NSB Gardermobanens tunnel Romeriksporten ble tatt i bruk for første gang den 1. august 1999. Foto: Ørn Borgen / NTB.

Flere hundre togpassasjerer sitter fast i Romeriksporten, den nesten 15 kilometer lange tunnelen på Gardermobanen mellom Oslo og Lillestrøm, fordi det har oppstått «problemer med en kjøreledning».

NTB skriver:

Feilen oppsto ved 8.30-tiden, og ved 9-tiden ble tunnelen helt stengt. Da sto to passasjertog – et Vy-tog og et flytog – fast inne i tunnelen, uten strøm. Der sto de fortsatt da NTB sjekket klokken 11.15.

Særlig behagelig er det åpenbart ikke å være frihetsberøvet under jorden.

Ifølge NRK er det rundt 350 passasjerer på Flytoget som gikk fra Gardermoen klokken 8. I over tre timer har passasjerene sittet fast uten strøm eller toaletter.

Passasjerer NRK har snakket med, forteller at de er både tissetrengte og tørste. Noen er også litt engstelige.

Mørkt er det vel også, og kaldt blir det uunngåelig etter hvert. Det blir fort umoro i kombinasjon med mangel på andre bekvemmeligheter.

Men det virker ikke som om organisasjonene med de mange overbetalte direktørene klarer å få passasjerene ut særlig raskt:

Til NTB sier pressevakt Øystein Stavdal Paulsen i Bane Nor at planen er å få trukket togene tilbake til Oslo S, men at den ene kjøreledningen ligger over det ene toget, gjør situasjonen ekstra utfordrende.

Så dette er altså «problemet med kjøreledningen». Plutselig ligger den bare over toget, som om det ikke var noen forhistorie her.

Og vi skjønner at det ikke er gjort i en håndvending:

– Det skal gjøres på en trygg måte, så det tar tid, sier Paulsen.

Det er klart. HMS-regelverk og alt det der.

Men hva om den ekstra tryggheten for personalet som følger av å bruke masse tid, går ut over tryggheten for passasjerene? Det er jo ille nok å være engstelig, men hva om noen plutselig skulle trenge medisinsk hjelp?

Misforholdet mellom det Norge tar mål av seg til å utrette, og det man klarer å ordne i hverdagen, er av og til nokså skrikende.

Landet vårt skal liksom utrette mirakler, som å gå foran med et godt eksempel og oppfylle Paris-avtalen, slik at resten av verdens land tar lærdom av oss og gjør det samme, for på den måten å redde klimaet. Enkelt, ikke sant?

I mellomtiden sliter vi altså med å sørge for ordentlig infrastruktur til motorisert horisontal forflytning innenlands, selv når det dreier seg om mer enn hundre år gammel teknologi som jernbane.

Misforholdet mellom de faktiske evnene og de politiske ambisjonene ville ha vært underholdende hvis ikke ambisjonene truet med å kjøre landet rett ned i dass – en innretning som takket være de manglende evnene ikke virker i flytoget som sitter fast.

Kjøp julegavene fra Document!