Av Arnt Folgerø

Middelklassen, vårt samfunns dominerende klasse, har en selvforståelse som kan minne om adelen i tidligere tider. Dens «frigjøring» fra naturen og den materielle produksjonen med påfølgende liksomforhold til virkeligheten er også en frigjøring fra hjemsted, land, historie, kultur og etnisitet på samme måte som kapitalen, som heller ikke har noe fedreland eller hjem, men som hører til i hele verden. Det urbane middelklasselivet, særlig det akademiske middelklasselivet, er ganske likt uansett om man bor i Oslo, London, Nairobi eller Calcutta. Og middelklassens identitet og lojalitet blir mer og mer knyttet til globale prosjekter som menneskerettigheter, u-hjelp og FN og til regionale prosjekter som EU. Lokalt engasjerer det » globale » kulturborgerskapet seg i et sunt liv, de er rause i innsamlingsaksjoner til de fattige, er medlemmer i flere bokklubber der de mottar bøker av blant annet svenske Henning Mankell og der de får bekreftet det de lenge har «visst», at pengefolk er perverse galninger og drapsmenn, at arbeidsfolk er fascister og at de egentlige menneskene bor i Afrika.

Kosovo

Middelklassens avkuttede forbindelse med den materielle produksjonen betyr også at store deler av befolkningen, og i særdeleshet den styrende eliten i samfunnet, isoleres fra «grunnplanet» i hele samfunnet. I en av de viktigste sosiologiske undersøkelsene (etter undertegnedes mening) som er foretatt i Norge på lange tider, viser Tone Røkenes og Thorvald Sirnes hvordan politikere og ledelse i Forsvaret underslo yrkesstoltheten, ærligheten og virkelighetsforståelsen hos norske soldater i Kosovo. Fra å bli trent opp til kamp havnet de norske styrkene som freds- og sosialarbeidere i en korrupt og voldelig virkelighet der de var maktesløse. Men erfaringene og de skandaløse forholdene som soldatene opplevde, ble ikke kommunisert oppover i systemet fordi erfaringene og språket som soldatene formidlet erfaringene med, ble oppfattet som rasistiske. Ledelsens middelklassesspråk og middelklasseholdning (menneskerettighetsspråket, godhetsspråket) gjorde altså at viktig informasjon ble låst «nede» hos de menige.

«Mange kulturelle og sosiale innsikter må friste en undergrunnstilværelse. Kommer de opp i dagen, fungerer de som en effektiv demonstrasjon av hva det ikke er mulig å hevde offentlig uten å bli skandaløs», skriver de to forfatterne. I stedet for å ta utgangspunkt i erfaringene til dem som hadde den kosovo-albanske virkeligheten nærmest innpå seg, brukte man menneskerettighetenes godhetsdiskurs.

Slik fungerte altså den postmoderne «dekonstruksjonen av virkeligheten» for norske menige soldater i Kosovo. Offisers- og organisasjonseliten der bedrev med andre ord virkelighetsfornektelse på samme måte som elitene driver med virkelighetsfornektelse ellers i samfunnet. Det samme som skjedde i Kosovo, skjer hele tiden, for eksempel i politiet hvor opplysninger som ikke passer inn i elitens godhetsspråk og godhetsregime, blir underkommunisert fordi «fotsoldatenes» opplysninger ikke passer inn i virkeligheten slik eliten ønsker den skal være.

Politiet – topp og bunn

I et intervju med undertegnede (7) om internasjonal kriminalitet sa Arne Johannessen, leder i Politiets Fellesforbund, at det råder stor taushet om den internasjonale kriminaliteten blant politikere og ledelsen i politiet i Norge. De er for det første den politiske korrektheten som rir politikere og politifolk og som gjør at man ikke tar opp problemene av frykt for å tråkke etniske grupper på tærne.

-Også autoritetsstrukturen og taushetsreglene i politiet er med på å hindre at opplysninger når ut til offentligheten, Ifølge reglene er det lederne i politiet som skal uttale seg, og når opplysningene er kommet så langt som til dem, er de ofte silt og svært utvannet slik at viktig informasjon er rensket vekk, sa Johannessen til NTB.

Elitenes godhetsspråk skaper altså mangel på kontakt og reell kommunikasjon mellom toppene i samfunnet og de som befinner seg i førstelinjetjenestene.
Tone Røkenes og Thorvald Sirnes gir i sin rapport et godt eksempel på hvordan de to nivåene uttrykker seg og tillegger et utsagn forskjellig betydning.

