I det siste har «netthets» vært utpekt som et betydelig samfunnsproblem. I forbindelse med både Sør-Vest politidistrikts «Operasjon nettroll», med sikte på å beskytte politikere fram mot stortingsvalget, og Oslo-politiets håndtering av negative ytringer om MDG-politiker Lan Marie Berg har politiet uttalt at de skal forebygge straffbare ytringer.

Det er nødvendig å se nærmere på denne praksisen i et juridisk perspektiv.

Politidirektør Benedicte Bjørnland uttaler i strategidokumentet for 2021–2025 («I forkant av kriminaliteten»): «Forebygging sparer samfunnet for økonomiske og menneskelige kostnader. (…) Forebygging er derfor politiets hovedstrategi og skal ligge til grunn for all oppgaveløsning.» Slik kriminalitetsforebygging har i lengre tid også omfattet det politiet ser som straffbare ytringer, primært trusler og såkalt hatefulle ytringer, altså ytringer som strider mot henholdsvis straffeloven §§ 263 og 185.

Politiets forebygging på ytringsfeltet har i stor grad hatt form av «forebyggende samtaler». Personer som har framsatt ytringer som politiet har vurdert som straffbare (eller kanskje bare på kanten av straffeloven), er blitt oppringt eller fått hjemmebesøk av ordensmakten. Mediene har jevnlig rapportert om slike saker.

Ledelsen i Sør-Vest politidistrikt uttalte for eksempel i mai at et aktuelt «tiltak mot nettroll» er å «oppsøke personer som oppfører seg på kant med loven for en forebyggende samtale». Denne typen politipraksis har imidlertid pågått i en årrekke, i hvert fall siden 2016.

Ytringsfriheten i Norge nyter et sterkt konstitusjonelt vern. Grunnloven § 100 fjerde ledd er her særlig relevant: «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.» Grunnloven tillater altså ingen forhåndskontroll av ytringer (med de to unntakene paragrafen nevner). Men er det ikke nettopp forhåndskontroll politiet utøver gjennom sin ytringsforebygging?

Vi vil si det enda sterkere: Politiets forebygging av straffbare ytringer er helt åpenbart i strid med grunnlovsforbudet mot forhåndskontroll – et forbud som altså ikke bare omfatter forhåndssensur, men også «andre forebyggende forholdsregler».

Politiet har ikke anledning til å forebygge straffbare ytringer på samme måte som straffbare handlinger. Dette grunnleggende poenget understrekes i det interne politinotatet «Forebyggende tiltak mot netthets. En vurdering av de rettslige rammene», skrevet av politiinspektør og dr.juris. Kai Spurkland.

Spurkland fastslår her at «politiet skal som hovedregel ikke gjennomføre forebyggende samtaler med enkeltpersoner med mindre personer på eget initiativ tar kontakt med politiet», samt at «politiet skal ikke oppsøke personer hjemme for å gjennomføre forebyggende samtaler, med mindre det er nødvendig for å avverge andre lovbrudd enn straffbare ytringer» (Spurklands kursiveringer).

Politiinspektørens vurdering underbygger dermed vårt syn, nemlig at slik forebygging er i strid med Grunnloven. Vi kan ikke se at det foreligger noen tidligere rettslig vurdering av denne forebyggingspraksisen fra politiets side før Spurklands ferske notat. Det har heller ikke eksistert noen nasjonale retningslinjer for hvordan politiet skal bedrive slik forebygging. Forebyggende tiltak regnes tradisjonelt som «mykere» enn straffeforfølgende tiltak.

Men forebyggende samtaler på ytringsfeltet, slik de er beskrevet i media, er langt fra harmløse. Det er rimelig å anta at den politiet oppsøker for å ha framsatt en ytring, vil oppleve dette både ubehagelig og stigmatiserende. Slik oppsøkende politivirksomhet kan rett og slett oppleves skremmende. Denne praksisen har dermed en potensielt «nedkjølende effekt».

Den som oppsøkes, kan i etterkant lett komme til å utøve selvsensur og trekke seg tilbake fra offentligheten. Den som gjennom media får vite om slike forebyggende samtaler, kan også reagere med å ty til selvsensur. Politiets praksis truer slik den offentlige meningsutveksling. Det faktum at politiet i mange år har arbeidet for å forebygge straffbare ytringer, reiser en rekke viktige spørsmål.

Hvordan kunne politiet påbegynne, og deretter i en årrekke fortsette, en slik praksis uten først å ha foretatt en rettslig vurdering opp mot Grunnloven § 100? Hvor mange er gjennom åra blitt utsatt for slik grunnlovsstridig forebyggingsvirksomhet? Og pågår denne politipraksisen fortsatt? Vi oppfordrer politidirektør Benedicte Bjørnland til å besvare våre spørsmål.

Denne teksten ble først publisert i Dagbladet, og er gjengitt her med skribentenes velvillige godkjennelse.

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.