Det er ikke Document som er problemet, men Aftenpostens skjulte agenda

Frank Rossavik forsøker å koble alternative medier til ekstremisme, autokrati og russisk propaganda, og stempler oss i Document som useriøse alternative medier.

Det han egentlig avslører, er hvor langt Aftenposten og Schibsted har beveget seg bort fra kritisk og balansert journalistikk.

Document støtter autokrater og ser Ukraina som fienden

I Aftenposten 21. juni kommenterer Frank Rossavik hva som kan skje hvis useriøse, eksentriske rikfolk kjøper opp det han kaller tradisjonsrike medier:

– Hva om en av Norges mer eksentriske rikfolk kjøper en tradisjonsrik avis som Dagsavisen eller Nationen, pøser inn millioner, kaster ut redaktørene og fyller på med folk fra «alternative» medier som Document og Steigan?

Rossavik trekker frem Holger og Silke Friedrich, som i 2019 kjøpte Berliner Zeitung, en avis grunnlagt i Øst-Tyskland som DDR-organ, men som etter gjenforeningen i 1990 ble en respektert og objektiv stemme i det liberale Tyskland. Han skriver:

– Etter overtakelsen i 2019 har avisen fått kraftig kritikk. Ifølge Der Spiegel har Berliner Zeitung under Friedrichs eierskap vist stor forståelse for autokrater, vaksinemotstandere og russiske synspunkter, og Ukraina fremstilles som en trussel.

Rossavik går langt. Han kobler oss altså indirekte til Putin og andre autokrater, til vaksinemotstand, og antyder at vi ser Ukraina som fienden. Følelsen man sitter igjen med, er at Rossavik mener at vi som jobber i alternative medier som Document og Steigan, opererer i gråsoner av fascisme og propaganda, og dermed plasseres i samme bås som tyske medier under nazismen.

At Aftenposten, som faktisk samarbeidet med nazistene under krigen, nå føler seg berettiget til å peke på andre og rope «fascist», sier sitt. De har åpenbart glemt sin egen historie.

Rossaviks analyse er ikke bare usaklig, men i tillegg både uredelig og uærlig. Han ser ut til å sette likhetstegn mellom det å stille spørsmål ved temaer som innvandrings- og utenrikspolitikk, med det å støtte diktatur og høyreekstremisme.

Folk vil ha sannheten

Folk har ikke flyktet fra tradisjonelle medier fordi de er manipulert av ytre høyre. De har flyktet fordi mediene ikke lenger dekker virkeligheten slik folk opplever den. Nils i kommentarfeltet påpeker noe mange av oss kjenner på:

– Det skal ikke mye feilinformasjon fra en kilde til for at man slutter å stole på den.

Når nyheter om kriminalitet begått av innvandrere holdes tilbake, når grooming-skandaler ignoreres, og når Joe Bidens mentale helse er tabu i norske medier, mens Trumps minste utspill får hele førstesiden, da er det ikke rart folk vender seg til alternative kilder.

Som Eirik kommenterer under artikkelen:

– Det har vært, og er, altfor dårlig eller feil dekning om saker som oppstår for den jevne mannen i gata. Mediene er fortsatt ikke ærlige om innvandringens sanne kostnad, økonomisk og kulturelt. Det grønne skiftet har det blitt stilt altfor få spørsmålstegn til. Listen er lang.

Nettopp. Når har de store og mektige mediene brydd seg om å lytte til hva vanlige menn og kvinner i Norge har å si, eller hvordan de påvirkes av de raske negative endringene vi ser hver dag?

Hvorfor skulle de det, når deres kamerater i Stortinget ikke bryr seg?

Rossavik jobber under et mediemonopol

Rossavik advarer mot eksentriske rikfolk som kjøper medier. Samtidig unnlater han å nevne at Aftenposten selv eies av Schibsted – et mektig kommersielt konsern som også kontrollerer VG, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, Aftonbladet og Svenska Dagbladet.

Alle de nevnte har en klar venstreorientert vinkling. Dette er et mediemonopol som i praksis former opinionen og i tillegg får enorme summer i pressestøtte.

Tinius Trust, som nå eier Schibsteds medievirksomhet, sitter på en aksjer som er verdt milliarder av kroner. Med slike ressurser er det åpenbart at mediekonsernet har stor makt og innflytelse over norske medier.

Vi dekker det som hovedstrømsmediene bevisst ignorerer

Så når milliardæren Jeff Bezos i USA legger om The Washington Post til å fremme personlig frihet og frie markeder, ser Rossavik dette som «knefall for Trump». Men når Aftenposten og samtlige norske medier driver kampanjejournalistikk for Joe Biden og Kamala Harris, da er de visst fortsatt seriøse sannhetsaktører.

Rossavik stiller spørsmålet: – Hva skjer når useriøse eiere overtar seriøse medier? Det vi bør spørre oss om, er: Hva skjer når «seriøse» medier slutter å stille spørsmål, og i stedet blir propagandister for en snever, ideologisk virkelighet?

Folk flest gjennomskuer dette. De vet når de blir lurt. Som Stig, som sendte oss tipset om Rossaviks kommentar. Det er ikke alltid vi får med oss hva de liberale avisene skriver, Stig, så tusen takk for tipset!

Det er heller ikke ofte vi blir nevnt av «seriøse» medier, bortsett fra når det er negativt. Sannheten er at Document og lignende medier dekker det de store mediene bevisst ignorerer.