NRK-profil Noman Mubashir delte et bilde av Freias ramadan-sjokolade og skrev at «muslimer også er et lite stykke Norge». Vi laget en video der vi sa oss uenige. Responsen var enorm. De aller fleste var enige med oss.

Og da startet det egentlige problemet. I hvert fall ifølge norske medier.

Flere mediehus tok kontakt. Ikke for å diskutere saken, men for å stille meg til ansvar for at jeg hadde ytret meg. Spørsmålene var påfallende like: Hvorfor lagde du videoen? Hva tenker du om reaksjonene? Og mest bemerkelsesverdig: Hvilket ansvar har du for andres reaksjoner?

La meg ta det siste spørsmålet først, for dét avslører hele problemet.

Hvis en journalist er ansvarlig for hva leserne skriver i kommentarfeltene, er offentlig debatt umulig. Da er Mubashir like ansvarlig for meldingene jeg har mottatt fra hans meningsfeller. Men det holder jeg ham selvsagt ikke ansvarlig for. Det faller ham ikke inn å tenke den tanken i andre retninger heller.

Slagordet som ble omdefinert

Freias slagord «et lite stykke Norge» ble lansert i 1978. Norge hadde på det tidspunktet 1006 registrerte muslimer. Slagordet spilte på norsk kultur, norske tradisjoner og en merkevare tett knyttet til norsk identitet. Freia er for øvrig ikke lenger norsk. Selskapet eies av det amerikanske konsernet Mondelez International, som også eier Cadbury. Kampanjen med 26 ulike «delebudskap» er hentet direkte fra den britiske Cadbury-kampanjen «Made to Share». Det er altså et internasjonalt konsern som bruker en norsk merkevare til å omdefinere hva «et lite stykke Norge» betyr.

Når ramadan plutselig presenteres som en del av dette, er det naturlig å reagere. Ikke fordi man hater muslimer. Men fordi symboler betyr noe.

Responsen vi fikk, viser at svært mange nordmenn er frustrerte over det samme mønsteret: Bønnerom på arbeidsplasser. NRK som bruker sendetid på ramadan og eid midt i den kristne fastetiden. IKEA med ramadan-kolleksjon. Og nå Freia. Hver for seg er dette småting. Til sammen tegner det et bilde som folk kjenner igjen.

Medienes merkelige premiss

Det interessante er ikke at det kommer reaksjoner begge veier, men hvordan mediene tolker dem.

Når Mubashir fremmer et identitetspolitisk budskap om at islam hører naturlig hjemme i Norges mest ikoniske sjokolademerke, omtales det som inkludering. Når noen sier seg uenig, kalles det «splid» og «polarisering».

Tenk over dét et øyeblikk. Uenighet med en NRK-profil er ikke et avvik fra demokratiet. Det er slik demokratiet er ment å fungere. Men begrepene som brukes, avslører hvem mediene mener har rett til å ytre seg uten å bli stilt til ansvar – og hvem som ikke har det.

«Splid» og «polarisering» brukes nesten utelukkende i én retning: Når noen utfordrer det som i økende grad fremstilles som moralsk konsensus. Fremmer du islam i det offentlige rom, er det mangfold. Sier du deg uenig, er det splid.

Den egentlige debatten

Mubashir sier han har fått hatmeldinger. Dét er beklagelig. Men det fritar ham ikke fra kritikk. Og det gir ham ikke rett til å omdefinere enhver uenighet til hat.

Denne saken handler ikke om sjokolade. Den handler om hvem som får definere hva Norge er. Om norske symboler, norsk identitet og norsk kultur gradvis skal tilpasses, uten at noen har bedt om det, og uten at det er lov til å stille spørsmål ved det.

Responsen vi har fått, viser én ting med all tydelighet: Folk flest ønsker at Norge skal være Norge. Og stadig flere tør å si det høyt.

Det er ikke splid. Det er demokrati.