Statsminister Jonas Gahr Støre under den inter­nasjonale festivalen for flytende havvind Floating Wind Days i Haugesund den 24. mai 2023. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Av og til må man gni seg i øynene når man ser hva andre media får seg til å publisere av reklame for vindkraft­industrien, på fullt alvor. Sist ute er Karl Biehl i E24, som publiserte artikkelen «Analyse: Havvind­satsing vil gi billigere strøm» den 25. mars. Når man leser den, går man automatisk opp i headingen for å se om artikkelen er merket «annonse», for den er jo åpenbart det. Men neida, den er godkjent av redaktøren uten fnugg av innsigelser, skepsis, journalistisk integritet eller uavhengighet. Og den er kraftig villedende.

Saken gjelder havvind­parken Sørlige Nordsjø II, som skal bygges 14 mil ute i Nordsjøen og fundamenteres på 60 meters dyp, og skal levere syv tera­wattimer (TWh) strøm i året ifølge reklamen. Ventyr vant som kjent auksjonen for å bygge ut 1,4 gigawatt(GW) havvind­kapasitet med laveste bud på 115 øre per kilowattime (kWh). Det innebærer at hvis strømprisen blir lavere, så får selskapet kompensasjon fra staten opp til 115 øre, samtidig som den er lovet 26 milliarder i støtte for byggingen.

Med bakgrunn i dette har «eksperter» kikket på tallene i form av kaffegrut i en kopp, og denne høyst viten­skapelige analysen viser at Sørlige Nordsjø II vil senke strøm­prisen betydelig – hvis man innfører nok falske forut­setninger, fantasi­tall og Mikke Mus-matte i ligningen. Men det er jo det «ekspertene» fikk betalt for. E24 ser ingen problemer med å formidle fasiten: Gjennom­snitts­prisen i kraft­området NO2 kan falle med opptil 10 øre/kWh, og kan falle til null i timesvis – hvis man ser bort fra avgifter, nettleie og påslag – og det kan man ikke. Det må betales uansett.

Profitørene lager sine egne forsknings­rapporter

Det er administrerende direktør og kraft­analytiker i Volt Power Analytics, Katinka Bogaard, som står for tallene. Til E24 sier hun at den ferske analysen har blitt utviklet gjennom å simulere kraft­markedet frem til 2050 to ganger. Én gang uten kraft fra Sørlige Nordsjø II, og én gang med de ekstra 1,4 GW som skal tilføres markedet rundt 2030 – hvis havvind­parken noensinne står ferdig? Vi får se.

Problemet med analysen er den samme som da overføring­skablene skulle øke prisene med «bare 3 øre»: Det er bare en lek med tall i utvalg. Det virker ikke som det finnes noen annen substans i denne forskningen enn at man har funnet svaret som passer best først, og så fylt inn tallene som får det til å se riktig ut. Så la meg kontre med ekte tall og se hva svaret blir da.

Det er dessverre vanskelig å finne ærlige, dokumenter­bare tall, data, produksjons­tall, beregninger rundt vindkraft, siden vind­kraft­industrien «eier» både politikere, redaksjoner og offentlig ordskifte, og økonomien er marinert i støtte­ordninger og særordninger. Én ting er sikkert: Alle tall som danner grunnlaget for norsk vind­kraft­politikk, er levert av vind­kraft­selgerne selv. Urovekkende nok, men dette ser ikke ut til å plage andre redaksjoner enn vår.

Tenk på et tall

Så hva koster egentlig vindkraft og strømmen derfra? Det er kort og godt umulig å beregne, siden alle tall ligger under et teppe av tall­triksing, pulverisering, subsidiering, korrupsjon og PR fra en bransje som er helt avhengig av at de virkelige kostnadene aldri blir kjent. Da vil nemlig salget av vindmøller bråstoppe, og det er dårlig business.

