Historien om Mohamed Ibrahim Ramadan Hussein (52) sier noe om Egypt og menneskets overlevelsesinstinkt og kjærlighet til familien, men den sier noe enda mer om dagens Sverige, og det er en virkelighet som også har kommet til Norge og Danmark.

Det begynner med at Mohamed Ibrahim Ramadan Hussein kommer til Sverige i januar i år. Hjemme i det sørlige Egypt sitter en familie på ni barn. Befolkningskontroll er et fremmedord i Egypt, og derfor dobles befolkningen slik at den har gått fra 60 til 120 millioner på noen få tiår. Etter et eksperiment med islamistisk styre sitter nå de militære med makten, og de liberale i Vesten har sluttet å snakke om demokrati.

Befolkningsoverskuddet i sør har fått store konsekvenser for Europa, hvor fertiliteten er lav. I Norge 1,4 barn per kvinne. Det er langt under reproduksjonsnivå. I årets trontale ble det snakket om behov for arbeidskraft. Det samme sies i alle vesteuropeiske land: Vi mangler arbeidskraft. De legger opp til fortsatt import.

Men alle vet at mange av innvandrerne ikke vil arbeide så lenge de kan leve godt på offentlige ytelser.

Politikerne gjør ikke noe forsøk hverken på å skjære ned på ytelsene eller –  gud forby! – sende dem hjem igjen.

Dansk Folkeparti har nettopp lagt frem en plan for hjemsendelse, men danske medier er raske med å intervjue «eksperter» som sier det bryter med internasjonale forpliktelser og dansk lov.

Selv kriminelle kan ikke utvises og skaper en økende følelse av klaustrofobi i Europa.

I stedet satser myndighetene på overvåking, kontroll, sanksjoner og sensur.

Ved å innføre 15-årsgrense på sosiale medier i en slik situasjon, risikerer man at ungdommen blir politisk bevisst på en måte myndighetene nettopp ønsket å forhindre. Det viser at de lever i sin egen verden.

Det samme gjelder innvandrerkriminaliteten. Den rammer i liten grad eliten og innvandrere, som er dem som begår kriminaliten. Mangel på reaksjon polariserer en befolkning som allerede er segregert ut fra økonomi og etnisitet.

Varsellampene har lyst lenge i Vest-Europa.

EU ønsker ikke gjøre noe med forholdene i den islamske verden. Det liberale Europa snakker klima, ikke befolkningskontroll. Dermed har de garantert en vedvarende strøm til kontinentet som vil føre til Europas sammenbrudd.

Romerrikets fall i reprise

EU er på samme spor som Romerriket. Imperiet hadde fått innbyggerne i de erobrede landene til å flokke til Romerriket for å nyte godt av dets muligheter. Noen ble romerske borgere, og dermed var de beskyttet av romersk lov og rett.

I år 212 ga keiser Caracalla romersk borgerskap til alle innbyggere i riket, herunder familiemedlemmer. Samtidig ble mynten utvannet og fremmede opptatt i hæren. Romerrikets undergang var bare et spørsmål om tid.

Samme tendens ser vi i Europa, hvor politikerne og institusjonene fortsatt er giret mot at «dette skal gå bra», bare gi det litt mer tid.

Befolkningen ser noe annet. Noen beveger seg mot utgangen og flykter, men de færreste har den muligheten.

Derfor er den eksploderende kriminaliteten så alvorlig. Den viser hvilke krefter som gjærer i samfunnet og hvor liten makt myndighetene har. Man har sluppet løs krefter som ødelegger sivilsamfunnet.

Støre, Kristersson og Frederiksen aner uråd. Men de klarer ikke skifte spor.

Stadig flere av deres velgere oppdager at dette toget er på vei mot undergangen. De kommer ikke til å sitte stille.

Politikerne og deres medier stempler dem som ytre høyre, men det stempelet har for lengst mistet sin kraft.

Nå er det mediene og politikerne som maler seg selv ned med brunstemplingen.

Begeistringen for Mamdani i New York er ikke tegn på liv, det er tegn på undergang. Den liberale eliten er desperat og klynger seg til ethvert håp. Den er  villig til å inngå en pakt med Djevelen for å overleve. Å overgi seg til kommunisme og islamisme er en djevelpakt.

