Sakset/Fra hofta

Det lille tettstedet Sorsele ligger midt i landet, et godt stykke oppe i nord i Sverige. Omtrent på høyde med Mosjøen. Det bor bare 1200 sjeler i Sorsele, og de trenger arbeidskraft. Desperat. De som vil kjøre buss og taxi vil til og med få gratis opplæring av kommunen i sommer. Løsningen på manglende arbeidskraft og kommunens budsjettunderskudd på 9 millioner kroner trodde man kom, ikke uventet, i form av innvandrere. Mindreårige sådanne. For hvert «flyktningebarn» fikk Sorsele 1900 kroner per dag. Det ble stor business å motta mindreårige asylsøkere i Sorsele.

Snart hadde Sorsele nedbetalt sin milliongjeld og fordelte overskuddet på skole og barneomsorg. Men så ble det bråstopp på den lønnsomme asylsøkerbusinessen. Sverige sluttet å ta inn så mange asylsøkere og med dagens fordelingskvoter ville Sorsele få færre enn ett stk. mindreårig asylsøker per år. Det pågår en slags bizarr menneskehandel hvor kommunen forsøker å få til avtaler med andre kommuner om å motta deres «barn». To gutter er allerede blitt overført til Sorsele.

Alle de mindreårige asylsøkerne i Sorsele skulle aktiviseres og integreres og den lokale idrettsforeningen, Sorsele IF, fikk for noen år tilbake hele 600.000 kroner til integreringprosjektet. Idrett skulle være nøkkelen til nye vennskap mellom afghanere, somaliere og svensker. For alle liker vel å spille fotball? Man så for seg en sammensveiset gjeng.

Men resultatet av integreringsprosjektet er at man nå har to idrettslag i Sorsele: Ett for innvandrerne (Sorsele IF) og ett for svenskene (Sorsele UF)

Hvordan kunne dette skje? Alle var jo så innstilt på at det skulle bli så flott. Vi ser på utviklingen over tid:

I år 2000 spilte 51 gutter i klubben. Alle var født i Sverige.
2006 hadde klubben 46 svenske gutter og 9 innvandrere
2010: 33 svensker, 15 innvandrere
2014: 22 svensker, 30 innvandrere
2015: 23 svensker, 36 innvandrere
2016: 11 svensker, 44 innvandrere
2017: 0 svensker, 35 innvandrere

I 2017 satte de svenske foreldrene opp en ny klubb: Sorsele UF. En av initiativtakerne, Mattias Garbrielsson, er blid og hyggelig, men på vakt når han får spørsmål fra Aftonbladets journalist om det som har skjedd:

– En massa ungdomar och barn slutade idrotta, sier han.
Varför?
– Fråga en tolvåring varför. Du får inget rakt svar. Vi startade en ny förening. Vi vill göra det barnen vill.

Kommunalråd Kjell Öjeryd har ansvaret for de mindreårige asylsøkerne og idretten i kommunen. Alle kjenner alle i Sorsele. Men Kjell Öjeryd sier at han ikke vet noe og at han forsøker å ikke blande seg opp i ting.

Sorsele IFs leder, Marie Strinnholm er også leder på mottaket med de mindreårige asylsøkerne. Aftonbladets journalist avtalte et møte, men så ringer Marie Strinnholm for å avlyse. Hun vil ikke gi noen intervjuer. Styret i klubben har bestemt at man ikke skal snakke med media.

Ingen vil si noe om det som har skjedd. Aftonbladets journalist lurer på hva som foregår:

Och invandrarna strömmade in i Sorsele IF. Och svenskarna strömmade ut.
Detta är inte ett fenomen bara i Sorsele. Liknande tendenser finns i andra delar av Västerbotten.
Så vad är det som händer?
Rasism?
Det vore larvigt och förenklat att komma dragande med det ordet även om en tonåring häromveckan skrev i Facebookgruppen «Vad händer i Sorsele?»:
”Vi vill inte träna med dom eftersom de är bara invandrare som inte kan svenska, de slåss på varje träning och lyssnar ej.”

De slåss på hver eneste trening og hørte ikke etter. Det er vel egentlig så enkelt. De svenske guttene likte ikke slik oppførsel, så de sluttet. Og det skjer lignende ting andre steder i Västerbotten.

I Sorsele, hvor man burde hatt alle forutsetninger for god integrering, har man istedet fått en tredeling med svensker, somaliere og afghanere.

Sorsele er Sverige i miniatyr. Segregering er naturlig når man ikke trives med andres kultur.

Men det kan man fremdeles altså ikke si høyt.

Aftonbladet

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!