Postmodernisme versus gudstro og ånd

I dette innlegget skal vi se på noen utvalgte momenter fra Aksel Tveråmos artikkel «Modernitetens psykologi og postmoderniteten (del 2)» (min drøftelse av del 1 av hans artikkel finnes her). Hans artikler kan være et godt utgangspunkt for det jeg håper kan bli en fruktbar samtale. Tveråmo berører et problemkompleks som angår oss alle, av den enkle grunn at det påvirker samfunnsutviklingen.

Nedenfor finnes en drøftelse av noen sitater fra del 2 av hans artikkel.

Relativismens konsekvenser

Tveråmo skriver (lenke i original):

«Gen Y og -Z har gjennomlevd store samfunnsendringer med teknologi og internett integrert i dagliglivet. Den globale samfunnsstyringen under Covid-perioden oppsummerer mange trender som disse generasjonene har vokst inn i, og som de ikke vet hvordan de kan stille spørsmål ved. Dette gjelder f.eks. at vestlige postmoderne demokratier styrte folket med frykt og passivisering framfor selvstendig tenkning og argumentasjon. Statsstøttede medier var talerør for politikerne og ikke for folket, slik at samfunnsdebatten ble stoppet. Disse mediene aksepterte propaganda-oppdraget å styre et narrativ tilpasset interessene til global industri og nasjonale politikere som ønsket global karriere.»

Ja, når postmoderne relativisme aksepteres, og man oppgir tanken om at objektive sannheter eksisterer (og man derfor ikke lenger tenker at vi ved hjelp av vitenskapelig metode gradvis kan tilnærme oss disse sannhetene; se min drøftelse her; eller i forenklet versjon her), da er det mye som rakner.

I stedet for åpen og ærlig debatt der de beste argumentene vinner, får vi en situasjon der de som har mest makt kan bestemme hva som skal være den oppleste og vedtatte «sannhet», akkurat slik Tveråmo påpeker. Det er vanskelig å se for seg hvordan frie og demokratiske samfunn kan være bærekraftige i det lange løp når den offentlige diskurs forgiftes på denne måten.

Litt senere skriver Tveråmo:

«Dagens vestlige postmoderne kultur har fokusert på individets selvrealisering og konflikter mellom identitetsgrupper. Endeproduktet av dette er fiendebilder, tap av mening og sosial isolasjon. Volden begynner der språket stopper. På samfunnsnivå kan dette bety sosialt forfall og kollaps av samfunnsinstitusjoner.»

Jeg tror dessverre dette er en svært treffende beskrivelse av den katastrofale utviklingen som de siste tiårene har gjort seg gjeldende i de fleste vestlige land, og som foreløpig ikke ser ut til å la seg stoppe, i hvert fall ikke i Vest-Europa.

Postmodernismen (og mer generelt såkalt «kritisk teori») er samfunnsnedbrytende, fordi den av ideologiske årsaker foretrekker bortforklaringer og ønsketenkning fremfor harde fakta. Resultatet er, som Tveråmo påpeker, at samfunnet forvitrer og synker ned i vold, forfall og kollaps av samfunnsinstitusjoner.

Om enn på andre områder enn i det postmoderne Vesten, var også Sovjetunionen i sin tid et løgnregime, hvilket var en hovedårsak til at dette politiske misfosteret ikke var levedyktig. En viktig opposisjonell i sovjettiden var Aleksandr Solzhenitsyn (1918 – 2008), som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1970. Hans oppskrift på motstand mot det dødsdømte regimet var kort og godt følgende: «Det enkle steget for et modig individ er å ikke ta del i løgnen.»

Dette er også kallet til alle mennesker av god vilje, både troende og ikke-troende (slik jeg forstår at Tveråmo oppfordrer til), som ser at Europa er på vei til å bli den nye «Sovjetunionen»; vi må ta et oppgjør med dagens løgnregime, og nekte å drikke den ideologiske giften vi blir servert.

Om betydningen av religiøs tro

Tveråmo skriver: «Denne [filosofiske] kunnskapen kan hjelpe oss til å tenke og snakke sammen på en strukturert måte, så vi kan forebygge og unngå en samfunnsutvikling mot et totalitært samfunn.»