Som tommel­finger­regel koster selve vind­turbinene rundt en million dollar pr. megawatt effekt, og det stiger raskt fra lavpunktet i 2019. En åtte MW turbin koster altså rundt 85 millioer kroner. I tillegg kommer fundamentering og montering, som varierer kraftig etter hvor du skal bygge vindmølla, og hvor stor den er.

NVE har publisert egne tall for investerings­kostnader for vindkraft, og ifølge disse koster landbasert vindkraft i Norge ca. 9–11 millioner kr/MW, mens havvind koster 29–50 millioner kr/MW, avhengig av om det er bunnfaste eller flytende installasjoner. Det koster altså minst dobbelt så mye å bygge ut bunnfast havvind som landvind, og kanskje over fire ganger mer å bygge ut flytende havvind. Det er en tankevekker i seg selv, siden landvind sliter med å gå med overskudd, selv med en strømpris på to kroner kilowatten.

Kostnads­beregningene sier imidlertid ingenting om drifts­kostnader, vedlike­hold eller rivings­kostnader, og tallene fra NVE avslører ingenting om levetid. Kort fortalt har store møller langt kortere livstid enn små møller, og møller på havet lever kortere enn de på land. Det finnes ingen offisielle tall som påpeker at samtlige vindparker som bygges, må rives etter kanskje 20 år, og alt må bygges på nytt – i all evighet. Denne kostnads­bomben blir aktivt oversett av politikerne, fordi den vil ødelegge troen på et «grønt skifte» og gjøre grønne politikere til klovner.

Kostbare erfaringer med havvind

European Offshore Wind Deployment Centre utenfor Skottland består av 11 stk. Vestas V164 8,5 MW turbiner på 32 meters dyp tre kilometer fra land, og herlig­heten kostet rundt 4 milliarder kroner (£335 mill.) å ingangsette i 2018. Det tilsvarer altså hele 363,6 millioner kroner per turbin. Trekker vi fra 9 millioner for hver mølle, kostet altså bygging og fundamentering hele 354 millioner pr. mølle. Saltvann, kulde, vind, bølger og util­gjenge­lig­het gjør vedlike­holdet dyrt og vanskelig, og med tanke på at hvert mølleblad kan koste tre til fem millioner kroner, skjønner man at det baller på seg

Verdens første flytende havvindpark, Hywind Scotland, har fem 6 MW Siemens direkte­drevne turbiner på Hywind flytende fundament, med en total kapasitet på 30 MW. Den kostet 3,5 milliarder kroner å bygge (£264 mill.) som tilsvarer 700 millioner pr. mølle, men mer skremmende: Etter bare fem års drift må alle møllene taues til Norge for «omfattende vedlikehold».

Det lover ikke godt for neste prestisje­prosjekt, Hywind Tampen, 140 km utenfor vestlands­kysten. Her skal elleve vindkraft­turbiner på totalt 88 MW effekt forsyne platt­formene på Gullfaks-feltet og Snorre-feltet med vindkraft. Prosjektet skulle koste 5,5 milliarder da det ble godkjent i 2020, men den endelige prislappen ble 8 milliarder kroner, hvorav Enova subsidierte byggingen med 2,3 milliarder av dine skattepenger – for «noen må gå i forkant», ifølge Støre. Det tilsvarer 727,3 millioner kroner pr. mølle.

Alt dette sier ingenting om hva drifts­kostnad­ene vil bli eller hva strømmen vil koste per kilowattime. Korrekte tall er det nemlig umulig å finne, antagelig fordi de ville underminere og ødelegge hele satsingen. Det skal ikke vind­kraft­selgerne ha noe av, for deres beste lobbyist, Jonas Gahr Støre, skal åpne en gullgruve for dem.

Støres gigantomani i Nordsjøen

Regjeringen har vedtatt at Norge skal nær doble sin kraft­produksjon, og valget har falt på havvind, fordi vind­kraft­selgerne antagelig har betalt politikerne for denne tjenesten gjennom hemmelige samtaler. Det finnes ikke så mange andre logiske forklaringer, foruten at de som styrer Norge, er komplette, naive idioter.

