Vi reiste til Andalucía, der muslimene hersket i nesten 800 år, uten å møte annet enn noen få tildekkede kvinner og svært få islamske menn. Men så – på Kastrup flyplass, ved skranken – var de overalt. Islam sprer seg lenger og lenger nordover.

«Blir det mer vann?» spurte en herre med aksent fra Midtøsten.

Mer vann? Mannen bak rattet i den lille varebilen så forvirret ut.

«Ja, vi trenger fortsatt litt», sa den første. Det lød anklagende.

Sjåføren steg ned fra vognen sin og forklarte vennlig at koffertene han bar på, kom fra forskjellige fly. Så han visste ingenting om vann.

Scenen utspilte seg på Kastrup flyplass. Vi var kommet tilbake fra vinterferien og ventet nå på sykkelkoffertene våre i ulike størrelser. Foran oss sto en stor gruppe utlendinger, muligens tyrkere, 30–40 personer, foreldre, unge mennesker, barn. De snakket et fremmedspråk jeg ikke kunne tyde, og skilte seg ut ved at de ikke enset de andre som ventet. Mennene var kledd i kapper og hadde langt skjegg, kvinnene var kledd i svarte, heldekkende dresser og så ut som ulykkesfugler.

Gruppen av fremmede sto tett inntil utleveringsområdet, blokkerte for andre reisende, som skulle hente ski, barnevogner, sykler osv. og virket som om de befant seg i en organisk boble. De utstrålte fromhet, ære og skam, og et øyeblikk lurte jeg på om de hadde tatt med seg vievann fra Istanbul eller hvor de nå kom fra. Et tjuetalls store, identiske esker med uleselige inskripsjoner lå ved transportbåndet, uavhentet.

Rundt dem sto resten av oss, vi var færre, rundt 20 personer med skandinaviske trekk. Jeg la merke til at flere av dem kikket nøye på helligfransene, muligens for å se om det kunne etableres en eller annen form for menneskelig kontakt med disse fremmede, som sannsynligvis ikke var tyrkiske turister, men så ut til å bo i Danmark. Det var ikke mulig. Det var ingen forbindelse. Kvinnene så bort og snakket bare til hverandre, og det samme gjorde mennene.

Da koffertene våre endelig dukket opp, ba jeg en av tyrkerne om plass til å gå forbi gruppen. Til ingen nytte. Så jeg gikk ut på transportbåndet og over de mange kassene med – vann? – for å plukke opp de to koffertene våre og løfte dem ned mens jeg støtte borti flere. Jeg brydde meg ikke, de brydde seg ikke. Vi befant oss tydeligvis i to forskjellige verdener. To forskjellige folkeslag i en stat som ingen egentlig bryr seg om, et ingenmannsland som våre lovgivere, selskaper, opinionsdannere og intellektuelle har skapt de siste 50 årene: en stat med flere folkeslag, fjerne og fremmede for hverandre.

Familien min og jeg hadde fløyet til Málaga uken før for å se byen, ha det hyggelig og sykle i fjellene. Jeg visste selvfølgelig at Andalucía og andre regioner på Den iberiske halvøy hadde blitt erobret av muslimer på 700-tallet, for så å bli kastet ut igjen 800 år senere. Jeg visste også at forestillingen om det muslimske Andalucía – al-Andalus – som en multikulturell smeltedigel av muslimer, kristne og jøder var en fet myte skapt av vesterlendinger som syntes det var bra eller forsøkte å overbevise oss om at den kristne middelalderen var mørk og barbarisk inntil muslimene kastet litt lys over kontinentet. Du har sikkert hørt noe lignende på skolen eller på tv. Men det er ren fiksjon.

Det majestetiske bymuseet i Málaga, som året rundt flankeres av palmer og et blått Middelhav, bekrefter de historiske fakta når det formidler islamiseringen av folk, kultur og økonomi under skiftende dynastier, kalifer og klaner i regionens lange historie, fortalt gjennom arkeologiske funn, relikvier, kilder og informative plakater.

Det siste aspektet, den økonomiske undertrykkelsen, har lenge blitt oversett i den politisk korrekte forskningen som har spesialisert seg på å mytologisere muslimenes mildhet og dyktighet. Akademikere og journalister har skamløst kolportert en Hollywood-aktig fortelling, om enn i offentlig finansierte institusjoner.