Tilfellet Mohamed

Det er her historien om Mohamed Ibrahim Ramadan Hussein er så illustrerende.

Mohamed ville livnære sin familie og fikk tilfeldig arbeid. Han sov der han fikk plass. På et industriområde i Uppsala fikk han mat på et enkelt spisested. Slik lever et menneske på bunnen av samfunnet som vil klare seg selv. Men det er en utsatt tilværelse.

Den 13. mai satt han på spisestedet og snakket med eierens kone. Det sies at det befinner seg et menneske utenfor vinduene. Mohamad tilbyr seg å gå ut for å sjekke hvem det er. Idet han åpner døren, skytes han rett ned.

Det var ikke Mohamed som var målet. Han befant seg bare på feil sted til feil tid. Ryktet går blant ungdommene om at 15-åringen som skjøt, hadde fått vage instruksjoner. Han skjøt feil person.

Nå har Uppsala tingrett dømt den 15 år gamle gutten til sikret ungdomsomsorg for drapet på Mohamed. Han er også dømt for flere andre alvorlige forbrytelser. I samme sak er en 17-åring dømt for medvirkning til drapet og for å ha involvert en mindreårig i kriminell virksomhet. Også 17-åringen er dømt til ungdomsomsorg.

Den 15 år gamle skytteren har innrømmet at det var han som skjøt Mohamed, etter at han i en kryptert chat har avyalt å utføre leiemordet mot betaling.

«Under hovedforhandlingen sa gutten at han ønsket å trekke seg fra oppdraget, men følte seg tvunget til å gjennomføre det på grunn av trusler fra oppdragsgiveren. Tingretten har konkludert med at dette ikke var en nødssituasjon som ville frita ham for straff», sa dommer Karin Lambertz i en uttalelse.

15-åringen kom til Sverige som 3-åring. Aktor ville likevel at han skulle utvises, selv om hans tilknytning til hjemlandet er svak.

Hadde han vært voksen, ville han fått livstidsstraff det er dommeren klar på. Men:

«Han har svært sterke bånd til Sverige og svært svake bånd til hjemlandet sitt. Til tross for at han nå er dømt for en svært alvorlig forbrytelse, bør han derfor ikke utvises», sier Karin Lambertz.

Et liberalt samfunn som er blind for summen av hendelser og kun fokuserer på individuelle rettigheter, vil forgå. Det er nok å se på den eksplosive veksten av unge leiemordere.

For noen tiår siden skrev mediene om pistoleiros i Colombia som drepte for kartellene for noen tusenlapper. Det var den gang en uvirkelig verden.

Nå er denne verdenen oppstått i Sverige, med spredning til Norge og Danmark.

Det er riktig å kalle det «oppstått», ikke importert, for det er det liberale samfunns muligheter og svakheter som gir vekst til denne destruktiviteten:

Barn som er dysfunksjonelle fra barnehage- og skolealder. Som faller utenfor og velger et macholiv som kriminelle. De har ingen plass i et feminisert samfunn. Men som løpegutter for kriminelle som sitter i Irak, Bosnia, Kosovo eller Libanon, går de inn i en verdensomspennende kriminalitet.

Menneskerettighetene beskytter både dem og deres familier.

Det er som kreft. Tegnene har vært synlige lenge, men feminine poltikere nekter å se hva de står overfor.

Turbokreft

De sitter på oppsigelse. Noen må fortelle dem det.

De ni barna fikk ingen erstatning. Advokat Alex Bloch sier han vil anke dommen for at de skal få erstatning.

Det som er sendt til familien hans i Egypt, er hans blodflekkete klær, et pass, en mobiltelefon og en pakke sigaretter.

Slik ender «folkhemmet», det nordiske sosialdemokratiet.

Tilfellet Mohamed er en gravskrift over en elite som på et tidspunkt valgte sin egen overlevelse fremfor folkets og samfunnets.

Det er et svik av episke dimensjoner. Helt på linje med Romerriket, og like dramatisk.

Det endte med at borgerne ble dratt ut i gatene og slått i hjel.

Det er dit vi er på vei.

Her NTBs lakoniske rapport om Mohameds endelikt:

15 år gammel gutt dømt for drap i Sverige

.