Administrerende direktør i stats­selskapet Innovasjon Norge, Håkon Haugli, under lanseringen av milliard­prosjektet «Grønn industri­finansiering» den 2. september 2024. Foto: Innovasjon Norge.

Mange har kanskje fått med seg at Stortinget nå har vedtatt å skrote klimamålene for 2030. I lys av dette oppstår det nye utfordringer knyttet til klimamålene for 2035, som ble vedtatt 1. juni 2025. Disse er enda mer ambisiøse enn 2030-målet, som nå ser ut til å bli forkastet. Noen logisk tankegang rundt dette synes å være fraværende blant norske politikere.

Det kan virke som om politikerne skyver klimamålene fremover i tid for å kjøpe seg tid, i håp om at folk glemmer hva som tidligere er blitt lovet. Det er matematisk umulig for Norge å nå klimamålene. De som fortsatt tror at dette er mulig, bør ta seg en bolle.

Det er mange grunner til at det er svært vanskelig for Norge å nå klimamålene. For det første har vi så langt ikke sett noen tydelige tegn til at klimatiltak i Norge faktisk lønner seg. For det andre: Dersom vi skal ta FNs bærekraftsmål på alvor, oppstår det nye utfordringer. Det er ikke mulig å utrydde fattigdom – bærekraftsmål nummer én – uten bruk av fossil energi. Mange av bærekrafts­målene kolliderer derfor direkte med klimamålene.

Norske utslipp er knapt målbare i global sammenheng. Det finnes heller ingen som på en tilfreds­stillende måte kan redegjøre for konsekvensene og kostnadene ved norske klimatiltak. Hva vil det grønne skiftet koste? Dette er et betimelig spørsmål som ingen kan gi et klart svar på. Myndighetene antar bare at vi må gjennomføre klimatiltak, fordi klima­endringene anses som så alvorlige at vi ikke har råd til å la være. Samtidig fremstår det som merkelig at politikerne mener det er helt greit å unnlate å utrede kostnadene ved disse tiltakene.

Vi ser også at mange av klimatiltakene er svært krevende å gjennomføre. Tiltak som batteri­fabrikker, hydrogen­produksjon, solceller og vindkraft er sterkt omstridt. Store naturinngrep og tap av natur­ressurser er førende for mange av disse prosjektene. Det er vanskelig å forsvare vindkraft som fornybar energi dersom vi tar hensyn til naturødeleggelser, enorme utbyggings­kostnader og relativt lav kraft­produksjon. De eneste som fortsatt forsvarer vindkraft, er lobbyister og kraft­produsenter med klare økonomiske interesser.

Norsk klimapolitikk er overmoden for en ny retning, med fokus på mer fornuftige tiltak, som rassikring, beredskap, satsing på infra­struktur og bevaring av natur­ressurser. Dessverre har det motsatte skjedd. Vanlige folks penger kanaliseres rett til staten, som bruker klimakrisen som virkemiddel for skatte­økninger. Det grønne skiftet betales av norske husholdninger og næringsliv, fordi norske politikere er så opptatt av klima­endringer og inter­nasjonal anerkjennelse at de glemmer å ta hensyn til faktiske kostnader og konsekvenser.

De siste årene har norske bedrifter i økende grad vært opptatt av å fremstå som grønne og bærekraftige, uten nødvendigvis å reflektere over hvordan myndighetene faktisk håndterer situasjonen. Klima­politikken fungerer dårlig for deg og meg, men for dem som har funnet en økonomisk levedyktig karrierevei innen det grønne skiftet, er klima blitt viktigere enn alt annet.

Det grønne skiftet handler ikke først og fremst om klima, men om penger, makt og prestisje. Mange lurer på hvorfor alt er blitt så vanskelig og dyrt i Norge. Svaret er at klima­politikken nå gjennom­syrer all annen politikk. Når klima­politikken blir så dominerende, må andre politiske hensyn vike, og resultatet er en rekke nye problemer som følge av en dårlig gjennom­tenkt klima­politikk. Kan det bli verre enn dette?

Norge har vannkraft som i stor grad dekker vårt energibehov. Dermed blir alle ytterligere klimatiltak svært kostbare, ettersom utslipps­kuttene må tas i andre sektorer, som landbruk, transport eller gjennom elektrifisering av sokkelen. Vi har med andre ord svært begrenset potensial for ytterligere utslipps­kutt sammen­lignet med land som fortsatt er avhengige av fossil- eller kullkraft.

Det er derfor helt absurd at et land som Norge skal bruke så store ressurser på et grønt prestisje­prosjekt som resten av verden i liten grad ønsker å delta i. USA og Kina har helt åpenbart andre interesser enn å kutte utslipp, mens vi i Norge skal være verdens beste i kampen mot klima­endringene – koste hva det koste vil. Bare det blir dyrt nok, så lønner det seg visst.

Tiden for kostbare klimatiltak vil før eller siden bli innhentet av realitetene. Dessverre har våre klima­politiske talsmenn gjort landet vårt til et byråkratisk mareritt for vanlige folk, som betaler prisen for politikernes grønne drømmer – drømmer som kanskje ser fine ut på papiret, men som i praksis får alvorlige konsekvenser.

Ute av øye, ute av sinn.

Thorstein Opsahl er kommunestyre­representant for FrP i Lier.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som e-bok.