Også ved dette årsskiftet skulle vi ønske at vi nok en gang kunne ønske leserne godt nytt år, men vi tror ikke på det selv. Vi frykter derimot at mange har et nytt vondt år i vente.

Internasjonalt er nyttårsbildet dystert. Det er snart to år siden Russland gikk til krig mot Ukraina. Tapstallene er store på begge sider. De materielle ødeleggelsene er store i Ukraina, som i tillegg opplever at russerne har hærtatt en femtedel av landet. Lyspunktet var at Putin drev de vest- og sentraleuropeiske statene nærmere sammen og at Finland og Sverige også ble NATO-medlemmer. USA, andre NATO-land og EU har ytt formidabel hjelp, men nå er det tegn til at vestlig solidaritet og offervilje slår sprekker. Det er få tegn til at Ukraina-krigen går mot slutten. Vi frykter den blir langvarig.

De arabiske terroristene som har bestyrt Gaza etter frie valg for 16 år siden, klarte ikke lenger å motstå fristelsen til å fullbyrde det Hitler-Tyskland ikke rakk – å utrydde jødene som folk. Den jødiske nasjonalstaten, Israel, opererte helt innenfor folkeretten ved å gå til motangrep. Alle land har rett til å forsvare seg. Det er lett å forstå at Israel vil utslette Hamas én gang for alle. Ettersom terroristene har sine baser på sykehus og i boligområder, blir store sivile ofre en tragisk bivirkning av israelernes krigføring.

I januar for 80 år siden hadde Den røde hær drevet Wehrmacht vekk fra sovjetisk territorium, men fortsatte marsjen vestover for å fullføre oppdraget. Et år senere hadde US Army krysset Rhinen på vei østover. For begge gigant-arméene var målet å knuse Nazi-Tyskland så grundig at redselsregimet aldri mer skulle true andre land. Målet ble nådd med enorme egne tap – og enda større tyske. De allierte bombet Tyskland for å fjerne grunnlaget for fortsatt tysk krigføring. Israels mål er tilsvarende.

De som demonstrerer for våpenstillstand i Gaza, bør ha dette in mente og vite at de dermed tar parti for Hamas. Fredskravene må rettes til rette vedkommende: Det blir fred når terroristene gir seg og alle Hamas-terrorister er drept eller i israelsk varetekt. Så lenge dét ikke skjer, må Gaza-araberne avfinne seg med den skjebnen de selv har beredt.

I Norge vil fattigdommen også i 2024 spre seg og avle enda mer nød og fortvilelse. Det later til at regjeringen er helt følelseskald overfor de hundretusener som sliter og som bare får nok mat takket være humanitære organisasjoner og deres sponsorer. Når staten ikke bryr seg, tar privatfolk og næringsliv ansvar og stiller opp.

Men regjeringen bryr seg virkelig om formål utenfor landegrensene som er uten betydning for nordmenns levekår og velferd. Regjeringen bidro i 2023 med 1 milliard kroner til jungel-eiere i Indonesia og Brasil for at de ikke skal hogge ned skogen sin. Dette gjøres for bl.a. å verne insekter. Jonas Gahr Støre & co. mener at det er insektmangel i verden. Så norske fattigfolk uten brød og smør på bordet, kan i alle fall glede seg over at Ap/Sp har vernet sjeldne mosearter i Indonesia og dobbelt-vingede bladlus i Amazonas. Dette betyr i Maktas øyne mer for folkets lykke enn at alle har brød i brødboksen.

Både regjeringen og sentralbanksjefen har stilt det norske folk i utsikt å få bedre økonomi i det nye året. Det er å gi falske forhåpninger. Norske lønnstakere har i snitt ikke hatt reallønnsvekst på sju år. Vekst i produktivitet og verdiskapning har havnet i andres lommer. Det eierne ikke har tatt i utbytte, har staten konfiskert gjennom økende skattetrykk og tyngende avgifter. De sterkt økte vann- og kloakkavgiftene som nå tvinger seg frem for å sikre vannforsyning og levende fjordmiljø, vil alene i årevis kvele alt håp om økonomisk fremgang for folk i byene og familier langs Oslofjorden.

Det er samfunnssolidariteten som nå er i ferd med å rakne – takket være politikere som setter egne hobbyer foran folkets og landets behov.

Dette er en norsk parallell til Gaza: Folket kommer ikke unna virkningen av den politikken som utøves av politikere som folket selv har valgt.