¹⁵ Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! ¹⁶ Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. ¹⁷ Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. ¹⁸ Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»

¹⁹ Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, ²⁰ så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. ²¹ Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, ²² og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.

2. Mosebok 14, 15–22

I dag er det 7. juni, en av de viktigste datoene i norsk historie. Stortingets vedtak 7. juni 1905 banet veien for unionsoppløsning med Sverige, og 7. juni 1940 valgte konge og regjering å flykte til Storbritannia for å fortsette kampen mot Tyskland. Begge vedtakene ble fattet av mennesker med stor kjærlighet til sitt eget folk og med vilje til å ofre noe for fred og frihet.

Lik Israelsfolket og Moses stolte på Gud i sin flukt fra egypterne , var kristentroen mest sannsynlig levende også for flertallet i Norge både i 1905 og 1940. Det samme folket forventet at landets ledelse først og fremst hadde omsorg for dem i kampen for frihet.

Det er vanskelig å gi samme karakteristikk av dagens politiske ledelse. Nå handler det om internasjonal solidaritet og nestekjærlighet.

I store deler av den vestlige verden er lederskapet inspirert av et ønske om unngå diskriminering av det som kalles sårbare grupper. Resultatet har blitt en politikk bygget på det ideologiske programmet DEI (Diversity, Equity, and Inclusion), eller interseksjonalitet som det heter på norsk. Målet er likhet, men resultatet blir en nestekjærlighet eller rettferdighet som ikke stemmer med det vi er vant med fra klassisk kristen tro.

Denne tenkningen fører til at sikkerheten til landets opprinnelige befolkning oversees. Handlinger som er så ekstreme at de for få tiår siden ville fått alle alarmklokker til å kime, blir i dag knapt kommentert av politikere eller dekket av ordinære medier. Man rydder opp og går videre som om ingenting er hendt.

Den nestekjærligheten som inviterer, krever en fullstendig aksept av konsekvensene.

Hvordan skal vi forholde oss til dette tilsynelatende kravet om ubetinget nestekjærlighet? Kravet om blind lydighet vitner om en manglende etisk forankring av nestekjærligheten, og vi får lov til å diskutere fenomenet.

Hva vi er vitne til, er at nestekjærligheten holdes fram som et grunnleggende menneskelig instinkt på lik linje med en morallov, og derfor et krav vi bør følge uten at den trenger et etisk kompass. Det er dette vi for eksempel ser i det britiske politiet. De er så opptatt av å være gode at de ikke ser konsekvensene.

En av dem som reagerte på dette kravet, var C.S. Lewis (1898–1963). I «The Case for Christianity» (1943) påpekte han at vi må forholde oss til moralloven i møte med det vi kaller instinkter og annen atferd, og var tydelig på at moralloven ikke er et instinkt. Han mente at dersom den var det, burde vi kunne peke på en impuls inne i oss som alltid er hva vi kaller «god». Lewis mente at det ikke er tilfelle, snarere tvert imot.

Moralloven står nemlig over alle andre grunnlag for handlinger. Den er ikke et instinkt i seg selv, men en veiviser for alle andre. Lewis mener det er en misforståelse å tro at noen av våre impulser – som morskjærlighet eller patriotisme – er gode, og andre – som seksualinstinktet eller kampinstinktet – er dårlige.

Han peker på at alle impulser må temmes eller oppmuntres, og at det strengt tatt ikke finnes gode eller dårlige impulser. De kan alle brukes på en god eller dårlig måte. Det som behøves, er en forstandig harmoni:

Tenk på et piano. Det har ikke noter av to typer, de «rette» notene og de «gale». Hver enkelt note er rett på ett sted og galt på et annet. Moralloven lager en slags melodi (som vi kaller godhet eller rett handling) ved å lede instinktene.

Og det er her C.S. Lewis blir så aktuell for vår egen tid, for selv ikke nestekjærligheten slipper unna hans kritiske blikk. Han skriver:

Dette har forresten store praktiske konsekvenser. Det farligste man kan gjøre, er å fremholde en av ens egne impulser og sette den opp som det man må følge for enhver pris. Det finnes ikke én av dem som ikke vil gjøre oss til djevler hvis vi setter dem opp som avgjørende rettesnorer. En skulle tro at kjærlighet til menneskeheten i sin alminnelighet var trygg nok i så måte, men den er ikke det. Utelater man rettferdighet, vil man fort finne seg selv i ferd med å bryte avtaler og gi falsk vitnesbyrd «for menneskehetens skyld», og så blir man til slutt et ondt og svikefullt menneske.

Det er flere forhold som peker i retning av at dagens innvandrings- og kriminalitetspolitikk ikke er forankret i en høyere morallov. For det første er de ansvarlige ikke opptatt av å diskutere om politikken er rettferdig. De er først og fremst opptatt av vår plikt til å opptre med nestekjærlighet overfor den fremmede.

For det andre krever de samme politikerne at vi blindt skal følge nettopp deres egen forståelse nestekjærlighet. Den offentlige debatten er fraværende, men konsekvensene for politiet og rettsvesen kan bli fatale.

For det tredje blir lidelsene de står i fare for å påføre sine medborgere irrelevante. Politikerne trenger ikke ha et dårlig selvbilde eller være uforstående til konsekvensene. De tror imidlertid blindt på en verden uten diskriminering, og er selv blitt opplært til å tro på DEI. Hva de egentlig bygger denne kjærligheten på, bortsett fra sine egne følelser, får vi aldri vite. Men vi vet at en nestekjærlighet som krever at vi må akseptere lidelser til uskyldige mennesker, ikke er forankret i en høyere morallov. Den barmhjertige samaritan ba aldri vertshusholderen stå for utgiftene, han betalte alt selv.

Ingen journalist stiller et kritisk spørsmål til ansvarlige politikere om de tapene mange lider som følge av innvandringen. Årsaken synes å være enkel: Når motivet bak handlingen er så edelt som nestekjærlighet, kommer man til et punkt der det ikke er mulig å snu. Den investerte politiske kapitalen og nødvendige unnskyldningen blir så stor at retrett ikke er mulig. Og vi nærmer oss faretruende den situasjonen C.S. Lewis advarte mot: at selv kjærlighet til menneskeheten er i ferd med å gjøre oss til djevler da den ikke tar hensyn til rettferdighet.

Vanskeligheten er at stadig flere områder av politikken preges av en slik sinnelagsetikk der det viktigste er at man handler ut fra hva man selv mener er nestekjærlighet, ikke hva som er sant eller rett.

Premisset for C.S. Lewis er at man må ha et hellig utgangspunkt for å vite hvor man står i det moralske landskapet. Uten en hellig Gud som et objektivt faktum blir det umulig å vurdere konsekvensene av politiske vedtak. Alt blir relativt og dermed uten mening.

Grunnmuren er i ferd med å forvitre. Det er opp til oss å bygge den opp igjen.