Samantha Power skrev i 2003 den Pulitzer-belønnede boken Problem from Hell: USA and the Age of Genocide. Første del av tittelen er et sitat fra noe nylig avdøde Warren Christopher sa. Han var utenriksminister under Clinton. Krigen i Bosnia plaget ham, journalister og kommentatorer krevde at USA gjorde noe. Det var i den sammenheng Christopher sa at Bosnia var et «problem from hell».

Samantha Power var frilans under Bosnia-krigen, og hun ble en sterk tilhenger av humanitær intervensjon: USA skulle bruke sin militære makt til det gode nå som den kalde krigen var over. USA kunne ikke sitte rolig å se på at massakrer fant sted, det ville erodere den respekt for menneskerettigheter som demokratier trengte hvis de skulle seire over diktaturene.

Power studerte jus ved Harvard og Yale, og ble leder av Carr-senteret for menneskerettigheter ved Harvard, som var så nær du kunne komme noen av verdens fremste intellektuelle på menneskerettsområdet. Hun «oppdaget» Obama og ble en assistent for ham i Kongressen. Men under primærvalgene ble hun herostratisk berømt da hun i en samtale med the Scotsman (Power var på hjemlig grunn, hun er irsk) kalte Hillary Clinton et monster. Journalisten sa det var on the record og så ingen grunn til ikke å gjengi uttalelsen, selv om den ville bli ødeleggende for Power. Hun måtte gå.

For en tid tilbake kom hun i all stillhet tilbake som Obamas spesialrådgiver. Formelt er hun underlagt det nasjonale sikkerhetsråd. Hennes innflytelse på Obama skal være så sterk at det var hun som fikk overtalt ham til å intervenere i Libya.

Den gamle studentaktivisten Tom Hayden har en lesverdig artikkel om Power, hennes karriere og comeback, hvor han problematiserer det elitære ved de «humanitære haukene», som gjerne vil redde verden fra massakrer. Haydens hovedpoeng er at Power tilhører en utenrikspolitisk elite som i stigende grad ignorerer Kongressen. De føler de har mandat til å gå til krig, uten å spørre de folkevalgte. Men er dette holdbart i lengden, spør Hayden.

USA begynner å få alvorlige gjeldsproblemer. Har landet råd til ny militære «eventyr»? Vil amerikanerne finne seg i senket levestandard for å redde andre land fra diktaturer? Hayden tror ikke det.

Det er interessant at Poweres comeback henger sammen med den arabiske revolusjonen. Da det ble klart at noen seismisk holdt på å finne sted i Midøsten, ble Power engasjert til å analysere og komme med policy-forslag.

Then came this year’s Arab awakening, and the resurgence of Samantha Power.

During the past year, Power was tasked by Obama to take part in a closed set of cross-agency meetings to study the dynamics of revolt, repression, and possible American responses to emerging crises in the failing autocracies of the Middle East. Now she was becoming cited as a frequent source for national security reporters, mostly off the record.

As the military intervention in Libya began, she was featured in The New York Times as one of the women officials lobbying for military action, along with Hillary Clinton and UN Ambassador Susan Rice. McClatchy’s Washington bureau headlined Power as “the voice behind Obama’s Libya action.”

Libya synes å være et nytt «Bosnia»-øyeblikk, man ville forhindre et nytt Srebrenica. Obama har noen nye momenter i sin verktøykasse; han vil at USA skal arbeide multilateralt. Kanskje fungerer Libya-intervensjonen, og da vil Powers aksjer stige. Hun nevnes som en mulig etterfølger for Hillary Clinton, skriver Shmuley Boteach i Jerusalem Post.

Han er opptatt av hvor hun står overfor Israel, for her har Power kommet med noen uttalelser som foruroligere Israels forsvarere.

Much more troubling, however, are the comments attributed to Samantha Power, the rising star of the Obama administration, who is being openly discussed as a replacement for Hillary Clinton as secretary of state. I am a huge fan of Power’s 2002 book A Problem from Hell, detailing how America refused to intervene to stop repeated genocides in the 20th century. I have repeatedly extolled the Pulitzer Prize-winning book in lectures and columns, and believe it should be required reading by every American high-school student. I was also not surprised to read that it was Power who was instrumental in persuading an always reluctant President Barack Obama to intervene in Libya before Muammar Gaddafi slaughtered his people.

It was therefore with considerable sadness that I learned of Power’s troubling statements on Israel – comments which require her immediate clarification lest she compromise her own moral credibility. As one of the world’s leading voices against genocide, she understands that more Jews died in the Holocaust than in all the other modern genocides combined. Is it accurate then, as American Thinker and other publications have reported, that Power said the US should send a massive military force to protect the Palestinians from Israel? Or that she maligned the American pro-Israel lobby with her advocacy of “alienating a domestic constituency of tremendous political and financial import [the pro-Israel lobby] and… sacrificing… billions of dollars, not in servicing Israel’s military, but actually investing in the state of Palestine.”

Is Power really an advocate of greatly reducing American military aid to Israel, channeling it instead to the Palestinians who have repeatedly used foreign aid to foster hatred of Israel in schools, line the pockets of corrupt officials and promote terrorism?

There is more, with Power seemingly criticizing The New York Times in 2003 for being insufficiently critical of Israel after it attacked terrorist-saturated Jenin. Of Israel’s presence in Lebanon, Power wrote in Chasing the Flame that what sparked the invasion was “dispossessed Palestinians and Israeli insecurity,” where in truth, as everyone knows, Israel invaded to stop the incessant attacks that terrorized its northern cities. The phrase “Israeli insecurity” implies that Israel is paranoid, rather than reflecting the reality of Lebanon dominated by Hezbollah, whose aim is its destruction.

Ambisjonene er høye, det er det ingen tvil om. Det gjaldt også en annen humanitær politiker, brasilianske Sergio Vieiro de Mello, som Power skrev biografien til. Den er utgitt på norsk av Gyldendal og i den forbindelse var Power i Norge.

Boken er ikke like helstøpt som den første. Det skyldes nok at Power var for tett på de Mello, både som menneske og politisk, og hadde problemer med å kritisere ham. Selv om hans svakhter tydelig fremgår av boken: han var slett ingen intervensjonist i Bosnia-krigen, men søkte «akkomodasjon», tilpasning til den sterke, slik FN har for vane. Dette var en prosess mange FN-ledere gikk gjennom og de Mello skulle bli tilhenger av humanitære intervensjoner. Mer problematisk var hans antiamerikanisme og anti-Israelisme, som Power ikke analyserer. Det fremgår av boken at FN rekrutterer «de beste», men de beste er ofte liberalere som er kritiske per definisjon til egen kultur og Vestens symboler – USA og Israel, og man forstår hvordan denne selvkritikken gjør det lett for den tredje verden å manøvrere og dominere FN-systemet i en slik grad at det kan bli kompromittert. En tredje faktor hun refererte, men ikke så rekkevidden av, var de Mellos seksualmoral: han ikke bare bedro kona gjennom mange år, men gikk også til sengs med sine medarbeidere, hvilket er brudd på profesjonell integritet.

Power fikk seg ikke til å se det politiske ved disse svakhetene, de politiske og de moralske: at det er slike privilegier som liberalere så altfor lett bevilger seg selv, mens de uten betenkning fordømmer andre, som ikke deler deres syn på verden.

Tom Hayden : Samantha Power Goes to War

Goldstone’s apology, Samantha Power’s problem with Israel