Befolkningene i hele Vesten ønsker mindre innvandring. Likevel konkluderer de aller fleste akademiske studier med at innvandring har nøytrale eller positive effekter på velferd og sosial samhørighet. Hvordan kan dette ha seg?

Forskerne forklarer avviket med sin overlegne kunnskap.

Vanlige mennesker har en annen forklaring: Forskerne er ideologisk farget og finner det de ønsker å finne.

Som Niels Jespersen en gang skrev: Man får større innsikt om innvandringen ved å snakke med et tilfeldig menneske ved den lokale pølsekiosken enn med en forsker.

Dette er nå dokumentert. En ny studie av den tyske forskeren Laurenz Guenther gir befolkningen rett i sin skepsis til forskningen på innvandring.

Guenther skal vi forresten holde øye med. Han er en ung og modig mann som tidligere har dokumentert et enormt gap mellom eliten og befolkningen. Gjennomsnittsvelgeren ønsker en strengere innvandringspolitikk enn gjennomsnittspolitikeren. Selv innvandrere og høyt utdannede ønsker mindre innvandring enn politikerne. Ja, gjennomsnittsvelgeren er mer konservativ enn konservative politikere.

Men nå til Guenthers siste artikkel, som behandler en rekke store studier.

Samme data, motsatte konklusjoner

I 2022 gjennomførte et team av forskere et bemerkelsesverdig eksperiment. De rekrutterte 158 forskere fordelt på 71 team til å teste den samme hypotesen: «Økt innvandring reduserer offentlig støtte til velferdspolitikk.» Alle teamene fikk nøyaktig de samme dataene – undersøkelsesdata fra 31 land kombinert med innvandringsstatistikk fra Verdensbanken, FN og OECD.

Før analysen skulle forskerne imidlertid svare på ett spørsmål: Mener du personlig at innvandringslovene i ditt land bør lempes på eller strammes inn?

Resultatet var slående. 72 prosent av forskerne mente at det burde lempes på lovene. 17 prosent var nøytrale. Mindre enn 8 prosent ønsket innstramninger.

Illustrasjon fra Guenthers artikkel.

Ikke en eneste forsker valgte den mest restriktive holdningen, det vil si den holdningen som ofte er blant de mest populære i befolkningene. Med andre ord lignet forskernes holdninger på politikernes: Begge grupper er langt mer positive til innvandring enn velgerne.

Da forskerne deretter analyserte de identiske dataene, var det store forskjeller i tolkningene. 28,5 prosent fant støtte til hypotesen om at innvandring undergraver støtten til velferdsordninger. 60,7 prosent konkluderte med det motsatte.

Ideologi forklarer resultater

I en oppfølgingsstudie fra 2024 undersøkte George Borjas og Nathan Breznau om forskernes personlige holdninger kunne forklare deres motstridende funn. Konklusjonen var nedslående for forskningens troverdighet.

Forskere som er positive til innvandring, fant naturligvis positive effekter: Innvandring styrker støtten til velferdsordninger. Ideologien forklarer resultatene, noe som også gjaldt den motsatte gruppen – dvs. forskere som er kritiske til innvandring.

Men forskere som er positive til innvandring, er i stort flertall på dette feltet. Resultatet er en litteratur dominert av ideologisk motiverte «forskere» som torturerer dataene til de bekjenner seg til det ønskede budskapet.

Valg av spørsmål er også ideologisk

Problemet stopper ikke med valg av analyse. Hvilke forskningsspørsmål som stilles, avslører også skjevheter.

For eksempel finnes det omfattende forskning på befolkningens «fordommer» om innvandring. Forskere spør folk om bestemte statistikker og sammenligner dem med de faktiske tallene. Men hvilke statistikker velges? Vanligvis dem som gjelder at innvandrere klarer seg bedre enn forventet.

Dette var nylig tilfelle i den danske debatten, hvor blant andre Lars Løkke henviste til ny forskning som viser at danskene tror at utlendinger er mer kriminelle enn de faktisk er.

Andre statistikker forteller naturligvis en annen historie, nemlig om at utlendinger er langt mer kriminelle enn innbyggerne tror. Denne statistikken – som sannsynligvis bekymrer befolkningen mest – er nesten aldri gjenstand for forskning på «skjevheter». Hvorfor ikke?

Tilsvarende fokuserer forskningen primært på immigranters ve og vel fremfor vertsbefolkningenes velbefinnende.

Asylsystemet evalueres ut fra hvor godt det tjener asylsøkerne – ikke om det er i vertsbefolkningens interesse. At systemet tiltrekker seg uproduktive individer fordi det gir sosiale ytelser uten å kreve kvalifikasjoner, drøftes sjelden i forskningen.

Danske paralleller

Selv om vi mangler danske studier som direkte samsvarer med Laurenz Guenthers studier av forskeres politiske holdninger, er det grunn til å anta at tilsvarende mønstre gjør seg gjeldende i Danmark.

I 2020 dokumenterte van de Werfhorst en venstreorientert skjevhet i europeisk akademia generelt som var særlig uttalt i holdningene til innvandring. Danske samfunnsvitenskapelige miljøer rekrutterer fra samme utdannings- og kulturbakgrunn som gir venstreorientert skjevhet i andre vestlige land.

Bare se på hva det blir forsket mye på: diskriminering på arbeidsmarkedet, fordommer blant etniske dansker, de positive effektene av mangfold, barrierer mot integrering.

Og hva forskes det mindre på? Langsiktige økonomiske kostnader for ulike innvandrergrupper, kulturelle verdikløfter, sosiale kostnader ved parallellsamfunn, etniske danskers opplevelse av å bli en minoritet i sine egne nærområder.

Når man diskuterer kriminalitet blant innvandrere, er fokuset nesten alltid på sosioøkonomiske forklaringer, som utvilsomt er delvis valide. Men kulturelle faktorer? Nei, dét er jo fryktelig konservativt og høyreorientert.

Konklusjonen er nesten alltid: «Vi skal investere mer i forebygging.» Sjelden: «Kanskje vi bør være mer selektive med hvem vi slipper inn.»

Og hvem argumenterer for fordelene ved remigrasjon?

En selvdestruktiv dynamikk

Konsekvensene er alvorlige, ifølge Guenther.

Fruktene av denne dypt upålitelige, skjeve forskningen blir plukket opp av ideologisk beslektede journalister (DR og store aviser har dokumentert en overvekt av venstreorienterte) som rammer inn budskapet enda mer mot venstre. Politikere bruker deretter disse fremstillingene til å rettferdiggjøre en upopulær politikk – som å la utvisningsdømte gå fritt omkring i samfunnet.

Befolkningen reagerer rasjonelt: De blir skeptiske til vitenskapen. Høyrepartiene fyller representasjonsgapet som er oppstått. Og når de vinner makten, kutter de universitetsfinansieringen, særlig til humaniora og samfunnsvitenskap.

Disse kuttene er populære blant personer som, ofte med god grunn, har lært å mistro forskningen.

Løsningen? Ideologisk diversitet i forskningen. Vitenskapelig stringens krever reell intellektuell uenighet.

Så lenge over 70 prosent av innvandringsforskerne ønsker å lempe på lovene, vil forskningen forbli propaganda som befolkningen gjør klokt i å avvise.