Som alle andre store samfunnsaktører i norsk næringsliv, ble også Statkraft grepet av klimahysteriet og «grønt skifte», og kastet seg over oppgaven for å redde politikernes klimamål – i bytte for subsidier fra de samme politikerne. Etter å ha svidd av 600 millioner kroner, har Statkraft nå bestemt seg for å droppe sin internasjonale, grønne hydrogensatsing. Ingen nye prosjekter vil bli iverksatt, og av 13 hydrogenprosjekter i seks forskjellige land vil Statkraft videreføre bare de to–tre som får «betydelig statsstøtte».

Dette kommer for så vidt ikke som noen overraskelse, for det er en ny sheriff i Statkraft City: I mars 2024 overtok Birgitte Ringstad Vartdal som konsernsjef etter Christian Rynning-Tønnesen, som ønsket å gå av etter 14 år i stillingen, etter utrolige mengder PK-tullprat, samt en historisk kostnadsvekst. Mellom 2018 og 2024 økte antall ansatte i Statkraft fra 3200 til 6800. Det dro lønnskostnadene opp fra 3,6 til 9,5 milliarder kroner – uten at inntektene fra grønne satsinger gjenspeilte veksten.

Hva var troen på hydrogen basert på? 

Ting tyder altså på at det har vært en oppvask på styrerommet, for etter bare to måneder i jobben satte Ringstad Vartdal bremsene på og signaliserte mer styring etter realiteter, kostnader og lønnsomhet. Ut av det blå halverte hun Statkrafts grønne ambisjoner: Målet for bygging av fornybart ble satt ned fra fire til to gigawatt, og havvind-målene ble senket fra ti til seks gigawatt. Kuttet i grønt hydrogen nå i 2025 er altså bare en videreføring av denne realitetsorienteringen. Til Dagens Næringsliv sier Ringstad Vartdal:

– Vi mener at hydrogen er nødvendig og en del av den grønne miksen. Men usikkerheten i markedet for hydrogen har økt, og vi ser ikke lønnsomhet uten betydelig statsstøtte.

Her ligger det en verkebyll av et spørsmål under overflaten, men DN-journalisten stiller det ikke. For hvilke tall og data fikk Statkraft til å tro at «grønt hydrogen» skulle bli lønnsomt i utgangspunktet? Var det noengang noen sikkerhet i dette fantasi-markedet? Og hvilke fakta og erfaringer tyder på at «grønt hydrogen» vil bli en viktig del av energi-fremtiden, foruten at saueflokken av grønne politikere ønsker det, har vedtatt det og betaler gode skattepenger for å virkeliggjøre det? The answer, my friend, is blowing in the wind.

Enorme kostnader gir null grønt stål fra Mo i Rana

Sikkert er det at av alle industrigasser er hydrogen allerede blant de dyreste valgene, med en pris som gjerne varierer mellom en til tre dollar pr. kubikkmeter, som er i prisområdet til acetylen. Hydrogen er gjerne dyrere enn edelgassen argon, men prisen for grønt hydrogen er i en helt annen sfære: Der ligger prisen typisk mellom 10 og 25 dollar per kubikkmeter (!) eller mer.

Dette er altså før vi regner med kostnadene for å transportere og lagre denne farlige, korrosive og eksplosive gassen, som krever et voldsomt sikkerhetregime av NASA-kvalitet som ingen vil snakke om. Hydrogensamfunnet til Erna-Støre og EU-imperiet deres blir derfor aldri virkelighet – slik jeg påpekte allerede i 2019. 

Ett av Statkrafts mest profilerte hydrogenprosjekter var nøkkelen som skulle gi energi til «grønt stål» hos armerings-kjempen Celsa Steel i Mo i Rana. Også dette ble solgt inn som et «grønt industrieventyr», samtidig med at regjeringen Solberg la frem sin Hydrogenstrategi for Norge i 2020, i troen på at vi er på vei mot et «lavutslippssamfunn» – uten å ha lært det minste av forrige hydrogenfadese fra 2003. Troen på hydrogen i EU er frakoblet alt av realfag.

Fortsatt full fart for «fornybart»

Statkraft har på ingen måtte sluttet med grønnvaskingen eller subsidiejakten, og fortsetter å satse på energi fra vann, vind og sol – selv om de to siste er tungindustri som er så langt unna «fornybart» som man kan komme. Lite tyder også på at det vil bli enklere, billigere og mer folkelig akseptert i tiden fremover.

Statkraft vil også foreløpig videreføre hydrogenprosjektene i Storbritannia og Tyskland, fordi subsidiene fortsatt holder korthuset oppe til man har kommet så langt at man kan søke etter private investorer. Statkraft vil imidlertid kvitte seg med både biodrivstoffselskapet Silva Green og ladeselskapet Mer, uten at noen investorer har tatt agnet – så lykke til med dét.

Så lenge EU-kommisjonen nekter å ta virkeligheten inn over seg, og bare skjerper klimakravene etter hvert som ingenting fungerer, vil subsidiene vedvare. Og så lenge det er klimasubsidier å hente, vil det være profitører å finne til klimaboblen imploderer.