Politiet skal ligge unna lovlige ytringer. Man kan ikke ha bekymringssamtaler med folk som har ytret seg lovlig, for å «forebygge» at de ytrer seg ulovlig i fremtiden, sier advokat og ytringsfrihetsekspert Jon Wessel-Aas til Document.

– Politiet må reagere når ytringer er straffbare. At man kontrollerer folk, gjennomfører bekymringssamtaler, til tross for at de ikke har uttrykt seg ulovlig, er farlig på ytringsfrihetens område, understreker Wessel-Aas.

Flere har fortalt om at de har blitt kontaktet av politiet etter å ha fremsatt lovlige ytringer, og blitt bedt om å stille til «bekymringssamtale» med politiet. I forrige uke stilte justiskomiteens leder Per-Willy Amundsen (FrP) et spørsmål til justisminister Emilie Mehl (Sp):

«Ser statsråden noe problematisk ved politiets praksis om bekymringssamtaler på bakgrunn av lovlige ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten?»

Politiet griper inn mot lovlige ytringer: – Bryter Grunnloven

I sitt svar viste Mehl til at det er politiets oppgave «å forebygge kriminalitet og opprettholde offentlig orden».

«Randsonen»

Politiet skal i utgangspunktet ikke «invitere til frivillig samtale» på grunnlag av lovlige ytringer, mente justisministeren, og lanserte uttrykket «ytringer i randsonen»:

Men vurderingen kan stille seg annerledes når det er snakk om visse ytringer i randsonen av straffebestemmelsen, eller hvor det er en utvikling i innholdet i de ytringene som en person fremsetter. Skillet mellom en lovlig og en straffbar ytring er for øvrig ikke alltid så lett å trekke, og beror blant annet på konteksten.

«Randsone» er et farlig begrep å bruke i denne sammenhengen, sier Wessel-Aas.

– Det er et dårlig begrep, uansett hva hun selv legger i det, fordi politiet fort kan tolke det som at det er greit å ta kontakt med folk som har ytret seg lovlig, for å forebygge at de ytrer seg ulovlig senere. Slik må det absolutt ikke utvikle seg. Politiet skal gjøre jobben sin, de skal med hjelp av politijurister vurdere om ytringer er straffbare, og er de ikke dét, skal de ikke foreta seg noe.

– Lov- og ordensmakten må forholde seg til om ytringer er straffbare eller ikke. Er ytringen lovlig, da skal ikke politiet ta initiativ til bekymringssamtaler, da skal de ligge unna, fastslår Wessel-Aas.

At politiet tar kontakt med noen som ikke har ytret seg ulovlig, minner om forhåndskontroll av ytringer, og det bør ikke politiet drive med, sier ytringsfrihetseksperten.

I kronikken Ord bør møtes med ord påpeker Wessel-Aas, jurist Anine Kierulf, advokat Vidar Strømme og generalsekretær i Norsk Redaktørforening Arne Jensen at det er «åpenbare prinsipielle utfordringer ved å overlate ansvaret for offentlighetsrøktingen vår til politiet».

Når en politiadvokat sier til Dagbladet at folk kan «bli kontaktet i forebyggende øyemed selv om ytringene deres ikke er å regne som straffbare», og at «Det er aktuelt å ta kontakt med personer som beveger seg på grensen, og som vi frykter at kan komme til å tråkke over i det straffbare», så er det grunn til å passe på.

Lovlige ytringer er det faktisk politiets jobb å beskytte, skriver de fire.

Et politi som opplyser om rettslige ytringsgrenser, ivaretar sitt forebyggende oppdrag på en god måte. Men politi som «forebygger» mulige straffbare ytringer, kan fort komme i konflikt med sensurforbudet i Grunnlovens § 100.

I strid med Grunnloven

At politiet gjennomfører bekymringssamtaler med folk som har ytret seg lovlig, for å «forebygge» at de skal komme til å ytre seg ulovlig i fremtiden, er i strid med Grunnlovens forbud mot forhåndssensur, påpeker Jon Wessel-Aas.

Han tar forbehold om at politiet har anledning til å forebygge at folk slutter seg til terrororganisasjoner eller andre kriminelle grupperinger. Om det i slike sammenhenger inngår ytringer som indikerer at dette foregår, vil ikke Grunnloven være til hinder for bekymringssamtaler, sier han.

Men dreier det seg kun om lovlige ytringer, er ikke forebygging i form av bekymringssamtaler et aktuelt middel, understreker Wessel-Aas.

– Dreier det seg kun om lovlige ytringer, og ikke noe annet, da skal ikke politiet blande seg inn i det hele tatt. Lov- og ordensmakten må forholde seg til om ytringen er straffbar eller ikke. Er ytringen lovlig, da skal ikke politiet ta initiativ til bekymringssamtaler, da skal man ligge unna.

– Det skal ikke opprettes et område utenfor det som er straffbart, hvor det er mulig for politiet å gripe inn mot lovlige ytringer, poengterer Wessel-Aas.

– Politiet har de siste årene ikke vært helt glassklare på grensene for deres anledning til å gripe inn «forebyggende» mot ytringer?

– Ja, det har sviktet litt, for eksempel da Politidirektoratet sendte ut en instruks om at politiet skulle gripe inn for å forhindre brenning av Koranen. Det ble dobbelt feil; å brenne Koranen, Bibelen eller andre bøker, er ikke ulovlig, og å hindre det er uansett grunnlovsstridig forhåndssensur, sier Jon Wessel-Aas.

Kjøp Kents bok her!