Fra LKABs jernmalmgruve i Kiruna. Foto: User: (WT-shared) Aiko99ann at wts wikivoyage / CC BY-SA 4.0 / Wikimedia Commons.

Helt siden 1970-tallet har sekter av grønne aktivister drømt om å kvitte seg med fossile energikilder. Al Gore og Gro Harlem Brundtland gjorde denne hippie-drømmen til internasjonal politikk, og ordet «bærekraft» er nå moralsk dynamitt mot enhver normal fornuft og anstendighet.

Men nå som man forsøker å gjennomføre det fossilfrie drømmeslottet i praksis, ser man hvor livsfarlig «grønn energiomstilling» faktisk er. En fare politikere lettvint omtaler som en «utfordring» og lover å finne «løsninger» på – for å stoppe elektrifiseringen er utenkelig.

For å vise hvor farlig «elektrifiseringen» faktisk er, kan vi bevege oss til Kiruna i Sverige, hvor gruveselskapet LKAB har hentet opp jernmalm siden 1890. Dette er Europas eneste jernmalmbrudd av betydning, og LKAB er en bunnsolid og høyteknologisk signaturbedrift med en stabil og kompetent arbeidsstokk, og skatteinntektene fungerer som seddelpresse for den svenske staten.

I fjor var omsetningen nesten 49 milliarder svenske kroner ifølge NRK, og LKAB satt igjen med nesten 29 milliarder kroner i overskudd, takket være høye malmpriser.

Gruvedrift av en slik størrelse fordrer naturligvis et forbruk av fossil energi hinsides hva de fleste kan tenke seg, med maskiner som er store som bygninger – men det har jo ikke vært noe problem før nå. Nå er imidlertid EUs taksonomi og klimamål tredd ned over hodet på ledelsen i gruveselskapet, og siden LKAB er Sveriges fjerde største punktutslipp av CO2, er bedriften utpekt til svensk prøvekanin for «det grønne skiftet». Og trusselen kommer innenfra:

LKABs virksomhet legger beslag på et kjempestort område i Kiruna. Foto: NASA International Space Station Program / Wikimedia Commons.

Under ledelse av styreformann og tidligere statsminister Göran Persson har selskapet vedtatt et mål om karbonfri drift innen 2045. Og derfor må de komme opp med planer for hvordan «den fossilfrie fremtiden» skal bli. Som om det ikke var vanskelig nok å overleve to år med covid-nedstenging fra de samme flokkdyr-politikerne som vil ha grønt skifte.

Styret omtaler selv dette som den største omstilling i selskapets historie, og muligens den største «industriinvestering» i Sverige noensinne. Man regner med å bruke 10–20 milliarder kroner årlig fram til 2045 på denne galskapen. Sluttsummen kan bli på svimlende 400 milliarder kroner.

Alle forstår at å drive verdens største gravemaskiner, som driftes 24 timer i døgnet, med batteridrift er helt fånyttes, så da gjenstår bare én «grønn» løsning nå som biodrivstoff har blitt en pinlighet for klimamenigheten: Den nye kosebamsen «hydrogen» skal redde oss alle – for det er snart det eneste «klimatiltaket» som ikke har vært utprøvd og vist sin ubrukelighet.

I dag bruker gruvegiganten allerede 2 terawattimer (TWh) strøm i året. Overgangen til hydrogen gjør at LKAB vil trenge opp mot 20 TWh strøm i året om bare åtte år for å produsere hydrogenet. Og i 2050 vil det stige til hele 70 TWh. Det er halvparten av hva Norge produserer i dag, og det dobbelte av hele Danmarks nasjonale strømforsyning.

Så mens politikerne understreker hvor livsviktig det er for samfunnet at du sparer en kilowattime eller to, gir stormannsgalskapen til de samme politikerne industrien rett til å sløse bort endeløse mengder med strøm, slik som det maksimalt idiotiske forslaget om å elektrifisere norsk sokkel.

Energi- og klimasjefen i LKAB legger ikke skjul på at de vil trenge all kraft som produseres til «omstillingen», men hevder at dette skal løses med landbasert vind i Nord-Sverige og at de skal «gjøre alt vi kan for å holde prisene nede».

De som trodde strømmen skulle bli billig, eller fortsatt være billig i Nord-Norge, har altså en overraskelse i vente. For dette er ikke en hobby. Det SKAL gjennomføres. Selv om det ikke virker, og selv om det raserer energiforsyningen og skader samfunnet.

Dette viser igjen hvor utrolig nyttig klimapolitikken er for vindbaronene og solkraftskurkene, som naturligvis skal løse floka og «redde» oss alle med vindkraft – bare de får endeløst av offentlige penger i «risikoavlastning» fra politikerne, og fri tilgang til naturområder de kan ødelegge med tungindustrien sin.

Ifølge disse klimapolitikerne, som altså drysser ut endeløst med skattemilliarder til private profitører for å oppnå sine selverklærte, politisk «klimamål», kan det aldri bli for mye vindkraft og for mange vindturbiner. Slik danner altså klimapolitikken en full sirkel av felles nytte og profitt, som jeg kaller «pengemølla».

Om det virker, hva det koster, og hva ringvirkningene blir når det viser seg å feile, det er det ingen media eller politikere som vil snakke høyt om. Fordi klima.

 

Kjøp «Klima Antiklimaks» her!

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.