Det er noe råttent i Arbeiderpartiet. Høstens avsløringer om Jonas Gahr Støres løftebrudd om gratis ferger var ikke et arbeidsuhell.

Det var heller ikke en «uheldig omstendighet», slik statsministeren så arrogant kalte det da han ble tatt med buksene nede i oktober.

Nå, mens vi går inn i vinteren, står dette igjen som en bekreftelse på en ukultur som har gjennomsyret ledelsen i partiet i flere tiår. Fra Gro Harlem Brundtland til Støre, via Jens Stoltenberg og Hadia Tajik, går det en rød tråd av bedrag, tåkelegging og en total forakt for velgernes intelligens.

Landsmoderen som ikke ville betale

Gro Harlem Brundtland, selveste «Landsmoderen», blir ofte hyllet som det store forbildet. Men bak fasaden finner vi en kynisk utnyttelse av systemet hun selv var med på å bygge. Da hun flyttet til Frankrike, sørget hun for å bli nullskatteyter til Norge. Samtidig krevde hun – og fikk – full dekning av norske helseutgifter, inkludert en hofteoperasjon på Ullevål sykehus. Da saken sprakk, måtte hun betale tilbake for å redde ansikt.

Hennes behandling av Thorbjørn Jagland er et annet kapittel i maktspillet. I det skjulte undergravde hun sin egen etterfølger, mens hun utad spilte rollen som den samlende lederen. Det famøse 36,9-ultimatumet, som felte Jagland, ble av Gro omtalt som «dumt» i ettertid, selv om hun selv var en del av det partiapparatet som lot det skje.

Støres historiske løgner

Jonas Gahr Støre blir ofte kalt tåkefyrsten, men tåke er for mildt. Mannen har en dokumentert historie med å snakke direkte usant når det gagner ham. Vi glemmer ikke 2011, da Støre som utenriksminister så det norske folk i øynene og nektet for å ha hatt direkte kontakt med terrororganisasjonen Hamas.

– Jeg har ikke hatt samtaler med Hamas, sa han på TV 2.

Da kanalen senere la frem bevisene, måtte han innrømme at han hadde hatt flere telefonsamtaler med Hamas-leder Khaled Meshaal. Han løy om kontakt med terrorister. Når han nå lyver om gratis ferger og studielån, er det bare en fortsettelse av samme mønster.

Sannheten er noe som kan ofres for makt.

Stoltenbergs dyre bløff

Jens Stoltenberg, mannen som nå hylles internasjonalt, etterlot seg en arv av løgner i Norge. Hans største prestisjeprosjekt, «Månelandingen» på Mongstad, ble solgt inn som Norges gave til verden. Milliarder av skattekroner ble pøst inn i et prosjekt Stoltenberg og hans krets visste var teknologisk umodent og økonomisk galskap.

Da prosjektet krasjlandet og ble lagt ned i 2013, var pengene borte. Men løgnen om at dette var nødvendig industriutvikling, levde videre. Stoltenberg slapp unna ansvar, akkurat som han slapp unna ansvaret for beredskapssvikt før 22. juli, og ble belønnet med toppjobben i NATO.

Tajiks skattejuks

Ingen symboliserer elitens dobbeltmoral bedre enn Hadia Tajik. Mens hun som statsråd forvaltet lovene vanlige folk må følge, trikset hun selv med leiekontrakter for å slippe skatt på pendlerbolig.

Hun leverte en kontrakt på en leilighet hun aldri bodde i og aldri betalte leie for, kun for å oppnå skattefordeler. Da hun ble avslørt, forsøkte hun å snakke seg bort, før hun til slutt måtte gå av. Dette var ikke en feil; det var kalkulert juks fra en politiker som trodde at reglene ikke gjaldt henne.

Huitfeldt og habiliteten

Anniken Huitfeldt, en annen av Støres betrodde, måtte gå etter at ektemannen hadde handlet aksjer i stor stil mens hun var utenriksminister. Huitfeldt hevdet at hun «ikke visste».

I Arbeiderpartiets verden er uvitenhet blitt den ultimate unnskyldningen. Enten lyver de om hva de vet, eller så er de så inkompetente at de ikke bør styre en pølsebod, langt mindre hele landet. Huitfeldt ble, typisk nok for partikulturen, belønnet med en ambassadørpost i USA.

Stenseng og maktens arroganse

Partisekretær Kjersti Stenseng er arkitekten bak dagens parti. Hun har overlevd varslersaker og valgnederlag ved å beskytte systemet fremfor menneskene. Når hun snakker om «vanlige folk» og «trygghet», klinger det hult for alle som har sett hvordan partiet behandler sine egne varslere og hvordan de prioriterer egne posisjoner foran landets ve og vel.

Arbeiderpartiet har sluttet å være et parti for arbeidere. Det er blitt et karrieresystem for en elite som ser på sannheten som et forhandlingskort. De lyver om strømpriser, de lyver om ferger, de lyver om skatt, og de lyver om sin egen fortid.

Det er på tide å kalle det hva det er: et systematisk bedrag av det norske folk.