Luke Jerrams kunst­installasjon «Gaia», en kjempe­messig modell av Jorden, var utstilt i St Paul’s Cathedral i Melbourne fra april til juni 2022. Foto: Katedralen / Facebook.

Kjære Klima! Du er nå den nye guden i Norge. Selv Kirken har konvertert, og mange prester preker mer om Klima enn om Jesus.

Jeg tror imidlertid ikke på deg, Klima. Skaperen, som ikke er deg, har utstyrt meg med kritisk sans og evne til refleksjon. Derfor har jeg avslørt deg som lite troverdig.

Men ettersom Makta har underlagt seg ditt regime, må en jo tilpasse seg. Jeg må derfor bekjenne mine klimasynder – og de er ikke små!

Jeg syndet mot deg, Klima, allerede fra småskolealder. Det har seg sånn at jeg er oppvokst på gård. På bygda stakk vi torv. Vi kunne jo ikke godt bruke tømmerskog til ved. Torva kom oss til unnsetning. Når våronna var unnagjort, dro familien ut på torvmyra. Det øverste laget ble flerret av. Under lå flere meter dyp torvmasse, som ble spadd opp i passende biter, lagt til tørk og på ettersommeren brakt under tak i torvhus. Derfra kjørte vi torva hjem og hadde brenntorv gjennom vinteren. Når torv ble lagt i ovnen om kvelden, var det gjerne glød der om morgenen. Og huset forble varmt.

Men senere er jeg blitt klar over at jeg var en klimasynder. Ved å produsere brenselstorv var jeg med på å frigjøre CO₂ som var lagret i myrene, men ble frigjort ved min deltakelse. Vi visste ikke bedre, vi på bygdene, hvor det var langt mellom mastergradene. Vi trodde på Gerhardsen, vi, og budskapet om å utnytte landets ressurser til beste for landet og folkets felles velferd.

Det skulle vi aldri gjort! Nå føler jeg meg medansvarlig for å ha sluppet CO₂ ut i atmosfæren. Det er min skyld at det nå er heftige branner på Rhodos. Og at folk drukner i Mosambik. Jeg visste jo ikke bedre. Jeg hadde ikke mastergrad, bare gått på søndagsskolen, og der lærte vi om en annen gud enn deg, Klima.

Mine overgrep mot klimaet stanser ikke der, Klima. På gården drev vi også med nydyrking av jord. Det vil si at vi hogg ned kjerr og kratt, grov grøfter for å legge rør som drenerte vekk vann, fjerne stein og røtter og til slutt legge jorda under plogen.

Dette var myrjord. Vi trodde vi gjorde både landet, og særlig byfolk, en tjeneste ved å legge grunnlag for lokal matproduksjon ved å tilvirke både menneskemat og fôr til krøtter, men der tok vi feil. Ved å aktivisere myra til matproduksjon slapp vi ut CO₂. Det som skulle være en berikelse for folk og fedreland, og en utvidelse av familiens inntekts­grunnlag, ble i stedet et globalt problem. Hvis folk i Nepal og Burkina Faso enten tørker vekk eller drukner, så er det min skyld. Jeg har ikke sluppet Ånden ut av flasken, men noe langt verre: Jeg har tilført CO₂ til atmosfæren. Hvordan kan jeg med noe sånt på samvittigheten legge meg til å sove om kvelden?

Og, Klima, jeg har mer på miljø­samvittigheten. Jeg har vært med på drap og kremasjon av hoggorm. Krypdyret er på rødlista nå. Det visste ikke vi den gangen, vi drev det jo ikke lenger enn til en gang å ha håp om å fullføre framhalds­skolen. Uopplyste var vi, og opptatt av våre egne snevre problem­stillinger.

På nydyrkingsfeltet var det mye hoggorm. Vi slo i hjel alle som kom i vår vei, onkel og jeg. Når vi etter hvert skulle slå gras og hesje avlingen til høy og vinterfôr, var det lite kjekt å få en hoggorm i fanget når vi skulle løfte graset opp på hesja. Derfor gjorde vi kål på alt vi kom over.

Selv var jeg ikke den mest aktive orme­utrydderen, men jeg fant en einer som jeg kvistet og som hadde form som en ishockey­kølle. Når en hoggorm og jeg oppdaget hverandre, ringet den seg gjerne. Da slo jeg til med einerkøllen, slik at den gjerne flatet ut. Så gjaldt det å knuse hodet. Da var krypet solgt.

Tyrirøtter fra året før ble tent på sammen med kvister og kjerr. Og oppi ildmørjen slengte jeg en selv­ihjelslått hoggorm. Det lød spesielt, men høyst minneverdig da ilden sprengte ormen og skinnet sprakk. Slik fikk vi etablert et orme­krematorium, og jeg fikk den første av mitt livs mange yrkestitler: hoggorm­krematør. Og så slapp vi CO₂ opp i atmosfæren. Er det rart at det er varmt i Sahara?