Dette vedtaket innebærer utbygging av hele 30 GW havvind, og «havvind­eventyret», som starter med Sørlige Nordsjø II, skal produsere 1,4 GW av disse 30 GW. Vindparken skal bygges på hele 60 meters dyp, noe ingen har gjort før. Det gjør det nær umulig å beregne hva kostnadene vil bli, og derfor fryktet regjeringen at ingen ville legge inn anbud. 25 milliarder statlige subsidie­kroner ble satt av for å lokke budgiverne til å redde prestisjen til Støre.

Belgisk-ishe Ventyr vant altså auksjonen. Hvis vi tar utgangspunkt i den gjeldende «standarden» på 8,5 MW-møller, så betyr det at Sørlige Nordsjø II vil bestå av 164 vindturbiner som må bygges på 60 meters dyp. Støres baby er anslått å koste opptil 80 milliarder kroner, og det betyr at Ventyr har maks 487,8 millioner kroner å bruke på hver mølle.

Prisen for selve turbinen vil være rundt 9 millioner kroner med dagens kurs, og da står det igjen 478,8 millioner kroner til fundamentbygging, frakt, montering og ferdig­stilling. Det rimer med tall fra annen havvind, men det sier altså ingenting om tilkoblings­kostnadene 14 mil ute på havet, eller drifts­kostnadene som skal dekkes av strømprisen.

Tall som ingen tør tenke på, og kraftmangel fra et mareritt

Hvis vi tar utgangspunkt i tallene over, vil havvind­satsingen til Støre på 30 GW (som altså skal nær doble den norske strøm­produksjon­en) innebære bygging av hele 3530 vind­turbiner på havet. Med dagens tall vil dette koste 1.721.934.000.000,- kroner. Det er 1721 milliarder, eller 1,72 billioner kroner. Eller røffly ti prosent av oljefondet. For denne summen kunne Norge bygget over 400 store gass­kraft­verk og minst 40 store kjerne­kraftverk.

Hvis subsidiegraden skal være den samme som for Sørlige Nordsjø II, må norske skatte­betalere ut med 140,2 millioner kroner pr. mølle, eller totalt 495 milliarder kroner i subsidier. Da kommer tilkobling, vedlikehold og høye strømpriser i tillegg. Og dét er ikke det verste: Målet med galskapen er å tillate at det norske strøm­forbruk­et dobler seg. Og hvis dét skjer, må Norge også bygge en helt ny backup-strøm­forsyning for alle de dagene det ikke blåser akkurat passe.

Hva den «backup-en› skal bestå av, har hverken regjeringen eller media brukt en hjerne­celle på. Ei heller hva det vil koste, men to ting er sikkert: Hvis den ikke bygges, vil havvind­satsingen skape en kraft­mangel på vindfrie dager som man ellers bare ser i u-land. Og hvis den bygges, kan den forsyne samfunnet med strøm døgnet rundt, og da er havvind­byggingen bortkastet og meningsløs. Satsingen på havvind følger ingen logikk, matematikk eller økonomiske lover, derfor er mistanken om korrupsjon så sterk.

Det koster å vedlike­holde industri­maskiner som står ubeskyttet

Hvis man tar utgangs­punkt i kjente tall for mindre vind­turbiner på land, koster ved­like­hold rundt $42.000–48.000 per år, eller rundt en halv million kroner per turbin. Prisen er antagelig langt høyere for større vind­turbiner, men disse tallene er godt beskyttet. La oss være snille og runde det av til én million, mens vindmøller på havet koster det dobbelte av dette pga. util­gjenge­lig­het og behovet for spesial­utstyr.

Med dette tallet innebærer det at vedlike­holdet for de 164 møllene i Sørlige Nordsjø vil koste 328 millioner kroner årlig. Mindre i begynnelsen, og mye mer etter hvert som årene går. Det høres lite ut med tanke på maskinparken som må til, men ok: Når hele «havvind­eventyret» til Støre står ferdig, vil vedlike­holdet for herlig­heten med 3530 vindmøller koste minst 7 milliarder kroner årlig.