Spade en spade

-Møter soldatene korrupsjon, kaller de folkene som utfører den «kjeltringer» … Men ærligheten fører til at soldatspråket må betale en høy pris: det blir skandaløst i offisielle, politiske kontekster, skriver de to forfatterne. De påpeker også at kasernespråket som er i slekt med språket i fotballgarderobene, i pauserommene i industrien og i nattmessa til sjøs, er et annet språk enn det språket som preger den offentlige debatt, det offisielle språket der godhetsregimets representanter avgjør hva som er akseptabelt og bra. De påpeker også at kansernespråket ikke nødvendigvis avspeiler reelle holdninger hos brukerne, men at det tjener som en slags psykologisk overtrykksventil og ikke nødvendigvis er uttrykk for folks egentlige meninger uten forskjønnende innpakning.

Slipper et slikt språk til fram for offentlighetens ører, så tolkes det gjerne av dem som definerer situasjonen og hva som er det gode, som moralsk uakseptabelt og mindreverdig, brukerne hogges nådeløst ned av den offentlige moralens svingende økser. Fascisme, populisme, rasisme, fremmedfrykt og inhumanisme er velkjente betegnelser i den offentlige debatten og er særlig utbredt på den politiske venstresiden for å slå folkelige uttrykksmåter flate slike at den borgerlige harmen og moralismen får blomstre. Mens man altså undertrykker folkelige talemåter og språkbruk med nådeløs psykologisering og moralisme, tar middelklassen med den største selvfølgelighet seg den frihet til å rakke ned på folkeligheten. Og dette gjøres med en konsekvens og en heftighet som ikke står tilbake for den verbale undertrykkingen i samfunn som man vanligvis ikke ønsker å sammenligne seg med. Resultatet er at vi får et språk som er rensket for direkte forbindelse med den «skitne» virkeligheten. Ved å begrense seg til det borgerlige såkalte saklige debattspråket eller sakprosa løfter man seg ut av virkelighetens verden og havner i en pseudovirkelighet eller liksomvirkelighet.

Mangel på fornuft

Men det er som sagt ikke bare i militæret og i politiet at førstelinjetjenestens erfaringer underkommuniseres til dem som styrer «butikken». Dette en er mekanisme som gjennomsyrer alle sektorer i samfunnet og som gjør at de på toppen av samfunnspyramiden avskjærer seg fra den virkeligheten de bør vite mye om for å kunne fatte fornuftige avgjørelser. Elitenes mangel på virkelighetsfylde gjør med andre ord at de ikke kan ta beslutninger som springer ut av situasjonen slik den materielt og kulturelt er, de opererer følgelig i en liksomvirkelighet.

Det store spørsmålet blir da hvorfor beslutningstakerne likevel kan fatte beslutninger som gjør at samfunnet for middelklassen fungerer greit, om ikke meget greit. Svaret er at den materielt nødvendige produksjonen er så effektiv og foregår så smertefritt for middelklassen at det skal svært mye til for at ufornuften som produseres på toppen, får alvorlige konsekvenser på kort sikt. På lang sikt derimot, vil mangel på fornuft kunne få alvorlige konsekvenser. Er det noe historien har lært oss, er det at man ikke kan fornekte faktiske forhold uten at det kan få fatale følger.

Uforståelig

I vår liksomsamfunnsvirkelighet som styres av middelklassens og denne klassens «papirverdier «, er det som påpekt ikke rom for det folkelige uttrykket. Og siden dette språket og dets erfaringsgrunnlag er så fjernt fra den borgerlige verden, blir det også uforståelig eller bare moralsk klanderverdig slik som hos Frp-kodens far, Magnus E. Marsdal, når han (8) bringer eksempler på kantinepreik hos bilarbeidere på Oslo øst og tar det som genuint uttrykk for mannssjåvinisme og Taliban-tendenser hos arbeidsfolk og Frp-sympatisører. Om kona til en av dem som ikke er til stede under seansen og som » kakler» støtt, sier en av karene at hun skulle vært sendt på dressurkurs til «muslima i moskeen på Grønland der de har slike kurs for kjerringene». -Har vi en ting å lære av muslima, så er det det, sier en av karene til alles latter.

