David Rieff kan stå på egne ben. (han er sønn av Susan Sontag). Hans bok om Bosnia «Slaughterhouse» glemmer man ikke så lett: Rieff var en trofast venn av republikken, av bosniakene. Han ville dem vel. Men han måtte konstatere at landet var ødelagt. Da USA endelig grep inn var det for sent.

Jeg ble påminnet om denne innsikten, som er tabu i den velmenende, idealistiske FN-sfæren Norge tilhører, da jeg kom til å slå på et intervju jeg gjorde med UNHCRs representant i Sarajevo under hele krigen, Kris Janowski. Samtalen fant sted etter Dayton. Janowski utviste den samme realisme som Rieff: Dayton er bygget på en løgn. Å tro at de to enhetene skal samarbeide er en bløff. Serberne gikk til krig for å rense sitt territorium. Det har de oppnådd. Så kommer det internasjonale samfunn og sier at «dere må ta muslimene tilbake». De skjønner ingenting. Det er som å be Hitler ta jødene tilbake etter Holocaust, sa Janowski.

For noen vil dette fortone seg som kynisme. Det er ikke det. Det er realisme. Sannhet. Kynikere er politikere av Clintons type som lot som om Dayton var en stor seier. At Mladic og Karadzic har fått gå fri, sier det meste om hva slags fred det ble.

Bosnia gikk inn i rekken av humanitære intervensjoner. Rieff tilhørte gruppen av liberalere som var for at USA og andre skulle bruke sin militære makt til å redde uskyldige fra overgrep. Kosovo ble mønstret på en vellykket humanitær intervensjon.

Bush ville ikke drive med slikt. Opprinnelig. Nasjonsbygging var noe for demokratene. Så inntraff 911, og liberalere som Friedman sa: hvis ikke vi gjør noe for det dårlige nabolaget i Midtøsten, kommer nabolaget til oss. I andre periode er dette blitt Bush sitt hovedbudskap: fred og demokratisering går hånd i hånd.

Dette har ikke gått inn i Norge. Men ute sier stadig flere: Bush har fått rett. Han har gitt reformer et puff, han har satt i gang noe.

Det er nå bare ytterste venstre og en liten gruppe realister på høyrefløyen, som er skeptiske til Bush globale fremstøt for demokrati, skriver Rieff.

Bush går de liberale intervensjonistene en høy gang:

In the battle between the muscular utopianism of the right and the pale utopianism of the left, there really isn’t much of a contest.

Bush er som en tøff Woodrow Wilson. Men all denne samstemmighet, og oppløftethet gir Rieff the creeps. Når en mann som Richard Holbrooke roser valget av Paul Wolfowitz til Verdensbanken, er noe galt, mener Rieff. Det lukter av hybris og arroganse. Sett at verden ikke er slik, at den ikke lar seg belære.

Han viser til Irak, der storayatollah Sistani får mye ros. Men sett at det ikke er demokrati som driver Sistani, men ønsket om å la shiaene komme til makt og innflytelse. Da kan USA komme til å våkne opp en dag og finne at penger og menneskers liv ble ofret for noe helt annet enn det de hadde tenkt.

Rieff frykter at det ligger en hang til utopi i Bush’ ønske om å spre demokratiet:

The right at least used to scorn utopianism, as a folly of liberalism and the left. Communism, it was said, taught one where utopianism led. And yet, what has the administration’s policy been if not utopian?

Rieff frykter en overstretch, at USA skal bli innviklet i konflikter over hele kloden, slik at nasjonen blir sugd inn i noe det mister kontrollen over. Han siterer president Quincy Adams på uavhengighetsdagen i 1821:

«Once enlisting under other banners, were they even the banners of foreign independence, [America] would involve herself beyond the power of extrication, in all the wars of interest and intrigue, of individual avarice, envy, and ambition, which assumes the colors and usurp the standard of freedom. The fundamental maxims of her policy would insensibly change from liberty to force.»

At det eksisterer en slik kongruens mellom liberale intervensjonister og Bush-fløyen, er selvfølgelig en fremmed tanke i et land, hvor selve begrepet liberale intervensjonister er ukjent.

Men det er den veien vinden blåser, og det kan godt tenkes at man vil høste flere seire. Rieffs innvendinger er likevel på sin plass. Noen sammenligner det som skjer i Midtøsten med Murens fall i Østblokken. Man kan bli så revet med og forført av egne sammenligninger.

Rieff har utdypet tankene i boken «At the Point of a Gun: Democratic Dreams and Armed Intervention,» (Simon & Schuster).

Muscular Utopianism
I used to be a liberal interventionist. Now I’m a realist.