Sterkt sprikende tall

Disse tallene må gjerne sammenlignes med NVEs egne tall. De visualiserer utvalgte kostnads­data og gir brukeren mulighet til å sammen­likne energi­kostnad­ene forbundet med ulike teknologier. Kostnadene for kraft­produksjon­en er fremstilt i form av energi­kostnad over levetiden, kalt LCOE, eller levelized cost of energy. I hvilken grad man kan sette lit til disse tallene, er noe usikkert, ettersom NVE har vært en pådriver for kraft­kuppet i Norge, og som man ser: NVEs tall fastholder at kostnadene for landbasert vindkraft er omtrent de samme som kostnadene for vannkraft, slik vind­kraft­selgerne insisterer på.

Denne skrønen er er selve grunnlaget for innføringen av vindkraft i vann­kraft­landet vårt, og kan åpenbart ikke være riktig: Vann­kraft­verk er 800 ganger mer effektive enn vind­kraft­verk, og trenger knapt vedlikehold. Levetiden på et vann­kraft­verk er også nær uendelig, mens en vindpark må rives og nybygges etter maksimum 20 år. For den flytende havvind­parken Hywind Scotland tok det bare fem år.

Disse levetids­kostnadene er aldri med i noe privat eller offentlig regnskap. Det er som om kostnads­bomben ikke eksisterer, men erfaringene er klare og ubestridelige: Å ha sårbare industri­maskiner stående ute i friluft på de mest værutsatte områdene, er åpenbart ingen god oppskrift for business. Det er heller ikke den økonomiske modellen bak «det grønne skiftet».

Vindkraft er en garanti for konkurs for både eierne og samfunnet

Samfunnet trenger stabil energi­forsyning døgnet rundt, drevet av etter­spørsel. Kraft­systemet vårt er basert på at forbrukerne suger kraft ut av kraft­stasjonene, det er ikke kraft­stasjonene som kverner ut strøm etter evne. Vind- og solkraft kan ikke gjøre dette. De bare leverer strøm, uansett om noen trenger den eller ikke – og dét skaper en uunngåelig konkurs for vind­kraft­verk med dagens markeds­baserte styring:

Når det ikke blåser, leverer møllene null strøm, og inntektene blir også null. Når det blåser for mye, leverer møllene null strøm, og inntektene blir null. Når det blåser akkurat passe, leverer møllene for mye strøm, prisene faller til null, og inntektene blir null. Det samme prinsippet gjelder for solkraft.

I tillegg er ikke vindturbiner og solpaneler «fornybart». Dette er ekstremt kostbare og ressurs­krevende tung­industri­produkter som i tillegg har foruroligende liten gjen­vinnings­grad. For å skape maksimal profitt, trenger også maskinelle produksjons­midler å produsere så nær opp til 100 prosent som mulig – slik ekte kraftverk gjør. Vind og sol skaper et salgbart produkt rundt 30 prosent av tiden.

Alle med erfaring fra industrien skjønner at dette tallet gjør lønnsomhet umulig – med mindre prisen på produktet er ekstremt høy. Derfor fastholder jeg det jeg alltid har sagt: Tar man vekk all kamuflasjen, må den sanne strømprisen for vindkraft være 3 kr/kWt for landvind, 6 kr/kWt for havvind og 9 kr/kWt for flytende havvind for at denne svindel­industrien skal ha noen mulighet til å gå med overskudd.

De tallene vil få samfunnet til å bryte sammen, og viser at kraft­eksperiment­et som politikerne har satt i gang, er super­risikabelt. Men dagens politikere trenger ikke kunne matte eller økonomi. De er visjonære med «hårete mål», og klarer ikke begrense seg eller motstå sammen­blanding med private kapital­krefter som gjør alt for å holde klima-boble­økonomien i gang en stund til.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!