Gerard Baker. Stillbilde: Page / YouTube.

Den moralske ordenen i Vesten som bygger på globalisme, klima­hysteri og kulturell selv­utslettelse, er nå i ferd med å kollapse – det skriver Gerard Baker i Wall Street Journal, hvor han var sjef­redaktør fra 2013 til 2018, og i dag er fristilt redaktør.

Ifølge Baker har den post­moderne bygningen med disse tre søylene i løpet av de siste tredve årene gradvis erstattet de jødisk-kristne verdiene som skapte den vestlige sivilisasjonen.

Den første er de «globale forpliktelsene», som er blitt etisk viktigere enn nasjonale interesser både økonomisk og geo­politisk, og disse resulterer i at de nasjonale grensene avvises som moralsk uakseptable, hvilket resulterer i masse­innvandring, konstaterer han.

Den andre er en nesten bibelsk tro på klima­katastrofismen, der menneskets livs­nødvendige energi­bruk er en synd som bare kan sones ved et kolossalt offer av økonomisk fremgang. Den tredje er en massiv kulturell selv­utslettelse, der den tradisjonelle sivilisasjonens dyder, verdier og historiske bragder blir avvist og erstattet av et kulturelt hierarki, som snur om på gamle fordommer og forplikter hvite, hetero­seksuelle menn til å vedstå seg sin historie for utbytting og finne seg i å betale en storstilt sosial og økonomisk oppreisnings­erstatning.

Men nå ser altså Baker at stadig flere nekter å bo i den, og han anfører to grunner til den økende vegringen:

Selvmotsigelsene og mangelen på troverdighet som er rotfestet i denne erstatnings­troen, er blitt stadig mer åpenbare, og dens manglende evne til å gi folk det de trenger, diskrediterer den i folks øyne.

Denne høsten ser vi at alle tre søylene smuldrer opp, observerer Wall Street Journal-redaktøren.

Både på grensen mellom USA og Mexico og på den italienske øya Lampedusa strømmer mennesker fra fattige land til Vesten for å ta del i dens rikdom:

Den demografiske tsunamien fra det globale sør til en krympende befolkning i nord befinner seg på et tidlig stadium, og folk flest kan tydelig se hva som skjer når lederne deres insisterer på en morallov som vitner om at forpliktelsene vi har overfor fattige utlendinger, er like store som overfor våre egne borgere. Noe slikt vil ikke overleve det politiske tilbake­slaget som nå er underveis både i Europa og i USA, og det begynner til og med amerikanske Demokrater og euro­kratene i Brussel langsomt å forstå.

I Storbritannia og det kontinentale Europa faller også klima­presteskapets moral­påbud om selv­fornedrende handling for å bekjempe klima­endringer også for døve ører, mener Baker. Den britiske regjeringen har tatt noen symbolsk viktige beslutninger i så måte, og det bærer bud om en gryende forståelse av hva slags galskap man har gitt seg inn på:

Det er en atmosfære av surrealisme rundt debatten om klima­endringer i Stor­britannia og i store deler av Europa. I løpet av de tredve siste årene har Stor­britannia redusert karbon­utslippene dramatisk, mye takket være teknologisk innovasjon. Utslippene pr. innbygger er nå nede på nivåene der de var på midten av 1800-tallet. Den britiske regjeringen kan i morgen påby å eliminere alle karbon­utslipp og vende tilbake til et jordbruks­samfunn på eksistens­minimum, men på grunn av de massive og raskt økende utslippene fra Kina, India og andre land, ville ikke det gjøre den minste forskjell for klimaet.

Idet den vestlige selv­utslettelsen også viser tegn til å gi seg, er kjetteriet komplett: En kommende folke­avstemning i Australia ligger an til å avvise ytterligere innrømmelser til aboriginene, urbefolkningen som gjentatte ganger har fått oppreisning for historisk urett:

Det virker som om australierne – som så mange andre av oss i Vesten – har fått nok av ledere som insisterer på å splitte oss etter etnisitet og andre egenskaper, istedenfor å samle oss rundt en felles nasjonal identitet.

Baker skjønner at krigen ikke er vunnet:

Kampen vil fortsette. Vi vet ikke hva som vil erstatte denne nye moralske ordenen.

Tegn til naivitet viser han likevel. Undervurderer han de økonomiske kreftene som vil forsvare ordenen som ødelegger oss?

Men vi kan i det minste håpe på en gjen­innføring av de tradisjonelle verdiene som, takket være økonomisk og kulturell rikdom samt politisk og sivil frigjøring, ironisk nok gjorde det mulig for Vesten å hengi seg til denne orgien av selv­oppofrelse i utgangs­punktet.

Å-nei-du-far. Vi skal langt ned i kjelleren først. Hverken du eller jeg får oppleve den festen der.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!