Sakset/Fra hofta

Det er grunn til å stoppe opp og reflektere over de tyve årene som er gått siden det første forsøket på å sprenge World Trade Center. Hensikten var å få det ene tårnet til å velte mot det andre, slik at begge falt.

Martin Kramers analyse i oktober samme år er fremdeles innsiktsfull og nyttig: Han konstaterte at det fantes et nettverk av radikale som strakte seg over hele jorden, at de hadde et fotfeste også i Vesten, og at denne formen for islamisme trodde den kunne beseire Vesten. Innenfra.

Det er forbløffende å lese hva leder av Tunisias islamistiske parti, Ennadha, Rachid Gannouchi, skrev den gangen om the new world order som George H.W. Bush hadde lansert etter første Golf-krig. Denne verdensorden, skrev Gannouchi:

is even more oppressive and severe than the old world order, which tried to banish Islam and ruin it. For the first time, the United Nations has become a real international government with a president — none other than the president of the United States. It has a legal branch to endorse American decisions — the Security Council — and an executive branch, in the form of the U.S. military. It has a financial apparatus — the World Bank and other giant financial institutions — and it has a massive media machine. Government by the United Nations is really government by the United States, which is the main characteristic of the “new world order.” This “new world order,” from the point of view of its intellectual content, its ideology, and its religion, isn’t new. It is simply American hegemony over the world, clothed in the ideology of human rights.

Denne antiamerikanismen var også til stede på venstresiden i Europa/Norge, og den økte utover 90-tallet. Det er forklaringen på at SV så sent som for noen få år siden kunne omtale USA som den største trussel mot verdensfreden.

Forklaringen på en slik avstand er de ulike premissene man opererte med. Venstresiden og store deler av sosialdemokratiet hadde ingen forståelse for USAs maktbruk. Også den første Irak-krigen vakte motvilje, og det var ingen begeistring for den humanitære intervensjonen i Tyrkia for flyktende kurdere. Da NATO bombet Serbia og Kosovo, var man mer opptatt av å kritisere feilbombing enn av kosovoalbanernes lidelser. Slik økte avstanden mellom Europa og USA. Da Bush junior ville invadere Irak for annen gang, var motstanden i Europa massiv.

Også USA har sin kritiske fløy som setter spørsmålstegn ved amerikansk maktbruk. Men de dominerer ikke hele scenen, som i store deler av Europa.

Det gjør at man i europeisk offentlighet har vanskeligheter med å forstå hva som foregår. Angrepet i Benghazi 11. september i fjor, stormingen av ambassader pga en video – er det ikke gale pastorers skyld? Man mangler begreper for å forstå.

Kramer skriver at det er vanskelig å vite hvem som er moderat og hvem som er ekstrem islamist. Det viste seg i reaksjonen på første WTC-bombing. Man kan ikke bare lytte til hva folk sier i én sammenheng.

Problemet er måten man leser Koranen på, og den fundamentalistiske deles av mange. Da ligger vippepunktene innebygget og man kan lett gå fra passiv til aktiv.

Kramer noterte den gangen at radikal islam hadde spredt seg fra Midtøsten og til Nord-Afrika og Middelhavet. Tyve år senere er Brorskapet kommet til makten i Egypt og Gannouchi er leder i Tunisia. Hvilke tanker har det ikke skapt hos dem at de vant på bare tyve år? Dette perspektivet er viktig å ha med seg – islamistene så at de lyktes, og hvordan vil det påvirke deres videre handlinger?

Den som går tyve år tilbake, vil oppdage sammenhenger man ikke var klar over den gangen. Noen, som Kramer, var fremsynte, vi andre kan lære av dem i ettertid, ikke minst med etterpåklokskapens styrke: vi vet hvem som i dag styrer Egypt og Tunisia.

Det er bare et par år siden Walid al-Kubaisi fikk på pukkelen for sin film om Brorskapet. De samme journalister og akademikere ignorerer at Kubaisis synspunkt hadde god dekning i hva islamistene selv sa om infiltrering og overtakelse av Vesten lenge før Kubaisis film.

Erobring innenfra

Islamistene mener de skal erobre Vesten innenfra, uten vold, på samme måte som de erobret de mongolske erobrerne som inntok Bagdad i 1258.

Åndelig leder for Hizbollah, Fadlallah, trakk en parallell mellom mongolene og Vestens skjebne:

 

“Power is not the eternal destiny of the powerful,” Fadlallah reminds the faithful. “Weakness is not the eternal destiny of the weak. We may not have the actual power the U.S. has, but we had the power previously and we have now the foundations to develop that power in the future.” Islam might even end by bringing America and Europe into its fold; already, the spread of Islam into these areas

represents a great problem for the arrogant powers that seek to preserve the status quo and their own character. We should remember that Hülegü [the Mongol conquerer of Baghdad in 1258] overwhelmed the lands of Islam, but Islam overwhelmed the minds of his descendants, who became Muslims. Their power became Islamic power. I believe it is possible that Islam will storm many of the bastions that are now a danger to Islam, turning them to the benefit of Islam.

Kramer har også en annen observasjon: siden hatespeech fra imamer er inkludert i ytringsfriheten, bør myndighetene holde dem utenfor landets grenser. Det er vanskelig å gjøre noe med dem når de er innenfor.

Med tanke på dagens situasjon er det tankevekkende hvordan europeiske myndigheter definerer hatespeech og hvem de forsøker å stanse.

De ønsket ikke å se trusselen i 1993, og gjør det fremdeles ikke, men konsentrerer seg om dem hvis kultur og språk de kan forstå. Det andre lar de ligge, og lar dem beskyttes av kollektive og individuelle rettigheter.

 

http://www.martinkramer.org/sandbox/reader/archives/islam-and-the-west-including-manhattan/