Kraftverket Nore I ved Rødberg i Buskerud er heleid av Statkraft. Foto: Lise Åserud / NTB.

Problemene som Statkraft har forsøkt å kamuflere i flere år, slår nå ut i full blomst: Den nye vaktbikkja Birgitte Ringstad Vartdal overtok som konsernsjef i mars 2024 etter 14 år med den klimahysteriske Christian Rynning-Tønnesen. Gjennom flere år med økende problemer rives plasteret av for alvor: Selskapet presenterer nå et gigantunderskudd, og det varsles bemanningskutt på 500 stillinger. Det er nok bare begynnelsen.

Tallene fra Statkraft er dyster lesning: Resultatet før skatt ble minus 5,1 milliarder kroner i 2. kvartal av 2025, en nedgang fra pluss 1,07 milliarder på samme tid i fjor. Etter skatt er underskuddet på hele 6,5 milliarder kroner. Driftsresultatet før av- og nedskrivninger endte i 2. kvartal på 4,5 milliarder kroner, som er en nedgang fra 6,5 milliarder på samme tid i fjor.

I børsmeldingen, som naturligvis holdes i en tidsriktig optimistisk tone, forsøker ledelsen å forklare det enorme underskuddet med nedskrivninger, lave kraftpriser, forventninger om lave kraftpriser i fremtiden, et negativt bidrag fra tradingvirksomheten, og svakere sikringsposisjoner – altså taktiske og utenforliggende årsaker.

Hvis vi ser bak denne kamuflasjen, tegner det seg imidlertid et helt annet bilde: et systemisk, internt strategisk vanstyre fra forrige konsernsjef, som var 100 % dedikert til å gjøre Statkraft til et politisk instrument for klimahysteriet som hersker i politiske kretser. Det er ingen god måte å drive business på, og sammenblandingen av privat profittbegjær og offentlige penger, er som å dyrke frem korrupsjon.

Vi har fulgt Statkraft kritisk i årevis

Document er eneste riksavis som har fulgt Statkraft kritisk i flere år, først og fremst fordi klimapolitikken, det grønne skiftet og overgangen til fornybart ikke gir noen som helst økonomisk mening. Dette representerer i praksis en overgang vekk fra kapitalisme og over til grønn planøkonomi – hvor politikere tilsidesetter markedskreftene og bestemmer hva som skal produseres, hvordan det skal produseres, og betaler subsidier for å oppfylle de politiske ønskene.

Det finnes ingen empiriske tall eller prøveforsøk som dokumenterer hva den påståtte «energiomstillingen» vil koste, hvordan den skal gi overskudd eller om den overhodet har tekniske og fysiske forutsetninger for å fungere. Likevel omtales denne «omstillingen» som en selvfølgelighet i alle offentlige papirer, og det gjør også Statkraft:

– I over hundre år har vi levert ren og pålitelig energi. I dag viderefører vi dette oppdraget – som et konkurransedyktig og integrert fornybarselskap i front av energiomstillingen.

Det finnes ingen «energiomstilling». Det er selvbedrag. Dermed er det lett å gå løs på konsernsjef Birgitte Ringstad Vartdal og holde henne ansvarlig for gigantunderskuddet på en drøy mong, til tross for at strømprisene er tidoblet (noe som sier det meste om de underliggende problemene). Da retter man baker for smed. Sannheten er at hun har overtatt et selskap som har vært totalt dedikert til grønn gambling fra 2010 til 2024 – fordi klima.

Statkraft offer for klimaboblen

I denne perioden gjennomgikk Statkraft en historisk kostnadsvekst som så fantastisk ut på papiret: Mellom 2018 og 2024 økte antall ansatte fra 3200 til 6800, noe som dro lønnskostnadene opp fra 3,6 til 9,5 milliarder kroner. Det var bare ett digert problem som lurte i skyggene. Inntektene fra Rynning-Tønnesens utallige grønne satsinger gjenspeilte på ingen måte veksten. Tvert om – og det er denne drittpakken Ringstad Vartdal nå står til knes i. Hun vasser også i et minefelt av aktivisme, grønn fanatisme og politisk press, i tillegg til de økonomiske problemene.

Derfor kan ikke dagens konsernsjef bare avlyse og rømme fra hele den grønne galskapen, slik mange andre bedriftsledere gjør i EU: Statkraft er dypt infiltrert i forpliktelser og langsiktige kontrakter. Staben er i stor grad ansatt på klimapremisser, og hele selskapets markedsstrategi er fortsatt avhengig av at «grønt skifte» er en selvfølgelighet og at det blir «den nye oljen» – noe korka politikere har lovet ved å hevde at «vi skal leve av å redde klimaet» – slik Støre sa til Dagens Næringsliv i 2019.

For å gjennomføre dette hellige miljøoppdraget, har altså norske partier, rikspolitikere, storting og regjering innledet historiens største bobleøkonomi, hvor staten selv bestiller og betaler rene aksjeryttere for å opprette svindelselskaper som skal skape «klimatiltak». Og siden finansieringskilden for denne boblen ikke er private penger (som det til slutt går tomt for), men offentlige penger (som det aldri går tomt for), så kan boble i teorien leve i all evighet. Det skjer ikke i praksis, for nå ser man sprekker i denne boblen også.

Realitetsorientering i styrerom over hele EU

Politikere kan når som helst løpe fra både politikk, tiltak, egne løfter, resultater og økonomisk ansvar, men det kan ikke en konsernsjef som sitter på nåde overfor aksjeeierne – og derfor kollapser nå klimatiltak i stadig raskere tempo over hele verden. (Dette er altså den 29. artikkelen jeg skriver om fenomenet.)

I Statkrafts tilfelle er aksjonærene staten selv, paradoksalt nok. Dette gjør nok ikke jobben til Ringstad Vartdal enklere: Hun har aksjonærer som forlanger overskudd, samtidig som aksjonærene forlanger energiomstilling, klimasatsing og et gyllent «grønt skifte». Oh dear … what a mess. Derfor sier Statkraft fortsatt på sine nettsider:

– Energiomstillingen fortsetter, men utviklingen går tregere enn ventet. Markedsforholdene har endret seg. Vi bidrar til det grønne skiftet ved å utvikle, drifte og eie fornybar energi, styrke energisikkerheten og legge til rette for velfungerende kraftmarkeder.

Det konsernsjefer ikke kan gjøre, er å oppheve virkeligheten og økonomisk tyngdekraft: Det finnes ingen «energiomstilling». Det er et politisk fantasifoster, og nettopp derfor har «markedsforholdene endret seg». Og det grønne skiftet kan heller ikke bidra til energisikkerhet – det ødelegger energisikkerheten og velfungerende kraftmarkeder. Tallene er empiriske, og observasjon trumfer enhver modell, plan eller ønskedrøm.

Det grønne sluket er nådeløst: Det tapper næringslivet over hele EU for kapital, overskudd, handlingsrom og forutsigelighet, og selvbedrag holder ikke lenger som økonomisk styringsmodell. Derfor varsler nå Statkraft en forsiktig nedbemanning på 500 ansatte. De klarer ikke lenger opprettholde den grønne fasaden.

Det finnes ingen økonomisk bærekraft i det Rynning-Tønnesen holdt på med i 14 år. Det var bobleøkonomi, overmot og skjødesløs dumskap, og nå kommer rekylen. Derfor bør nok Statkraft-ansatte og alle andre som lever av klimahysteriet bestille terapitime og sovemedisin fremover.

Ingen stillinger er trygge. Sorry.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!