Sannheten er at islam spredte seg ved sverdets makt i nesten alle retninger fra Den arabiske halvøy på 600-tallet. Invasjonen av Europa ble konsolidert gjennom skatteinnkreving fra befestede byer som Málaga, Almería, Granada og Jáen i Andalucía. De heldigste kristne klarte å flykte til Asturias og Galicia i nord, og Sevilla ble befridd i 1248. Men den massive islamske ekspansjonen innebar en økonomi preget av utnyttelse av ikke-muslimer (dhimmier), som fikk valget mellom å bli henrettet eller å bli annenrangs borgere, og som ble holdt i sjakk av en intellektuell klasse (ulama) av jurister og imamer med referanser til Muhammed.

Dette var en klasse som – i motsetning til i kristne land – ikke skilte mellom sivile og religiøse lover. Islam var loven, og loven var sharia.

Islam var religion med andre midler, det vil si lov og jihad. Ikke overraskende stammer de fire største samlingene av sharialover fra denne militært vellykkede perioden.

Ekspansjonen skjerpet den islamske selvfølelsen. Det faktum at det islamske Spania grenset til og kom i konflikt med kristendommen, førte til at den juridiske shariaen ble skjerpet i stedet for å føre til toleranse. Dette gjorde ofte islam i Europa mer rigid enn i Midtøsten. Akkurat som i dag.

Noen av disse faktaene dukket opp i bakhodet mitt da junior og jeg syklet rundt i det fjellrike landskapet mellom Álora i vest og Vélez-Málaga i øst, men jeg feide dem til side og fikk snart nok med å fokusere på tråkking, gir og høydemeter. Vi nøt de øde strekningene, de skarpe svingene og hensynsfullheten til sjåførene. En herlig lekeplass lå åpen for våre atletiske øvelser. Opp, ned, langs panoramiske platåer, gjennom gamle muslimske byer som i dag er bebodd av kristne spanjoler. Her møtte vi bare vennlighet, kald drikke og god kaffe. Slitne og glade trillet vi ned til Málaga i 20 graders sol og varme og møtte resten av familien.

De to opplevelsene i Andalucía og på Kastrup kolliderer med hverandre. Vi reiste til Andalucía, der muslimene hersket i nesten 800 år, uten å møte annet enn noen få tildekkede kvinner og svært få skjeggete islamske menn. Men så – på Kastrup lufthavn – var de overalt. Det er ironisk – nei, tragisk – at man bare trenger å reise til Amager for å føle seg fremmed, mens man kan føle seg hjemme i Andalucía.

Som en klok kvinne alltid gjentar for meg når jeg gang på gang strever med å forstå hvordan denne sosiale ulykken kunne skje, skyldes det et aktivt samarbeid mellom to grupper siden 1970-tallet, særlig i de tidligere så homogene nordiske landene.

Den ene er de selvrettferdige humanistene som brøt ned landegrensene og i åpenhetens navn inviterte millioner av kulturelt fremmede migranter og klaner.

Den andre gruppen er selskapene og industrialistene som så en egoistisk fordel i å importere billig arbeidskraft og fullstendig ignorerte de sosiale, kulturelle og kriminologiske konsekvensene, i vekstens navn.

Det politiske, ideologiske og institusjonelle samspillet mellom disse to gruppene er den egentlige årsaken til at innvandringskomplekset har fått vokse i de nordiske landene, inkludert Tyskland, til et punkt der det nå er en reell trussel mot fremtiden til våre barn og barnebarn. Som Thomas Mann skrev om sin egen bror Heinrich Mann for hundre år siden, fører bevisstheten om å ha «fremskrittet» på sin side, til en moralsk sikkerhet og en selvfølelse som ikke er langt unna å forherde.

Forherdelse lød så vakkert. Den var kamuflert av litteratur, moral, kunst, vitenskap, den var flerkulturell, medmenneskelig, tolerant, den var rød, den var regnbuefarget, den var progressiv, den var vakker.

Men den var – også – blind og forherdet. Nå er det tid for å betale prisen: økende spenning, strid, kaos.

Vis meg flyplassen i ditt land, og jeg skal fortelle deg hva som allerede skjer.

Flyplassen er samfunnets utpost, og den er fremtiden i miniatyr.

Iherdig, blindt og forherdet har vi drevet menneskeheten så langt at det er den – ikke det motsatte – som ødelegger Europa innenfra.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.