Sakset/Fra hofta

Det er Riksdagsvalg i Sverige 9. september, og temperaturen i valgkampen er stigende. I all hovedsak er det partilederne og rikssynserne som får spalteplass og medias oppmerksomhet, og mye av diskusjonen og løftene er selvsagt på et overordnet makro-plan. Men hvordan ser det ut på gateplan der tross alt den jevne, svenske velger bor og lever?

Document har intervjuet en godt voksen kar som i mer enn 20 år har kjørt ulike transportruter for gods til og fra Norge og Sverige. Vi kjenner hans identitet, men fordi hans forhold til kolleger, arbeidsgiver og fagforening veier tungt kaller vi ham bare Per. Sånn er det i Norge i dag – ytringsfriheten er ikke for alle.

I forbindelse med avløsning og lovpålagte hviletider, får Per jevnlig god anledning til å ta seg en spasertur i ulike svenske byer som Gøteborg, Kristinehamn, Västerås, Uppsala og Jønkøping, for å nevne noen. Skiftordningen gjør at han må tilpasse søvn etter kjøretider, og han får derfor luftet seg både på dagtid og om natten. Han får med andre ord et ganske unikt innblikk i svensk byliv til alle døgnets tider. Per snakker selv om sine observasjoner som «stikkprøver» i Sverige gjennom hele 2000-tallet.

– For 10-15 år siden var synet av innvandrere noe nesten eksotisk. Men man tenkte ikke noe mer over det, de gjorde ikke noe ut av seg og de var der som alle andre. No problem! For oss som er litt oppe i åra er det imidlertid ganske dramatisk når man sammenligner bybildet i dag med hvordan det var den gangen, sier han.

Per peker på gjengene som kanskje den største forskjellen før og nå. Det er ansamlinger av så godt som bare gutter i tenårene, som preger bybildet. Skal man dømme etter utseendet, ser de ikke ut som tatt ut fra rollelisten til Emil i Lønneberget.

– Man legger godt merke til dem i bybildet. De henger utenfor kjøpesentere, McDonalds, på stasjonen, trafikale knutepunkt eller de driver formålsløst omkring i gatene.

– Men hva gjør de, da?

– Vanskelig å si. For meg ser det bare ut som de henger og slenger uten å ha noe å gjøre eller noe å gå til.

Gjengene kan observeres hele året og til alle døgnets tider. Om det er hverdag og skoletid, så ser man dem like gjerne midt på dagen som midt på natten. Kvinnene setter også sitt preg på bybildet. Der det før var relativt langt mellom hijabene, ser man nå ansamlinger av kvinner iført hijab, chador og andre lange, side klær.

– Disse gjengene og kvinnene skaper sitt eget utenforskap. Du finner dem ikke på uteserveringer, badestrender eller der hvor man ville tenkt seg at svensker flest ville slått ihjel litt fritid. Såvidt jeg kan se holder de seg for seg selv.

Pers ulike transportruter på kryss og tvers i Sverige, bringer ham også innom småbyer som Ludvika i Dalarna. Her ute på landet, langt fra Rinkeby, Rosengård og noen av de mange «no go-zones» vi finner i landet, bor ca 15.000 innbyggere som i hovedsak livnærer seg på jobber i industrien. Men gjengene er der også, og de fotside kvinneklærne likeså.

– Jeg tror ikke jeg har sett én svensk «Emil i Lønneberget»-gutt drivende omkring nattestid, og jeg ser heller ingen kvinner ute sent på kveld eller midt på natten. Som jeg sa kaller jeg mine observasjoner «stikkprøver» og jeg hverken kan eller vil påberope meg noen slags sannhet. Men over så mange år som jeg har jobbet i Sverige, så er mønsteret og utviklingen de siste ti årene tydelig for den som vil se.

– Har du opplevd ubehageligheter med disse gjengene?

– Nei, jeg har ikke selv sett noe galt eller opplevd dem truende. Men jeg vet enkelte eldre kolleger kjenner engstelse når de alene på kvelds- eller nattestid må passere en gjeng. Særlig om de er litt kortvokste. Jeg vet det høres rart ut dette med kroppshøyde, men det er noen instinktive risikovurderinger som dukker opp i bakhodet i slike situasjoner. Folk som har holdt på i 30-40 år kjenner i dag på følelser som ville vært helt fremmede for dem før om åra.

Noen ganger skjer avløsningen slik at sjåføren overnatter på hotell, før man setter seg bak rattet neste dag. Da hender det at transportselskapet forhåndsbestiller taxi fra trailerstoppet og til hotellet.

– Det er lenger og lenger mellom hver gang man setter seg i en taxi med en sjåfør som kan svensk, kjenner hotellet eller er fortrolig med GPS om veien dit skulle være ukjent. Noen av mine kolleger er ikke så stødige i fremmedspråk, og velger derfor heller å takke nei til taxi og i stedet ta offentlig transportmiddel det siste stykket frem til en ventende seng og hvile. Hvem hadde vel for ti år siden trodd Sverige skulle utvikle seg slik, spør Per avslutningsvis.

Per er nok ikke den eneste i dag som stiller seg dét spørsmålet.

 

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!