Marsdal er en typisk middeklasseintellektuell med stor selvinnsikt og med innblikk som har problemer med å forstå de språklige kodene til arbeidsfolk. Men Marsdal skjønner nok til å bli betenkt når han hører statsviteren og kommentatoren Kristin Hoff legge ut om at alle statsvitere med respekt for faget sitt er tilhengere av det opplyste eneveldet, siden demokratiet ikke fungerer og fordi det er for mange Frp-ere i samfunnet, Frp-ere som hun hater (9). Hoff legger ikke skjul på sin folkeforakt, sine elitære og dypt fascistiske holdninger. Under lesingen av Marsdals bok venter man bare på hennes rop om den sterke mann, eller kvinne for den saks skyld. Boka fikk forøvrig lunkne anmeldelser til tross for at den representerer noe av den mest oppegående sosiologi som er servert på mange år her i landet. Mottakelsen kan ikke forklares på andre måter enn at Marsdal har truffet blink i sin beskrivelse av hovedstadens medieborgerskap.

Kapitalisme og rettigheter

Ett av, om ikke det meste sentrale begrep i det postmodernistiske prosjekt er likhet, knyttet til rettigheter. Men fra å være en likhet som går på økonomiske og sosiale kår, strekker den postmoderne likheten seg, som tidligere beskrevet, langt utover det menneskelige og inn i det som i tusener av år har vært oppfattet som naturens sfære. Mennesket er ikke bare identisk med seg selv, men menneskelig identitet tillegges i stadig større utstrekning andre arter, som hvaler, aper og hunder. Den menneskelige identitet og likhet eser med andre ord stadig utover og legger under seg mer og mer «land». Med denne utesingen tømmes likheten for sitt opprinnelige og konkrete menneskelige innhold og blir mer og mer en abstrakt og formell likhet.

Individet må altså ribbes for sitt historiske, sosiale, økonomiske, kulturelle og etniske innhold for å kunne fylles opp med universelle rettigheter slik at det grenseløst kan realisere seg selv som individ i det globale rom. Å skrelle bort individets sosiale, historiske, kulturelle og etniske forankringer, røtter og kontekst blir avgjørende for å etablere individet som et universelt og globalt rettighetsvesen.

Menneskerettighetene

Menneskerettighetene er det mest slående eksempelet på moderne rettighetstenkning der man ser bort fra den historiske og kulturelle konteksten den er oppstått i. Man gjør altså en tankegang som er dypt forankret i europeisk tradisjon og historie, til noe allment universelt. Og tanken bak er at universelle rettigheter skal løfte hele verden til et vestlig rettighetsnivå uten at landenes kulturelle og økonomiske historie og nivå tas i betraktning. Men som professor Terje Tvedt viste til i sin takketale under tildelingen av Fritt Ord-prisen. Den europeiske «oppfinnelsen», menneskerettighetene, er etablert som et dogme som «gjør verdens mangfold vanskelig å begripe og politikken uklar».

Det mest konkrete rettighetsarbeidet i dag finner vi på regionalt nivå, i EU, der Norge gjennom sitt EØS-medlemskap er bundet til et system hvor rettighetslovgivningen eter seg inn og underlegger seg mer og mer av det juridiske og politiske rommet. Kort sagt kan man si at politikken løftes ut av de folkevalgte organer og gjøres til juss der domstolene blir viktige, om ikke de viktigste politiske aktørene. EFTA-domstolens avgjørelse i hjemfallssaken er det siste og beste dømet på juridifiseringen av politikken.

Offentlige virksomheter endrer roller

Bak slike avgjørelser ligger kapitalens krav om å underkaste offentlig virksomhet markedets lov, å gjøre offentlige virksomheter til kapitalistiske aktører. EFTA-domstolen har stilt Norge i en lei knipe. Dersom man innfører hjemfallsrett også for de kommunale eierne av vannkraftverk, risikerer man at kommuner selger seg ut til private interesser og skuffer inn milliardbeløp før hjemfallet skal finne sted. Det betyr med andre ord at markedets usikkerhet og fristelser skal påtvinges norske kommunepolitikere. Og med erklærte markedspolitikere som Høyre, Frp og Venstre i sterke posisjoner i mange kommuner, innebærer det en stor fare for at kapitalen skal få sin vilje dersom kommunene underlegges hjemfallsretten.

Etter hvert som kapitalen legger under seg stadig flere samfunnsområder og overlater enkeltpersonene til sine selvrealiseringsprosjekter i middelklassens regi, eksponeres individene for en økende risiko Det sosiale og politiske tyngdepunktet forskyves stadig mer fra kollektive til det enkelte individ, og de individuelle rettighetene skal være individets garanti i en verden der rettighetene i stadig større grad frigjøres fra de kollektive garantiordningene. Rettighetstenkningen er intimt knyttet til liberalismen som økonomisk teori og som politisk praksis, og postmodernismen er liberalismen i filosofiske forkledning.

Arnt Folgerø er journalist.

dette er tredje del av et lengre essay