Er det noen som vet hvor mange kongler et gjennomsnittlig norsk furutre produserer i løpet av et år? Ikke jeg heller. Men det må være mange. Satanisk mange!

Jeg har av en eller annen tvilsom mental grunn satt meg fore å rydde unna alle konglene som faller ned på plenen, i inngangspartiet bak hytta og på stien ned til sjøen.

Det har ikke vært noen god beslutning. Plenen er stor, og stien er lang, og øyas offisielle betegnelse er ikke uten grunn Furuholmen.

Det vil si: For de innvidde går den bare under navnet Palmeøya. Det klinger liksom bedre. Mer pretensiøst, kanskje, men det trekker februarsommerferiefantasiene i riktig retning.

Mot sol, varmt vann, hengekøyer og flerfargede parasolldrinker og varme svaberg. Bort fra overskyet regnvær, 15 grader i vannet og 12 sekundmeter fra nordvest i dagevis. Sånn som i hele fjor sommer.

Og ikke minst trekker det tankene bort fra furukongler som, uansett hvor mye du fin-navigerer og forsiktig prøver å baute deg barbeint fram gjennom gresset, ligger der på lur som stikkende pinnsvin.

Å trø på faenskapen er som å gå på ei hornmine fra første verdenskrig.

Det er klart at også palmer kan by på utfordringer. Og fallende kokosnøtter skal visstnok være en av de viktigste dødsårsakene i Karibia.

Men mens sannsynligheten for å få ei kokosnøtt i hodet er forsvinnende liten på Jamaica, og tilnærmet lik null her på Furuholmen, er sannsynligheten for å trø barbent på en furukongle lik 1. Det er garantert.

Selv om konglene ikke er direkte dødelige, så er de svært irriterende.

De får det til å se rotete, uryddig og ugreit ut. Det er som mange små voodoo-stikk i sjelen, særlig når sola står lavt og de kaster sine lange mørke skygger nedover stien til sjøen.

Innmari irriterende, i alle fall dersom man har bestemt seg for at de ikke skal ligge der de til stadighet ligger.

Jeg er derfor ganske sikker på hva som er verst. Sporadiske, men direkte dødelige kokosnøtter er langt å foretrekke fremfor nevrosefrembringende furukongler som faller i uendelige strømmer, særlig når det blåser, og det gjør det jo hele tiden her på Sørlandet.

Så det har utviklet seg til en evig kamp mot elementene. En form for oppholdende strid. Mye bøy og tøy.

Jeg har innsett at det er en kamp jeg kommer til å tape. Produksjonen av kongler er enorm her på Furuholmen. Konglene reproduserer seg selv i det uendelige.

Og, enda verre, her forleden begynte jeg å tenke på alle barnålene! De tetter igjen takrennene og ødelegger den nylagte plenen. Det er veldig lite greit og helt uutholdelig å tenke på.

Det er vanskelig, men jeg prøver derfor av alle krefter å unngå å tenke på barnålene. Jeg har nok med konglene. Prøver å tenke på kokosnøtter som ikke er noen trussel her på holmen.

Prøver også å unngå å tenke på hvem som skal plukke kongler når jeg er havnet i pennalet. Om holmen kommer til å forsvinne i konglehavet. Konglene er så til de grader fornybare. Men det er ikke jeg.

Hvem skal arve denne forbannelsen? Hvordan vil de forvalte den? Jeg prøver å unngå å tenke på det.

Selv om jeg tenker på det minst mulig, er jeg nokså bestemt på at kisten ikke skal være laget av furuplank. Konglene skal ikke følge meg i graven.

Det må være min siste vilje.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.