Gode Klima: Hoggorm er ikke ditt departement, men tror du jeg på den ytterste miljødag unngår dommen: Inferno à la Dante? Eller à la orme­krematoriet i heimbygda?

Jeg har mer å bekjenne, Klima. Da jeg hadde tatt framhalds­skolen, heimbygdas høyeste utdanning, ble det å flytte til byen for å ta noe som het realskole og gymnas. Jeg som så på arbeid som en velsignelse og ikke en plage, fikk sommerjobb i byens største dagligvare­forretning, som også var en del av landsdelens største produsent av kjøtt og kjøttvarer. Jobben besto i å etterfylle varer i butikkens disker og hyller.

Her bidro jeg til den globale oppvarming ved å fremme salget av oksekjøtt. Jeg visste ikke at det dermed ble varmere vær i Peru. Jeg burde formanet kundene til å sløyfe oksebryst til spisskålen, men jeg var feig. Jeg syndet mot deg, Klima.

Jeg var 17 år, arbeidsvillig, sterk og rask. Arbeidstiden strakk likevel ikke til for å dekke behovet for vare­tilførsler. Det ble overtid. Da grep bedriftens hoved­verneombud inn: Ragnar er mindreårig og kan etter loven ikke arbeide overtid. OK, sa butikksjefen. Så sa han til meg på tomannshånd: Du er flink og den daglige driften trenger deg. Fortsett å jobbe overtid til jobben er gjort! Du får ikke overtids­betaling, for det er ulovlig, men: Du får betalt for tre uker ekstra når du slutter i august.

Greit, sa jeg – og dermed ble jeg en arbeids­miljølovs­forbryter. Arbeidet gjorde meg bare glad, men arbeids­miljø­lovens formål er jo å gjøre makthaverne glade. Jeg led ingen overlast, men fikk ekstra tilførsel av penger som kom godt med i det påfølgende skoleåret.

Gode Klima: Etter å ha hørt min fortelling og tilståelse: Kan du legge inn et godt ord for meg på alle miljølovers ytterste dag?

Klima: Jeg har mer synd å bekjenne: Jeg er en kvinne­under­trykker også. Da jeg året etter var blitt 18 år og hadde påbegynt mitt andre år som ferie­vikarierende disken­springer i selvsamme bedrift, sa butikksjefen en dag: – Neste helg, Larsen, drar jeg på tre ukers ferie – og mens jeg ferierer, er du butikksjef!

Hæh! var min respons. Jeg er jo ikke bare sommervikar, men også absolutt yngst i butikken. Det er jo åtte voksne damer her! – Det er det som er problemet, Larsen (han ble på etternavn med meg da jeg ble hans stedfortreder). Hvis jeg utnevner en av disse åtte damene som butikksjef, blir sju av dem misunnelige og dette fører bare til kvinnfolk-kakling og dårlig stemning. Men deg vil alle godta – du er ung, kjekk og mann!

Og sånn ble det. Dette var høyst selvgående damer med stor varekunnskap og kunde­orientert holdning. 18-åringens sjefsrolle begrenset seg i hovedsak til å passe på at den daglige bestilling av ferskvarer var avstemt med den antatte salgsmengden. Dessuten hendte deg at jeg måtte megle mellom ambisiøse kvinner som bruste med fjørene i sjefens fravær.

Gode Klima: Jeg er, som du ser, ikke bare klimasynder og arbeids­miljø­lovkrenker – jeg har også bidratt til å forsinke prosessen med like­stilling og kvinnens frigjøring. Jeg lot meg bruke i manns­samfunnets under­trykking av kvinner. Det er antakelig en dårlig unnskyldning å forvare seg med at jeg kommer fra bygda og aldri drev det så langt i livet at jeg tok mastergrad. Jeg ble i praksis og uten å vite det en selv­forskyldt motstander av kvinners rettigheter – selveste Gro Harlem Brundtlands antitese. Ved å la meg bruke som redskap for å holde kvinner borte fra så epoke­gjørende samfunns­posisjoner som et butikk­sjef­vikariat på tre uker, har jeg gjort meg fortjent til til Kvinne­gruppa Ottars spott og spe. For ikke å snakke om Anette Trette­berg­stuens.

Gode Klima: Du som nå har fått norske eliters guddommelige status – kan du i likhet med den Gud jeg tror på, tilgodese meg med nåde? Jeg tror på min skapers løfte om at den som oppriktig angrer sine synder, kan få tilgivelse.

Kan du, Klima, gi meg et forhånds­tilsagn om det samme?

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!