Ja, den filosofiske kunnskapen Tveråmo har fremhevet, kan være til god hjelp for mange. Han presiserer litt senere at «Min grunnholdning er i utgangspunktet ikke-religiøs, dvs. jeg er ikke ateist, men agnostiker, en kultur-kristen i tradisjonen etter psykologen Jordan Peterson.»

Dette gir etter min vurdering et godt grunnlag for dialog, og vi som er troende bør vokte oss vel for å se ned på dem som av ulike grunner finner det vanskelig å tro, eller – som f.eks. Peterson – kjemper med trosspørsmålene.

Helt spesielt vil jeg advare mine kristne brødre og søstre mot å tenke at «intellektuell forsantholden» av Kirkens dogmer er en forutsetning for å kunne få del i Guds nåde, se ikke minst Jakob 4:5-10, Romerne 8:14, Johannes 5:29, Lukas 18:9-14, Mika 6:8, Salme 1:1, Salme 33:18-19, Salme 84:6, Salme 145:8-9, Jeremia 29:13 og Jesaja 26:3. Se også Den Katolske Kirkes katekisme, avsnitt 839 – 848. Lesere som abonnerer på avisen Dagen kan finne mine innlegg fra 2024 om tematikken her, her og her (ikke-abonnenter kan ta kontakt med meg direkte for å få disse innleggene tilsendt – jeg har en offentlig profil på Facebook, så det er lett å finne meg).

Det er imidlertid en sak som bør bekymre oss alle når det gjelder ateisme og agnostisisme, og det er at en betydelig andel av dem som mangler gudstro (men altså ikke alle) så å si mister fotfestet, og slutter å innrette seg på en måte som er såkalt evolusjonært adaptiv (les: fornuftig og bærekraftig).

Når livet ikke har noen mening ut over hva vi fyller det med her og nå, og når man ikke ofrer en tanke på hva som venter oss etter døden, ser det for meg ut til at man må være mer enn gjennomsnittlig ressurssterk for å gjøre prioriteringer i livet som bidrar til å gjøre samfunnet bærekraftig.

Ikke bare det, men en betydelig andel av dem som er ateister eller agnostikere, blir et lett bytte for postmoderne ønsketenkning og politiske utopier. Som G.K. Chesterton (1874 – 1936) spissformulerte det:

«When men choose not to believe in God, they do not thereafter believe in nothing, they then become capable of believing in anything.» (Når mennesker velger å ikke tro på Gud, tror de ikke deretter på ingenting – de blir da i stand til å tro på hva som helst.)

Tveråmo skriver også:

«Mitt teoretiske bidrag til en samfunnsdebatt om vår tids problemer, vil komme som en avgrensning til religiøs tankegang som bygger på tro. Forfatteren Olavus Norvegicus argumenterer for at religion i form av kristendommen er vesentlig for å unngå et totalitært samfunn. Forfatteren Kjell Skartveit argumenterer for at kristendommen er en forutsetning for demokratiet. Forfatteren Ole Jørgen Anfindsen mener også at religion er nødvendig for å skape stabile og gode samfunn, og at kristendom og islam har fellestrekk man kan bygge på.»

Ja, jeg er i det store og hele enig med Olavus Norvegicus og Kjell Skartveit når det gjelder gudstroens betydning for samfunnsutviklingen. Mens jeg for omtrent 20 – 30 år siden befant meg i en dyp og smertefull troskrise, og i noen år rundt årtusenskiftet regnet meg som agnostiker, kom jeg etter mange års kamp med problemstillingene til den konklusjon at jeg er «uhelbredelig religiøs» (min holdning til islam omtales i hovedavsnittet nedenfor).

Og etter hvert har jeg blitt overbevist om at Norge og Vesten neppe kan reddes om vi ikke som et minimum får en eller annen form for åndelig vekkelse, der vi (med utgangspunkt i ulike metafysiske ståsteder) som et minimum kan samles om Platons klassiske triade: Det Sanne, Det Gode og Det Skjønne; verdier og kvaliteter som ifølge teistisk filosofi har Gud som sin ultimate kilde.

En del sentrale problemstillinger knyttet til religion og samfunn er drøftet i min bok Selvmordsparadigmet (side 233 – 245). Boken kan ikke lenger skaffes i bokhandlene, og er formodentlig blitt makulert av mang en nidkjær bibliotekar, men jeg har noen få eksemplarer igjen som kan kjøpes direkte fra meg.

