Ikke fordi reindriften på Fosenhalvøya betyr så mye økonomisk for noen få samer i Utkant-Norge eller for samenes kulturutøvelse, selv om en kan ha sympati for det. Men fordi staten tar seg til rette og fordi staten neglisjerer Høyesteretts dom og dermed undergraver rettsstaten og maktfordelingsprinsippet, i siste instans også demokratiet.
Dersom staten slipper unna med det, er det ikke lenge før de grønne fanatikerne i Arbeiderpartiet og Høyre konfiskerer privat eiendom etter forgodtbefinnende gjennom økte skatter, avgifter, reguleringer eller ved direkte konfiskering av eiendom og formue. De er allerede godt i gang.
Den statlige intervensjonismen kjenner åpenbart ingen grenser og viser ingen respekt for lov og rett.
Dernest må vindmøllene ned fordi vindmøller på land raserer uberørt natur i et vanvittig omfang. Vindmølleparken på Fosen er en av Europas største, med over 150 turbiner. De dekker et planområde på 62,5 kvadratkilometer og kan ses milevis i alle retninger. Den uberørte naturen som er igjen, tilhører ikke bare samene. Den er en del av vår fellesarv.
Og selv om få av oss her i sør ser verdien av noen forblåste fjellrabber på ei halvøy oppe i nord et sted, er uberørt natur en stadig voksende mangelvare i et sterkt industrialisert og urbanisert Europa. Det paradoksale er at det bare er en minoritet som samene, som er beskyttet av internasjonal rett, som kan generere nok politisk momentum til å stå imot statens overtramp.
Og det er ikke vanskelig å ha sympati med samenes sak. Men det er et paradoks at dersom dette hadde dreid seg om noen fattige fiskerbønder på et hvilket som helst annet nes i Norge, hadde de ikke hatt nubbesjans til å vinne frem.
Men dette er en sak som er langt mer omfattende enn et spørsmål om urfolks rettigheter. Det er en sak som vedgår storsamfunnet og rettsstatens legitimitet samt enkeltindividers og folkegruppers beskyttelse mot overgrep fra statens side.
Høyesterett har slått fast at konsesjonen for å sette opp vindmøllene var ulovlig og at konsesjonsvedtaket dermed var rettsstridig og ugyldig. Dommen burde fått oppsettende virkning. Driften av vindmøllene burde således vært stoppet umiddelbart.
Høyesterett kunne heller ikke se at det foreligger tilstrekkelig avbøtende tiltak. At staten nå mer enn 500 dager etter at dommen er falt, skal kunne finne andre avbøtende tiltak, synes lite trolig i lys av at dette har vært utredet siden 2013.
Det staten prøver seg på for å komme seg ut av det hjørnet den har malt seg selv inn i, er det vanlige prokuratortrikset med uthaling, filibuster og stadig nye utredninger inntil luften er gått ut av ballongen, medieoppmerksomheten har avtatt og motparten har latt seg kjøpe ut med 30 sølvpenger.
Juridisk sett er det et spørsmål om riveplikt og potensiell straff for konsesjonshaveren. Det første koster staten 6 milliarder kroner i bortkastede investeringer. Straff og kompensasjon for motpartens tort og svie vil også koste penger. Sånn sett skulle en jo tro at et sjenerøst pengebeløp til en håndfull samer kunne vært en praktisk løsning på floken. Men dette dreier seg om noe mer enn dét.
Det er viktige prinsipper som her står på spill.
Formaljuss er én ting. Den allmenne rettsfølelse er en annen ting. Og viktigst av alt, dreier dette seg om likhet for loven, rettsstatens legitimitet, maktfordelingsprinsippet og hvordan den utøvende makt (regjeringen) forholder seg til den dømmende makt (Høyesterett), som legger til grunn at det sentrale vedtaket i saken om å bygge vindkraftanlegget, er ugyldig.
Dette er til syvende og sist et spørsmål om hvorvidt vi fortsatt skal kunne kalle oss en rettsstat.
Riv faenskapen! Det er mye penger, men når jeg ser regjeringens pengebruk for øvrig, ofrer jeg gladelig 6 milliarder for å forsvare rettsstaten og bli kvitt de 150 vindmøllene fremfor å sette presedens for en statlig intervensjonisme à la Øst-Tyskland og Nord-Korea.
Det eneste fornuftige for Norges vedkommende, i den utstrekning vi har behov for mer energi, er energiøkonomisering og å utnytte vannkraften mer effektivt, samt ta i bruk gasskraft i en overgangsperiode i den utstrekning det er behov for det, inntil ytterligere energibehov kan dekkes med kjernekraft.
Kjernekraft er åpenbart det billigste, sikreste og mest miljøvennlige alternativet, mens vindmøller på land skaper masse bråk, er dyrt, forurensende og miljøødeleggende.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
Kjøp «Et varslet energisjokk» her!
Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!
