Å spå fremtidens vær har antagelig vært en levevei for sjamaner, prester, orakler og kloke koner i ti tusen år. Og siden mennesket er prisgitt naturens luner, har det vært mye makt, penger og prestisje i å kunne «lese tegnene», og ikke minst instruere hvordan værgudene kan blidgjøres for å sikre avlinger og fremtiden: Ofre en geit, kast en jomfru i vulkanen, gull i innsjøen, eller betal oraklet rikelig, så blir blir gudene glade, og dommedag og katastrofe kan unngås. Heldigvis satte opplysnings­tiden og meteorologer en stopp for tullet, men bare midlertidig.

Dessverre har fortidens uviten­skapelige dommedags­varsler vært tilbake en stund: I en reportasje fra CBS News i 1982 forteller nyhets­ankere med dystre ansikter at Florida vil ligge under vann ved begynnelsen av 1990-tallet, for det sier fremtids­forskningen. Og det var bare tøv. Som alle vet, er folk i Florida fortsatt tørre på beina – og i viten­skapen trumfer observasjon alltid modeller og beregninger.

«Oh my God, we all gonna die!!!»

Det kvasi­viten­skapelige dommedags­sludderet om issmelting og påfølgende havstigning ble imidlertid formidlet ukritisk i mainstream-media. Det skapte en urban myte som f.eks. avstedkom film­kalkunen «Waterworld» fra 1995, og heller ikke den har tålt tidens tann. De siste 50 årene med klima­forskning fremstår faktisk med langt dårligere treff­prosent enn pilkast.

Årsaken er at moderne «klima­vitenskap» er ensidig negativ: Klima­endringer har ALDRI positive sider. Ingen. Null. Nada. Noe sted, noen gang. Alt annet enn dønn stabilt klima fra 1990-nivå vil skape død og katastrofe. Problemet er at virkelig­heten fungerer ikke på denne ensidige måten. Verden er ikke sort/hvitt. Det er barnslig.

Denne endeløse rekken av ensidig og feilslått alarmisme er nettopp årsaken til at den steroide­voksende klima­industrien ALDRI anerkjenner sine 50 år med grove tabber og feil. Klima­vitenskapen har ingen fortid, og de ser aldri på egne feil. Hver dag er alltid første dag for klima­forskernes krystall­kule. Ikke tenk på tidligere spådommer. Fra nå av har vi rett. Det sier viten­skapen. Denne adferden har ingenting med vitenskap å gjøre.

Alltid katastrofale jærtegn, men ofringer kan redde oss

Ingen værprofet eller noe klarsynt orakel de siste 10.000 årene har spådd godt vær og stabilt klima. Da ville man jo blitt arbeidsløs. Det var imidlertid en tid da klima­forskning var seriøs vitenskap. På 1970-tallet ble det forsket på global nedkjøling og en mulig istid som truet – noe som er en helt reell trussel etter 12.000 år med varme­periode.

Ingenting kan utløse forsknings­midler som en truende katastrofe og ropet om at «vi trenger å vite mer». Men ingen ansvarlig klima­forsker på 1970-tallet påsto at man visste noe sikkert, for det er ingenting som heter fremtids­empiri i viten­skapen. Og langt mindre var det noen som påsto at vi kunne gjøre med problemet og styre klimaet til vår fordel.

Hvis en professor på 1970-tallet hadde hevdet at mennesket både kan se fremtiden og styre planetens klima gjennom «klima­tiltak», ville han blitt latterlig­gjort og utstøtt. For femti år siden kunne akademikere ustraffet blande science fiction og vitenskap. Datidens klima­forskere var som meteorologer: De advarte, så man kunne forberede seg best mulig på uværet som kunne komme. Men istiden kom aldri.

Klimaforskningen ble et politisk monster

Alt endret seg på 1980-tallet, da klima­forskerne så at det ikke ble noen istid likevel. Det ble varmere, og da var det bare én ting å gjøre for å holde seg sysselsatt: varsle om global oppvarming, for igjen: Ingenting utløser forsknings­midler mer effektivt enn en truende katastrofe. Men noe hadde endret seg: Politikere hadde for alvor begynt å bruke klima­forskning og miljø som karrierevei, for de så potensialet for å styre publikum.

Politikken begynte å premiere «forskere» med resultater som viste at naturens evige klima­endringer hadde opphørt, og at klima­utviklingen utelukkende skyldes menneskets syndefulle bruk av fossil energi. Den truende katastrofen var utelukkende vår feil, og nettopp dette poenget innebar også at klima­vitenskapen vendte tilbake til fortidens sjamanisme:

Samtlige mainstream-medier fulgte opp alarmismen, for ingenting selger mer aviser enn en overhengende katastrofe.

Det politiske monsteret skapte et økonomisk monster

Siden vitenskapen nå faktisk kunne spå fremtiden med sikkerhet, og den kommende katastrofen var vår feil, innebar det logisk sett at vi også kunne gjøre noe med det. Her kunne vi endelig ta kontroll over vår egen skjebne. Politikere gjorde seg selv til miljø-folke­helter som kunne redde verden, bare vi ofret billige fossile energikilder og begynte å bygge Påskeøya-store vind­mølle­monumenter. Da ville gudenes vrede mildnes og gi oss bedre vær i fremtiden.

Og akkurat som i oldtiden ble det plutselig masse penger å høste, for noen må jo bygge monumentene som skal redde oss fra klima-ragnarok. Politikere kan riktignok ikke bygge noe som helst annet enn egne karrierer og panikk i befolkningen, men de kan gi bort offentlige penger til kompiser i aksje­selskap som skal bygge vindmøller, solpaneler og gud vet hva – gjerne i bytte for litt «kickback». Og her er vi nå:

Makt, penger og prestisje rår

Vitenskapen og akademia er korrumpert og langt på vei ødelagt av offentlig bestillings­forskning. Energi­tilgangen i Europa er under­minert av energi­løsninger som bare virker i reklame og festtaler. Og klima­forskere fortsetter å pumpe ut ensidige dommedags­spådommer basert på uviten­skapelig «fremtids­empiri», mens politikere vedtar stadig nye virkelighets­fjerne klimamål. Det til tross for at de forrige klima­målene aldri blir nådd – fordi de aldri har vært oppnåelige. «Grønt skifte» er nemlig teknologisk og økonomisk umulig.

Men i klima­forskning og klima­politikk finnes det ingen fakta, virkelighet eller fortid. Dette er jakten på den hellige gralen i moderne form. Feilslåtte spådommer og tiltak fra i forrige uke eksisterer ikke – og du finner en full og oppdatert oversikt her på ecxtinctionclock.org. Men ikke bry deg om femti år med negative resultater for klima­industrien.

La heller andre styre deg med panikk, for saue­flokker tenker ikke. Sauer gjør det gjeteren vil at de skal gjøre.

Kjøp Kents bok her!