Det er brudd på Grunnloven når politiet gjennomfører bekymringssamtaler med folk som har ytret seg lovlig, sier justiskomiteens leder Per-Willy Amundsen (FrP).

– Dette er forhåndssensur, og et direkte brudd på Grunnloven. At justisministeren ikke slår ned på dette, er oppsiktsvekkende. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble paff, sier Amundsen.

På bakgrunn av flere rapporter om at folk har blitt kontaktet av politiet etter å ha fremsatt lovlige ytringer, stilte Amundsen følgende spørsmål til justisminister Emilie Mehl (Sp):

«Ser statsråden noe problematisk ved politiets praksis om bekymringssamtaler på bakgrunn av lovlige ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten?»

Skuffet over svaret

Amundsen siterte fra Olav Østrems bok «Hatefulle ytringer – lov og rett i krenkelsens tid», hvor han har intervjuet Jim Kristiansen om hans praksis som lensmann i Salten i Nordland:

Lensmann Kristiansen har flere ganger vært med på å oppsøke folk etter at de har postet meldinger som er på kanten. En alvorlig prat etterfulgt av en oppfordring om å ta det med ro, er da resepten. Folk har nemlig ikke alltid tenkt gjennom det de skriver på sosiale medier, er Kristiansens erfaring.

Amundsen mener politiets praksis reiser flere prinsipielle spørsmål, men er skuffet over svaret fra ministeren.

Wessel-Aas advarer politiet mot «bekymrings­samtaler»: – Farlig utvikling

Mehl viser til at det er politiets oppgave «å forebygge kriminalitet og opprettholde offentlig orden».

Kommunikasjon og dialog med publikum er viktige verktøy for politiet og vesentlig i den forebyggende innsatsen. Å forebygge kriminalitet innebærer å være i forkant og arbeide for at en straffbar handling ikke blir begått.

«Ytringer i randsonen»

Politiet skal i utgangspunktet ikke «invitere til frivillig samtale» på grunnlag av lovlige ytringer, skriver justisministeren, og introduserer begrepet «randsone»:

Men vurderingen kan stille seg annerledes når det er snakk om visse ytringer i randsonen av straffebestemmelsen, eller hvor det er en utvikling i innholdet i de ytringene som er person fremsetter. Skillet mellom en lovlig og en straffbar ytring er for øvrig ikke alltid så lett å trekke, og beror blant annet på konteksten.

Per-Willy Amundsen er på ingen måte beroliget av justisministerens svar.

– Hun snakker om en «randsone» for ytringer, men det eksisterer ikke noen randsone: Enten er ytringene lovlige, eller så er de ulovlige. Politiet skal ikke innta formynderrollen, det er ikke politiets rolle i det hele tatt. Justisministeren fremstår utydelig i sin forståelse av ytringsfriheten.

– Dette er nok et eksempel på at ytringsfriheten er under press, at vi er i en glidende overgang. At politiet kontakter personer ut fra en antagelse om hva de kan komme til å si. Det er vanskelig å se at dette er noe annet enn forhåndssensur. Jeg er overrasket, dette er veldig spesielt, sier Per-Willy Amundsen.

Den tidligere justisministeren er også kritisk til politiets prioritering:

– Politiet legger stadig til side saker med kjent gjerningsmann, og begrunner det med at man ikke har nok ressurser. Samtidig priorteres altså innsatsen for å stoppe «hat» og «hatefulle ytringer», en innsats som går lenger enn hva straffeloven åpner for.

– Forhåndssensur kan ikke benyttes

Grunnlovens § 100 er tydelig på at det ikke skal være forhåndssensur, med et par konkrete unntak. I fjerde ledd heter det: «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.​ Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.»

Idéhistoriker Carl M. Frøland og jurist Thorkil H. Aschehoug påpekte i en kronikk i Dagbladet (også gjengitt av Document) at politiets innsats for å «forebygge straffbare ytringer» har pågått i flere år:

Ledelsen i Sør-Vest politidistrikt uttalte for eksempel i mai at et aktuelt «tiltak mot nettroll» er å «oppsøke personer som oppfører seg på kant med loven for en forebyggende samtale». Denne typen politipraksis har imidlertid pågått i en årrekke, i hvert fall siden 2016.

Politiets forebygging av straffbare ytringer er helt åpenbart i strid med grunnlovsforbudet mot forhåndskontroll – et forbud som altså ikke bare omfatter forhåndssensur, men også «andre forebyggende forholdsregler», skriver de to, og understreker at politiet ikke har anledning til å forebygge straffbare ytringer på samme måte som straffbare handlinger.

Nedkjølende effekt

Bekymringssamtalene er ikke harmløse, påpeker Frøland og Aschehoug:

Det er rimelig å anta at den politiet oppsøker for å ha framsatt en ytring, vil oppleve dette både ubehagelig og stigmatiserende. Slik oppsøkende politivirksomhet kan rett og slett oppleves skremmende. Denne praksisen har dermed en potensielt «nedkjølende effekt».

Politidirektør Bjørnland svarte 20. august at politiet skal «prioritere å starte etterforskning av potensielt straffbare ytringer som har funnet sted». Hun presiserte ikke hva en «potensielt» straffbar ytring er.

«Politiet skal ikke gripe inn overfor enkeltmennesker eller organisasjoner for å forebygge straffbare ytringer alene», skrev Bjørnland, noe Frøland og Aschehoug tolket som en innrømmelse av at politiets ytringsforebygging er i strid med Grunnloven. De mente politiets praksis mest av alt ligner en politistat (også på Document):

Ytringsforebyggende tiltak som tar sikte på å intimidere borgere, hører hjemme i en politistat – ikke i en liberal rettsstat. Grunnlovens forbud mot forhåndskontroll skal nettopp avverge en slik utvikling.

– Politisk instruks

Per-Willy Amundsen mistenker at politiets praksis har oppstått etter politisk instruks, og vil til bunns i saken.

– Jeg ser ikke bort fra at politiet har fått formelle henvendelser fra politisk ledelse. Saken må uansett løftes inn i Stortinget. Vi må finne ut hva som har skjedd, om det ligger politiske føringer bak.

 

 

Kjøp Kents bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.