Det er vel kjent at Russlands invasjon i Ukraina driver opp de internasjonale kornprisene og truer verdens matforsyning. Det skjer mens Ukrainas enorme og fruktbare kornåkre, «Europas brødkurv», farges rød av blodet til Ukrainas bønder.

Det er mindre kjent at den sterkt kontroversielle Landreformen i 2021 ble presset frem av EU, Den europeiske utviklingsbanken (EBRD), Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB) etter Majdan-revolusjonen i 2014 til tross for stor motstand fra landets 8 millioner bønder.

Det er også dårlig kjent at privatiseringen av de enorme landbruksarealene som tidligere har vært eid av staten, har lagt Ukrainas landbruk åpent for grådige oligarker, store europeiske og nordamerikanske landbruksselskap og en rekke sentrale vestlige banker og investeringsfond.

Og få vet at Den norske stats pensjonsfond, vårt eget Oljefond, er en av de sentrale aktørene på eiersiden i flere av disse. Dette er ikke uproblematisk, for som professor Oleana Borodina ved Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi (NASU) uttrykker det;

“Today, thousands of rural boys and girls, farmers, are fighting and dying in the war. They have lost everything. The processes of free land sale and purchase are increasingly liberalized and advertised. This really threatens the rights of Ukrainians to their land, for which they give their lives.”

Dette kommer frem i en oppsiktsvekkende og grundig dokumentert rapport med tittelen ‘War and Theft: The Takeover of Ukraine’s Agricultural Land’, nylig utarbeidet ved The Oakland Institute i California.

Med 330 millioner mål dyrkbar mark befinner en stor del av det mest fruktbare landbruksarealet i verden seg i Ukraina. Feilslått privatisering og et korrupt regime har siden 1990 ført til at en ny klasse ukrainske oligarker, sammen med et dusin store vestlige landbruksselskap, delvis har overtatt og delvis direkte stjålet drøyt 93 millioner mål fruktbart landbruksareal.

Det tilsvarer et område dobbelt så stort som Krim-halvøya, som russerne har annektert med militære maktmidler.

Privatiseringen er drevet frem av EU og i hovedsak finansiert av offentlige vestlige finansinstitusjoner med EBRD i spissen, sammen med private nordamerikanske og europeiske banker og investeringsfond som Vanguard Group, BNP Asset Management Holding, Goldman Sachs og Norges Bank Investment Management gjennom lån og kjøp av aksjeposisjoner i de store agri-selskapene som har fått etablere seg i Ukraina.

Drøyt 28 % av landets dyrkbare areal er, ifølge rapporten fra The Oakland Institute, allerede privatisert og overtatt av oligarker, korrupte enkeltpersoner og store internasjonale landbruksselskap registrert i skatteparadis som Kypros og Luxembourg. Det resterende arealet disponeres inntil videre fortsatt av landets drøyt 8 millioner bønder.

Mens oligarkene og de seks største agri-selskapene i løpet av de siste 15 årene har mottatt drøyt 18 milliarder kroner i gunstige lån fra EBRD, IMF og Verdensbanken, har de 8 millionene bønder i Ukraina mottatt beskjedne 54 millioner i lån fra samme kilder. Mange bønder i Ukraina lever nå under fattigdomsgrensen.

Det norske Oljefondet er en av de større utenlandske eierne i Ukrainas agribusiness. I 2020 hadde Oljefondet aksjer både i Kernel og i MHP S.E. Kernel er det største agriselskapet i Ukraina og registrert i Luxembourg med oligarken Andriy Verevskyi som hovedeier. Verevskyi er Ukrainas 16. rikeste person. MHP er det tredje største agriselskapet i Ukraina, registrert på Kypros og med Yuriy Kosyuk, landets 10. rikeste person, som hovedeier.

Kosyuk har vært involvert i en rekke kontroverser knyttet til skatteunndragelse og bruk av utenlandske stråselskap. Mens Oljefondet ser ut til å ha solgt seg ut i Kernel, eier de fortsatt aksjer i MHP. De har samtidig kjøpt seg inn i Ovostar Union NV, som er Europas femte største eggprodusent.

Privatiseringen av landbruket er en direkte følge av det storstilte omstillingsprogrammet som EU, EBRD, IMF og Verdensbanken tvang igjennom som betingelse for å finansiere de enorme statlige underskuddene Ukraina lenge har slitt med.

Til tross for at Ukraina er Europas kornkammer og rikt på ressurser, er det et av verdens fattigste land, med en gjennomsnittlig BNP per capita i 2021 på ca. 50.000 kr og med 41,3 % av befolkningen under fattigdomsgrensen i 2019 før krigen. Utenlandsgjelden er mangedoblet. Med 600 milliarder kroner i statsgjeld i 2022 er det bare Argentina og Egypt som har større gjeldsbyrde til Det internasjonale pengefondet.

Som en betingelse for å integrere Ukraina i EUs indre marked, fremtvang også EU omfattende økonomiske reformer og først og fremst et omfattende privatiseringsprogram.

The Association Agreement and Deep and Comprehensive Free Trade Areas (DCFTA), som ble fremforhandlet mellom EU og Ukraina i 2014 og som trådte i kraft i 2017, er temmelig lik vår egen EØS-avtale. Hovedformålet fra EUs side er det samme: å sikre gjensidig markedsadgang og EU tilgang til Ukrainas ressursbase.

Det har ført til omfattende reformer bl.a. i energisektoren. Det har medført samme konsekvenser som tilslutningen til Energidirektivet og ACER-avtalen har ført til i Norge: sterkt økte og inflasjonsdrivende energipriser.

Det var et krav fra EUs side at det statseide landbruket skulle privatiseres, at moratoriet på salg av jordbruksland fra 2014 skulle oppheves, samt at det i stedet skulle etableres et marked for omsetning av landbrukseiendommer. Kombinert med utstrakt korrupsjon i forvaltningen og et rettsvesen som ikke fungerer, la opphevingen av moratoriet i 2020 veien åpen for Ukrainas oligarker.

De følger samme fremgangsmåte for å tilegne seg statlig eiendom og ressurser som de russiske oligarkene gjorde etter Sovjetunionens kollaps. Det var jeg selv vitne til i Russland på 1990-tallet. Den eneste forskjellen er at oligarkene i Ukraina får utstrakt drahjelp av EU, europeiske og nordamerikanske banker samt vestlige investeringsfond, som vårt eget oljefond.

Det må være et tankekors at mens Russland har gjort landnåm på Krim-halvøya ved hjelp av brutal militærmakt, har ukrainske oligarker og vestlig agri-business tilegnet seg dobbelt så store arealer ved hjelp av EU og vestlig kapital.

Det skjer samtidig med at Ukrainas 8 millioner bønder, som tidligere jobbet i statskollektivene, blør i hjel på slagmarken i en stedfortrederkrig mellom Russland og USA/EU. Og det skjer samtidig med at amerikansk og europeisk våpenindustri, inklusive Kongsberg Gruppen ASA, hvor den norske staten er hovedeier, tjener penger på krigen som aldri før.

Driverne bak krigen i Ukraina er mange og ulike. Det dreier seg om langt mer enn bare en ren forsvarskrig mot russisk ekspansjonisme, slik vi blir fortalt i vestlige hovedstrømsmedier.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Ny bok fra Alf. R. Jacobsen. Kjøp boken her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!