Sakset/Fra hofta

Foto: Facebook.

Arbeiderpartiets uslitelige groruddalspatriot Jan Bøhler har vært på en konferanse hvor han har hørt to svenske politifolk fortelle om kriminaliteten i problemområder. Og hør på dette: Det viser seg at kriminalstatistikken etter deres oppfatning ikke forteller hele sannheten.

Nei, så dæven? tenker du kanskje.

Bøhler skriver om oppdagelsen i sin faste spalte i Nettavisen:

På grunn av trusler og grov vold mot de som anmelder, vitner eller snakker med politiet, blir omtrent bare hver fjerde voldshendelse anmeldt. Når man kun ser på statistikken fra disse områdene kan man kanskje tenke at det er jo ikke så ille som noen vil ha det til. Men tallene forteller altså langt ifra hele sannheten.

Dette siste er en banal selvfølgelighet for de fleste mennesker som bruker øynene og/eller hodet.

Hvorfor har ikke Bøhler fremholdt dette kraftig tidligere? Han «hører stadig om at saker ikke blir kjent som følge av frykt for hevnakter», skriver han. Var det virkelig nødvendig å vente med å gripe ordentlig fatt i dette problemet helt til to svenske politifolk kom med et estimat av mørketallene?

Bøhlers treghet til tross skal det ikke underslås at han scorer to analytiske poenger i sin tekst.

Han peker for det første på at den pandemiske folkesykdommen vi kan kalle minste mentale motstands vei, faktisk har ordentlig kjedelige konsekvenser. For å si det på en annen måte, så avføder dumskap problemer:

Jeg har lenge ment at en av grunnene til at kriminelle gjenger har fått så kraftig fotfeste i 61 utsatte områder i Sverige, er at myndigheter og media har vært altfor «politisk korrekte» og benektet problemet.

Han peker dessuten på muligheten for at ting som har skjedd i en annen stat på planeten, også kan skje i vår egen:

Det samme bør politi, media og lokale og sentrale politikere være obs på her i landet: Statistikken over antall hendelser i områder der kriminelle gjenger står sterkt, viser langt i fra hele bildet.

Det er karakteristisk for erkjennelsesprosessen i Skandinavia at den går veldig, veldig, veldig mye saktere enn utviklingens gang.

En av tingene som særmerker menneskene, er at de har en forestillingsevne som kan sette dem i stand til å tenke seg hvordan fremtiden kan bli – ikke ufeilbarlig, naturligvis, men i scenarier som i det minste kan gjøre dem bedre rustet til å respondere raskt og hensiktsmessig på utviklingstrekk som synes å peke i en uønsket retning.

Hva er grunnen til at nesten ingen ser ut til å bruke disse mentale evnene, og da i særdeleshet ikke i offentlig sektor? Er det gått ut et rundskriv om at det ikke er lov å bruke hodet?

Slik mange moderne nordmenn resonnerer, om man kan bruke et slikt ord, måtte de – for å være konsekvente, noe de ikke er – unnlate å treffe personlige sikkerhetstiltak fordi de selv ennå ikke er havnet i en voldsstatistikk.

Men her har altså en politiker brukt hodet. Ikke at man er så imponert, men det er ikke desto mindre en nyhet.

 
 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!