Nytt

Hele forsiden til the Times var om massakren i Houla. Verden skulle ikke ha et nytt Srebrenica, men meldingene fra Syria blir stadig mer illevarslende.

Det er ytterst uvelkomment for Barack Obama i valgkampen. Et nytt militært engasjement i et muslimsk land er det han aller minst ønsker seg. Hittil har amerikansk intervensjon vært utelukket, og fortsatt sier administrasjonen nei. Ett Houla er ikke nok. Men hva hvis det blir flere? Pilene peker i feil retning, og Obama kan i lengden ikke skjule seg bak Kofi Annan, som alle er enige om har mislykkes.

Da USA grep inn med andre allierte i Libya, sammenlignet Obama seg selv med Clinton under krigen i Bosnia:

“When people were being brutalized in Bosnia in the 1990s,” Mr. Obama told a national television audience, “it took the international community more than a year to intervene with air power to protect civilians. It took us 31 days.”

Det er en sammenligning han neppe ville gjort i dag, for Obama minner mer og mer om Clinton. Syria er i ferd med å bli hans Bosnia.

James Dobbins, who was a special envoy in Bosnia, said he saw parallels in Syria today. “If the U.S. remains passive or relies on unsupported diplomacy and that turns out to be ineffective, you could compare it to Bosnia,” he said. At the same time, he said, there is not a cohesive opposition in Syria to aid, nor leadership from the region to rely on.

“I don’t think anybody’s going to say we don’t have a dog in this fight,” Mr. Dobbins said. “But military intervention is going to be the last option.”

Avsky for forbrytelser mot menneskeheten er neppe nok i seg selv, men skaper uro og oppmerksomhet og krav om å gjøre noe:

“You may come to the point where you have Srebrenica syndrome,” said Edward P. Djerejian, a former ambassador to Syria

I tilleg kommer det strategiske perspektiv:

Det er flere faktorer som presser Obama: internasjonal presse og det som begynner å minne om en ekte opinion i den arabiske verden. Den arabiske liga sitter på gjerdet, til forskjell fra Libya. Men hva vil det gjøre med demokratiforhåpningene i den arabiske verden hvis opprøret i Syria druknes i blod?

Det kan gi blod på tann til andre diktaturer, fremst Iran, men også Russland og -stanlandene i det som en gang var det østlige Sovjet.

For the White House, a Wary Wait as Syria Boils