Det krever trening å bli en ekte, urban godhetsposør. Det holder ikke bare å stemme riktig eller mene de rette tingene i lunsjen.

Nei, den virkelige testen er evnen til å navigere gjennom hverdagen uten å ta inn over seg en eneste ubehagelig realitet.

La oss bli med «Tobias» (34) på en helt vanlig morgen på Grünerløkka.

Klokken er 08.15. Tobias kommer ut fra den lokale kaffebaren med en dobbel cortado på havremelk i hånden. Kumelk er tross alt voldtekt av naturen, og Tobias skal redde verden, en slurk av gangen. Han retter på de store, støydempende hodetelefonene. De er essensielle. Ikke bare stenger de ute trafikkstøyen, de stenger ute hele virkeligheten.

På øret har han en podcast om mikroaggresjoner i arbeidslivet. Det er viktig å holde seg oppdatert på de virkelige problemene i samfunnet.

Det usynlige hjørnet

Han krysser Olaf Ryes plass. På hjørnet, like ved trikkestoppet, står den faste gjengen. Du vet hvem jeg snakker om. De som selger khat og piller like åpenlyst som Narvesen selger pølser.

For oss vanlige dødelige er dette et tegn på at lov og orden har abdisert. For Tobias? Han ser dem ikke.

Eller rettere sagt, han har trent hjernen sin til å omprogrammere synsinntrykkene. Der vi ser organisert kriminalitet og utrygghet, ser Tobias et «fargerikt fellesskap». Han ser ikke langerne. Han ser ofre for trangboddhet. Hvis han i det hele tatt enser dem, tenker han at det er statens feil at de ikke har fått nok fritidsklubber.

Han tråkker over søppel og spytt klyser, men blikket er festet stivt mot horisonten. Han smiler til seg selv. Han bor tross alt i Norges mest spennende bydel. Det er så vibrant her, som han liker å si.

Selektiv forargelse

Lenger ned i Markveien stopper han opp. Han rynker på nesen. Humøret får en knekk. Har det skjedd noe alvorlig? Har han sett en av de mange voldsepisodene politiet har sluttet å rykke ut til?

Nei da. Tobias har sett en valgplakat fra Fremskrittspartiet som noen har glemt å ta ned.

Det iser nedover ryggen hans. Tenk at slike holdninger finnes i 2026. Han tar opp mobilen, knipser et bilde og legger det ut på Instagram med teksten «Ingen rasister i våre gater». Han føler seg modig. Han har tatt et standpunkt.

At han for to minutter siden passerte en gjeng som åpenlyst trakasserte en jente i miniskjørt, registrerte han ikke. Det passer ikke inn i narrativet. Det ville krevd at han tok av seg de mentale skylappene, og det er altfor ubehagelig. Det kunne jo hende han måtte revurdere verdensbildet sitt.

Boblen sprekker aldri

Tobias ankommer kontorlandskapet i sentrum. Han jobber med kommunikasjon, eller bærekraft, eller noe annet diffust som finansieres av skattepengene til folk som faktisk produserer noe.

– Det var en litt uggen stemning på bussen i dag, sier en kollega. – Ja, enig, svarer Tobias. – Jeg så en mann som leste Document på mobilen. Helt forferdelig at sånt er lov.

De nikker samstemt. Utenfor vinduet uler sirenene. Politiet rykker ut til nok en knivstikking på Grønland. Men inne i varmen, over nok en kopp havrelatte, er det største problemet at kantina serverte kjøttdeig i går.

Det er en kunst å leve med skylapper. Du må aktivt velge å ikke se det som skjer rett foran nesen din. Du må fortrenge konsekvensene av din egen politikk, selv når de står på gatehjørnet og selger narkotika til ungene dine.

Men en dag vil virkeligheten treffe selv Tobias. Spørsmålet er bare om han da skylder på FrP, klimaendringene eller mangelen på fritidsklubber.

For en ting er sikkert. Det blir aldri hans feil.

Kjøp bøker fra Document Forlag her!