La meg i denne sammenheng anbefale Ole Petter Erlandsens bok «Anno 1024», der han på en grundig måte dokumenterer hvilken enorm, positiv betydning kristendommen har hatt for utviklingen av det norske samfunnet de siste tusen år. Og bøkene til Skartveit og Norvegicus (jeg har dessverre bare lest noen av dem) kan bestilles fra Document Forlag.

Godt utgangspunkt for dialog

Tveråmo skriver: «Jeg anser at jeg lever innenfor et skaperverk, ser livet som en gave, og vil verne om retten til liv. […] Der Norvegicus, Skartveit og Anfindsen er opptatt av tro, ånd og det transcendente, så forholder jeg meg til viten, sjel og det immanente. Jeg utelukker ikke at ånd eksisterer, og forstår jo at jeg ut ifra menneskets avgrensede sansesystem og begrensede rasjonalitet, ikke kan gripe det som er utenfor min evne til å registrere og prosessere.»

En grei avklaring.

Tveråmo skriver også:

«Jeg holder det for sannsynlig at det finnes ånd som påvirker menneskets bevissthet. La oss ta et eksempel fra musikk, en menneskelig oppfinnelse som ikke finnes i dyreriket, og en vesentlig del i mange menneskers bevissthet. Musikk er på sitt beste når den treffer sjelen direkte uten fornuftens filter. Det blir ikke musikk som beveger dine følelser uten at den er skapt og formidlet med følelser. Folkemusikk kommer fra en muntlig overført tradisjon av tekster og melodier som folk kjenner seg igjen i, og som gjør at man føler seg i samme situasjon og ønsker å støtte hverandre. Dette er etter mitt syn et uttrykk for at ånd eksisterer i menneskelivet. Uten ånd, ingen musikk.»

Vi lever i et univers som har helt fantastiske egenskaper, med naturlover og grunnstoffer som gjør at stjerner og planeter stadig dannes, der informasjonsbærende og replikerende molekyler finnes (RNA og DNA), og der til og med intelligent liv er mulig. Dette er et stort tema i seg selv, men her og nå nøyer jeg meg med å bemerke at det vi står overfor er alt annet enn trivielt. Ja, at det i det hele tatt eksisterer noe som helst, er av mange ansett som filosofihistoriens største og dypeste spørsmål (Why is there something rather than nothing?). Jeg oppfordrer leserne til å dvele litt ved dette.

Tveråmo skriver også:

«Denne teksten tar dermed ikke avstand fra ånd eller trosspørsmål, men ønsker å fokusere på et kunnskapsgrunnlag om det vi vet noe om. Og denne kunnskapen kan brukes til å bygge opp et nytt samfunn etter at postmodernistene har dekonstruert den vestlige kulturen.»

Ja, hva kommer det egentlig av at vi lever i det vi kan kalle et «musikalsk univers»? Et univers der musikk så å si er et universelt (!) «språk» som de aller fleste individer av arten Homo sapiens til en viss grad forstår. Også dette er alt annet enn trivielt.

Tveråmo konkluderer blant annet slik (lenke tilføyd av meg):

Jeg er hjertens enig i at ærlighet, redelighet, vitenskapelighet og rasjonell tenkning er umistelige verdier som må fremelskes og hegnes om. Dette er et område der troende (både kristne, muslimer og andre) mange ganger og på mange måter har sviktet opp igjennom historien, hvilket dessverre er medvirkende (men neppe eneste) årsak til at kristendommen er på vikende front i de fleste vestlige land.

Vi som er troende, bør passe på så vi ikke fremstår som hovmodige besserwissere. At postmodernister, Pride-folk og multikulturalister m.m. til tider kan fremstå med en arroganse og nedlatenhet som gjerne er omvendt proporsjonal med holdbarheten av deres virkelighetsoppfatning, bør tjene som en påminnelse til oss alle om at hovmod står for fall.

Og fundamentalistiske fristelser er noe de fleste av oss må hanskes med, på det ene eller andre området. Min bok Fundamentalistiske favntak – om islamofobi, islamisme og andre typer religiøs eller sekulær fundamentalisme er dessverre vel så aktuell nå som da den ble utgitt i 2015 (ikke lenger i vanlig salg, men kan bestilles direkte fra meg).

