Å rive ned plakater er i kjernen av ytringsfriheten til FORs motstandere

17. mai i fjor ble trikkepassasjerer i Oslo møtt av plakater for det nye partiet FOR, som var og er sterkt kritisk til krigen i Ukraina. Det ble for mye for en del, og de gikk fysisk løs på plakatene, samtidig som de filmet sitt eget hærverk og var stolte av det. Mediene var mest opptatt av å finne ut hvem som hadde betalt for kampanjen.

FOR anmeldte, men i august ble saken henlagt. FOR anket. 17. februar kom avslaget på anken.

Statsadvokater Øst sa at saken ikke ville bli etterforsket. De begrunnet avslaget:

«Ved vurderingen av statens ansvar for å sikre ytringsfriheten, må handlingene til meningsmotstanderne til partiet Fred og Rettferdighet (de mistenkte) veies opp mot partiets rett til på en organisert måte å ytre sine oppfatninger. (…) De mistenktes rett til å ta ned plakater med politiske holdninger, kan også sies å være i kjernen av deres ytringsfrihet. Veid opp mot partiets rett til å uforstyrret ytre sine politiske holdninger i det offentlige rom, er det dermed ikke åpenbart at etterforsking ville kunne gi bevismessig avklaring av det objektive og subjektive grunnlag for straffansvar. En finner på denne bakgrunn, under noe tvil, at henleggelsen bør opprettholdes», skriver politiet i sitt vedtak.

Å fjerne en plakat som er lovlig satt opp på offentlig kommunikasjon, er både et brudd på kontraktretten – i dette tilfelle mellom FOR og Oslo Sporveier – og partiets ytringsfrihet. Det er helt elementært. Likevel mener altså statsadvokatene at det er innenfor meningsmotstandernes rett å drive politisk hærverk og sier det er i «kjernen av deres ytringsfrihet».

Politisk vold er altså tillatt. Det er normaliseringen av hærverk som er urovekkende. Vi tror ikke statsadvokatene ville reagert tilsvarende hvis det var en støttekampanje for Ukraina det hadde gått ut over.

Vi har med andre ord fått en selektiv ytringsfrihet.

Det samme så vi i Trondheim lørdag, da det ble holdt en demonstrasjon til minne om den blodstenkte tyrannen Ali Khamenei. Documents journalist Bente Haarstad ble fysisk ført bort av vakter. To politikvinner som sto der, på kort avstand, løftet ikke en finger. Det gjorde heller ikke operasjonslederen. Han toet sine hender.

Har vi fått en selektiv ytringsfrihet? Slik ser det ut. Kjernen i ytringsfriheten er at man tåler ytringer man ikke liker.

Å tolerere meninger som er utbredt og deles av flertallet eller dem som har makt, har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Det er navnet på konsensus.

Når de institusjonene som skulle beskytte ytringsfriheten svikter, som politiet og statsadvokater, er det fare på ferde.

Advokat Jon Wessel-Aas er betenkt over utviklingen.

– Det ligger selvsagt i kjernen av deres ytringsfrihet å ta til motmæle mot FORs ytringer, men å gjøre det ved å rive ned FORs lovlige plakater fra kjøpt plass på T-banen, ligger neppe i samme kjerne, sier han.

Selv en tidligere politiadvokat, Kai Spurkeland, har forståelse for at vold kan være en del av ytringsfriheten. Spurkeland er nå direktør for Norges Institusjon for menneskerettigheter.

– Nedriving av plakater kan både være en ytring og en straffbar handling. Vernet om ytringsfriheten er slik at vi må tåle visse straffbare handlinger, sier han.

Den gangen demonstrantene sto mot staten, kunne en slik tankegang forsvares. Men nå står venstresiden og islamister på samme side som staten. Hvis disse skal få lov å bruke «visse straffbare handlinger», er ytringsfriheten i realiteten overgitt til gatejustis.

Slik det skjedde i Lyon, der Quentin Deranque (23) ble drept av militsen Unge garde, med forbindelser helt til toppen av partiet Insoumise.

Norske medier og politikere dekker over denne rettferdiggjøring av vold og sensur ved å kalle motstanderne for «ytre høyre». Antifa har hatt beskyttelse av establishment både i USA og Europa. Det er dét som gjør dem farlige.

Når de samtidig er i koalisjon med islamister, blir de en farlig blokk som minner om tretti-årene.

Det var Aftenposten som først hadde saken om henleggelsen av FORs anmeldelse.