Hans Rustad Michael Ignatieff har en gjennomgang av sitt krigsstandpunkt i siste NYTimes Magazine: Han var for krigen. Var det verdt det?
Ignatieff går gjennom argumentene, og det er nyttig lesning. Han er ikke spesielt imponert over motstanderne. De fleste han møter har dette lettvinte «selvfølelig var han en diktator, men….», «han myrdet folk før, men», det var alle dissene men’ene. Det ville vært vanlige irakere som betalte prisen for ikke å intervenere, sier Ignatieff. Det lot ikke til å affisere krigsmotstanderne.
Dette var en preventiv krig, viste det seg. Den ble fremstilt som en preemptive, men var det ikke. Preventiv vil si at man handler selv om det ikke foreligger noen umiddelbar trussel. Myndighetene overdrev for å skape en slik trussel. Men Ignatieff ville likevel vært for. Men all debatten rundt WMD og de overdrevne rapportene har gjort at det i dag vil være nesten umulig å få USAs president til å gå inn for en preventiv krig. Faren må være overhengene og da kan det være for sent.
Ignatieff har tidligere skrevet om de humanitære intervensjonene i Kosovo, Bosnia. Han mener de representerer et nytt trekk ved vår tid, og bør hilses velkommen. Men disse intervensjonene skjedde i forholdsvis trygge former og uten store omkostninger. I Irak er innsatsen mye større. USA kan ikke walk away.
Et dårlig tegn vil være hvis presidenten drar ned på antall soldater for å gjøre et godt inntrykk i valgkampen.
If the United States falters now, civil war is entirely possible. If it falters, it will betray everyone who has died for something better.
USA risikerer da både et politisk (borgerkrig) og moralsk nederlag av dimensjoner: å svikte alle som har gitt sitt liv, enten irakere eller alle falne amerikanere, og alle amerikanere som har tjenestegjort i Irak.
Det vil være en kraftig oppmuntring til terror-kreftene. Et nederlag for USA i Irak vil derfor påvirke vår egen sikkerhetssituasjon i Europa. M-11 har reetablert forbindelsen mellom USA og Europa. Vi er begge i samme båt.
The liberal internationalism I supported throughout the 1990’s — interventions in Bosnia, Kosovo and East Timor — seems like child’s play in comparison. Those actions were a gamble, but the gamble came with a guarantee of impunity: if we didn’t succeed, the costs of failure were not punitive. Now in Iraq the game is in earnest. There is no impunity anymore. Good people are dying, and no president, Democrat or Republican, can afford to betray that sacrifice.
