette kan bli et avhengighetsforhold. Jeg ønsker ikke å bli en som lever i en slags skrudd symbiose med lederskribenten eller Frank Rossavik. Det er også en form for aporia, og jeg synes mye av norsk debatt har havnet et sted hvor det hverken går en vei frem eller tilbake.

Når jeg deler disse tankene er det fordi jeg har en fornemmelse av at mange deler disse følelsene. Vi kjenner hva vi er tørste på og vi går der hvor vi finner vann. Vi står ikke ved et tomt vannhull.

 

 

Les også

Gud er ingen vatpik -
Ekte -
Motforestillinger -
Blindebukk del I -
Anstøtsstenen -
Sannhet trumfer frihet -