Noen er kanskje forundret over at jeg ikke bare advarer mot islamisme (som er en dødelig trussel), men også inkluderer islamofobi i min opplisting av fundamentalistiske tilbøyeligheter. Vel, jeg har i drøyt 20 år fulgt oppfordringen fra den anerkjente islamkritikeren Daniel Pipes, som argumenterer for viktigheten av å jobbe for gjensidig forståelse og respekt mellom moderate muslimer og vestlige mennesker (jøder, kristne og andre). Og min personlige erfaring i disse årene gjør det umulig for meg kollektivt å omtale alle muslimer som vantro, avgudsdyrkere eller noe annet nedsettende (uten at jeg dermed underslår at islam har alvorlige problemer).

Den Katolske Kirkes katekisme, avsnitt 841 – 843, sier om Kirkens forhold til islam og andre religioner:

«Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene. Forbindelsen mellom Kirken og de ikke-kristne religioner skyldes i første rekke menneskeslektens felles opprinnelse og felles mål: Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i den hellige stad. Kirken anerkjenner i de andre religioner deres søken ‘gjennom skygger og bilder’ etter den ukjente Gud som allikevel er nær, siden det er Han som gir alle liv, ånde og alle ting, og fordi Han vil at alle mennesker skal bli frelst. Derfor ser Kirken på alt det som i disse religioner er godt og sant, ‘som forberedelser på Evangeliet og en gave fra Ham som opplyser hvert menneske for at det til slutt skal eie livet’.»

Dessverre er det slik at Koranen inneholder en rekke vers som er mildt sagt problematiske, noe jeg nylig har drøftet i to artikler hos HRS (her og her), og deretter fulgt opp med et Åpent brev til Muslimsk Dialognettverk (MDN). Der utfordrer jeg MDN til å klargjøre hvilke prinsipper de legger til grunn for sin tolkning av Koranen. Det er nettopp slike prinsipper som avgjør om de faktisk er moderate, eller om deres medlemsmoskéer bygger på en teologi som gir rom for fremveksten av ekstremisme.

Se min oversettelse av siste kapittel av professor Abou El Fadls bok «The Great Theft – Wrestling Islam from the Extremists» for et innsideperspektiv på moderat og tolerant versus puritansk, fundamentalistisk, ekstrem, fanatisk og intolerant forståelse av islam.

MDN har foreløpig ikke svart på mitt åpne brev (noe som muligens kan ha sammenheng med at de misliker både HRS og Document m.fl.). Jeg er imidlertid blitt invitert til en dialogsamtale med MDNs nestleder Arshad Jamil, og så får vi se hva som kan komme ut av det. En slik samtale kan være en god start, men jeg mener MDN også må være villig til å svare skriftlig, hvis deres forsikringer om at medlemsmoskéene ikke er arnesteder for islamisme eller andre former for ekstremisme, skal ha troverdighet.

Konklusjoner og oppsummering

Jeg takker Tveråmo for å bidra til å sette store og viktige spørsmål på dagsorden, og ser frem til å lese hva mer han måtte ha på hjertet.

Jeg har forståelse for at noen synes det er vanskelig å tro, men er likevel bekymret for konsekvensene av postmodernisme og synkende interesse for religion – to gjensidig forsterkende tendenser; en veritabel «double whammy». For hvert år som går blir det stadig vanskeligere å se for seg at vestlige land skal kunne avbryte det pågående sivilisatoriske selvmordet, og komme tilbake på et bærekraftig spor, uten at vi vanner og nærer den vestlige sivilisasjons kristne røtter.

Vesten var lenge, til tross for sine historiske svakheter, den beste sivilisasjon menneskeheten noensinne har frembragt. Vår storhet er imidlertid blitt alvorlig svekket i løpet av de siste hundre år eller så, og det er ikke lett å se hvordan Vesten skal kunne reddes fra sitt dødsleie, med mindre vestlige befolkningsgrupper gjenoppdager og vender tilbake til det filosofiske, etiske og åndelige fundamentet som har gitt opphav til vår sivilisasjons storhet – nemlig kristendommen.

Av Ole Jørgen Anfindsen, forfatter og pensjonert lektor

Kjøp «Den usynlige energikrigen. Fra Kennedy-attentatet til Nord Stream-sabotasjen» av Alf R. Jacobsen her!